100 år med geofysen
Boken om hundreåringen som klatret ut av Bergen museum og forsvant ut på ekspedisjon er en reise i genialitet og galskap.
Main content
På 1920-tallet var Bergen verdens geofysikk-hovedstad. Meteorologer, havforskere og andre valfartet til Bergen for å få innsikt i nye vitenskapelige værvarslingsmetoder, om frontene på værkartet og hvordan fysikkens lover og regler kan brukes til å se inn i fremtiden.
De kom for å diskutere ideer om jordens opprinnelse, for å lære om banebrytende klimaforskning, eller rett og slett fordi Bergen var et utgangspunkt for ekspedisjoner, til hav, til fjorder, til isbreer eller til isen i nord eller sør. Eller de sendte observasjonene sine hit for å bli analysert, som fra Maud-ekspedisjonen.
For bergensere flest var nok de vitenskapelige resultatene mindre viktige:
At berømte vitenskapsmenn fra verden over kom til Bergen for å lære, var selvfølgelig en kilde til stolthet, men det var nok populærformidling som gjorde at befolkningen trykket vitenskapen til sitt bryst.
Den nye boka "Calculating the world" belyser blant annet hvor avhengig utviklingen var av enkeltpersoner, men ikke minst hvor helhjertet Bergens befolkning støttet opp om Geofysen.
Boken ble lansert på Litteraturhuset torsdag 6. september. Forfatterne Magnus Vollset (i midten) og Gunnar Ellingsen ble intervjuet av Ellen Viste.
- NRK-intervju: Magnus Vollset og Morven Muilwijk intervjues om boka 6.9
Nansen i fokus
Etter å ha kommet hjem fra et forskningsopphold i Napoli i Italia, var Fridtjof Nansen den første som foreslo at byen trengte et akvarium:
Heller enn å samle døde gjenstander, bør Bergen Museum bli et sted for å studere levende dyr!
Da Nansen sa opp jobben for å heller krysse Grønland på ski, fulgte etterfølgeren Jørgen Brunchorst opp:
Et selbasseng, et offentlig akvarium og en biologisk stasjon ville kombinere forlystelse, feiring av norsk natur og vitenskap. Selparken åpnet i 1898, og tiltrakk seg ti tusen besøkende i året.
Året etter fikk byen sitt første akvarium. Akvariet ble for øvrig stengt allerede under første verdenskrig: Krigen gjorde at prisene på fôr føk i været, og Puddefjorden var så forurenset at det var bortimot umulig å holde fiskene i live.
Formidling
Jørgen Brunchhorst organiserte en foredragsserie, «Foredrag for hvermansen» som på det meste trakk over 20.000 tilhørere i året. I tillegg arrangerte Biologisk stasjon årlige sommerkurs, som tiltrakk seg både havforskere og polarforskere.
Den viktigste skikkelsen her var Bjørn Helland-Hansen.
Da Nansen forsøkte å lokke Helland-Hansen til Kristiania, svarte bergenserne med først å gi ham et forskningsskip, deretter et eget Geofysisk Institutt.
Alt på 1920-tallet reiste folk verden rundt for lære av å ungdommene Vilhelm Bjerknes hadde samlet på loftet i hjemmet sitt. Første sjef for Vervarslingen på Vestlandet var sønnen Jacob Bjerknes, 20 år gammel.
Å vite om det var trygt å seile på fiske, kunne være et spørsmål om liv og død. Helland-Hansen og Nansen, på sin side, forsøkte å lage sesongvarsler – noe årets sommer bekrefter at fremdeles er en utfordring.
- Les mer: Klimaforskningen som kom for tidlig. Kronikk i Morgenbladet 9. september 2018.
Dette ble også starten på en klimaforskning som ikke bare så på klima som gjennomsnittsvær, men noe som varierer over tid, og som til syvende og sist kan varsles.
På 1930-tallet reiste berømtheter som Harald Ulrik Sverdrup til USA for å spre bergensk vitenskap til resten av verden. I etterkrigstiden ble NATOs militære havforskningsprogram i flere år ledet fra Bergen.
Nansen på Sandviksfjellet
Den spenstigste ideen kom trolig fra billedhuggeren Ernst Müller-Blensdorf, som på 1930-tallet tok initiativet til «Polarmonumentet» i Bergen.
Inspirert av Mount Rushmore i Sør-Dakota, hvor arbeidet begynte i 1927, var det meningen at prosjektet i Bergen skulle sysselsette mellom 40 og 50 billedhuggere over tolv år.
Planen var at monumentet skulle minne de heroiske polarutforskerne og bidra til internasjonal forbrødring. I tillegg til å forandre fjellsiden for all tid, var minnesmerket ment å feire vestens sivilisasjon, kultur og teknologi, og være et symbol for styrke, samhold, intellektuell frihet og internasjonalt samarbeid i en urolig tid da faren for en ny storkrig kom stadig nærmere.
I Bergen ble det etablert en byggekomité bestående av oseanograf Bjørn Helland-Hansen, leder for Geofysisk institutt, forskerne Olaf Devik og Harald Ulrik Sverdrup, samt polarutforsker Hjalmar Riiser-Larsen.
Finansieringen var vanskelig, men var nok også unorsk. Rektor Sæland ved Universitetet i Oslo skrev til sin gode venn Helland-Hansen:
Foreløbig må jeg si, om jeg skal være helt oprigtig, at jeg nærmest synes hele planen er noget tull. Ideen med et sådant veldig monument i et fjell smaker mig foreløbig litt for meget tysk.
Den endelige spikeren i kisten for prosjektet ble satt 9. april 1940. Tyskland invaderte Norge og Müller-Blensdorf igjen ble tvunget til å flykte – denne gang til Storbritannia.
Historien omtales i Bergensavisen 7. september 2018:
