Fra forretningsadvokat til doktorgradsstipendiat

– I et nøtteskall, hva handler doktorgradsprosjektet ditt om?

– Det handler om erstatningsansvar i konsernforhold. I konserner er hvert selskap et selvstendig rettssubjekt, som betyr at det enkelte selskap er ansvarlig for sine egne rettigheter og plikter. Dette står i et visst spenningsforhold til måten de fleste konserner er organisert på, hvor konsernet i stor grad opptrer som en samlet gruppe.

– Mer spesifikt har jeg i undersøkt hvordan systemkrav som retter seg mot konserner påvirker den erstatningsrettslige vurderingen av ansvarsplassering. Hovedfokuset mitt har vært på kravene til aktsomhetsvurderinger, hvor jeg særlig særlig har sett på menneskerettigheter, anstendige arbeidsforhold og alvorlige forurensningsskader.

– Kan du si litt om hva du har funnet ut?

– Den norske erstatningsretten er skapt gjennom et samspill mellom praksis og teori. Fleksibiliteten som ligger innebygget i erstatningsrettens struktur, gjør at den er godt egnet til å håndtere nye samfunnsutfordringer. Men den kompleksiteten som preger mange nye måter å organisere virksomhetene på, setter de tradisjonelle synspunktene under press. Dette gir utfordringer knyttet til fordeling av økonomisk risiko ved aktiviteter som kommer hele samfunnet til gode.

– Funnene mine viser at de tradisjonelle ansvarsgrunnlagene vi har i norsk rett, kan fungere som en sikkerhetsventil for de mest urimelige resultatene i konsernforhold i et større omfang enn det som tidligere har vært antatt.  

– Hvorfor synes du dette er viktig å forske på?

– Samfunnet vårt står ovenfor store utfordringer, hvor vi er helt avhengige av å omstille oss til et mer bærekraftig samfunn. En grunnpilar i omstillingen til en grønn økonomi er at den må være rettferdig. Et viktig premiss både i Norge og EU har vært at omstillingsaktiviteter ikke skal skje på bekostning av grunnleggende menneskerettigheter. De siste årene har norske og europeiske virksomheter stått ovenfor nye geopolitiske utfordringer. Nyere rapporter viser at europeiske virksomheter har for harde rammebetingelser til at de klarer å hevde seg i den internasjonale konkurransen. Dette kan i ytterste konsekvens utfordre velferdsstaten og demokratiet.

– Dette spenningsforholdet viser hvor viktig det er å finne modeller for risikofordeling som balanserer hensynet til en rettferdig samfunnsordning med hensynet til virksomheters konkurransekraft og muligheter for innovasjon.

– Ja, dette høres virkelig ut som samfunnsnyttig forskning. Hvilken respons har du fått på arbeidet ditt?

– Overveldende vil jeg si. Komiteen som vurderte avhandlingen var svært positive, og kalte arbeidet mitt nyskapende. Det har også vært stor interesse for arbeidet i forbindelse med en evaluering av åpenhetsloven og eventuell implementering av EUs aktsomhetsdirektiv. Blant annet inviterte KPMG meg til å bidra i en utredning om virkningen av åpenhetsloven, som var på oppdrag for Barne- og familiedepartementet.

– På grunn doktogradsavhandlingen har jeg også fått anledning til å være med som representant for Nærings- og fiskeridepartmentet i en tverdepartemental arbeidsgruppe, hvor vi evaluerer åpenhetsloven og implementeringen av aktsomhetsdirektivet i EU. Knyttet til dette har jeg fått delta på møter i OECD og i EU-kommisjonen om videre arbeid med ansvarlig næringsliv.

– Også næringslivet har fattet stor interesse for prosjektet. Jeg har blant annet blitt invitert til NHOs bærekraftsforum og NUES (Norsk forum for eierstyring og selskapsledelse) for å snakke om avhandlingen min. 

Line Gjerstad Tjelflaat forsvarte doktorgraden sin 7. mars, og ble gratulert av dekan Karl Harald Søvig for arbeidet hun har levert.

Photo:

Sigrid Vormeland, UiB

– Du hadde jo mange år på baken i det "vanlige" arbeidslivet før du startet på doktorgradsløpet ditt. Hva fikk deg til å ville ta fatt på dette? 

– Ja, i motsetning til mange andre som begynner som doktorgradstipendiater, hadde jeg mange år som advokat bak meg, og drev min egen advokatvirksomhet. Her jobbet jeg ganske bredt innen forretningsjuridiske temaer, og jeg ønsket å spisse kompetansen min og lære noe nytt. Jeg kjente at jeg hadde lyst til å fordype meg grundig i et tema uten å tenke på å måtte forsvare all tidsbruken overfor klienter.

– I tillegg er doktorgradsarbeidet veldig fleksibelt og gir anledning til faglig utvikling på et høyt nivå samtidig som man kan ha et godt familieliv.

– Og hva inspirerte deg til dykke ned i akkurat denne tematikken? Konsern og erstatningsansvar høres veldig komplisert ut.  

– Jeg synes det er spennende å arbeide med nye, komplekse problemområder. Situasjoner hvor det er gode argumenter som trekker i hver sin retning, og hvor man være kreativ for å finne innovative, gode løsninger, tiltaler meg. Samfunnsbehovet for innovasjon og investorer som tør å satse på nye løsninger, og behovet for vern mot utnyttelse av sårbare grupper, lå i kjernen av min motivasjon for tematikken.

– Men har du noen gang angret på at du gikk i gang og ikke fortsatte der du var?

– Veldig mange ganger! Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært en tøff prosess. Det er mye usikkerhet gjennom hele arbeidsprosessen. Uansett hvilke tilbakemeldinger man får underveis, er det sluttproduktet som blir vurdert. Jeg måtte ganske langt ned i kjelleren før jeg kom ut igjen på den andre siden!

– Kan du utdype litt? Hva synes du har vært krevende?

– Hvor vanskelig det er! Til tider har det føltes som toppidrett i tenking, hvor jeg virkelig har opplevd å måtte presse tankekapasiteten min til det ytterste!

– I løpet av doktorgradsperioden mistet jeg også både min bestemor og en god kollega. Når man opplever tap av viktige mennesker rundt seg, er stipendiatperioden ekstra vanskelig fordi det er så få ytre faktorer som styrer arbeidet. Det er utrolig tøft i perioder, og man kan føle seg veldig ensom.

– For min del var veien gjennom de tunge periodene gode hverdagsrutiner, og gode mennesker rundt meg. Jeg er utrolig takknemlig for støtten jeg har fått fra mine veiledere og kolleger. Deres støtte har vært avgjørende for min egen utvikling.  

– Men så er det jo forhåpentligvis en oppside også?

– Definitivt! Det mest givende har vært friheten og muligheten til å jobbe med et prosjekt som betyr mye for meg personlig. Å gå i gang med et vanskelig prosjekt, og å lykkes med det, gir en helt egen mestringsfølelse. Det er ikke til å stikke under en stol at doktorgradsløpet er både tøft og ensomt i perioder. At jeg klarte å gjennomføre dette, har gitt meg tro på at jeg kan klare nærmest hva som helst.

– Jeg opplever også at jeg har fått en helt ny verktøyskasse med meg når jeg nå skal tilbake til advokatverden. Faglig sett har doktorgradsarbeidet gitt meg en mye dypere forståelse for jussen som redskap for samfunnsorganisering og konfliktløsningsmekanisme. De analytiske redskapene jeg lærte gjennom doktorgradsarbeidet gjør at jeg er i stand til å arbeide med komplekse problemer på en ny måte.

– Også må jeg trekke frem at prosjektet ga meg muligheten til et halvt års forskningsopphold i København. Jeg hadde med meg to ungdommer og en hund, og ble møtt av et fantastisk forskningssenter. Selv om også dette var krevende, var det først og fremst utrolig lærerikt og en opplevelse vi ikke kommer til å glemme!

– Apropos familieliv. Hvordan har det vært for deg å balanser dette med forskningsarbeidet ditt?

– For meg har det også vært utrolig viktig å ha et godt liv utenom doktorgradsarbeidet. Familien min, venner og mange fritidsinteresser har vært alfa og omega.

– Jeg blir fort oppslukt i det jeg holder på med, så for meg har det vært veldig godt å ha barn og hund å komme hjem til etter jobb. Det har gjort at jeg har jobbet veldig disiplinert og stort sett hatt en grei balanse mellom arbeid og fritid. Men det er jo vanskelig å skille – ofte kommer de gode ideene på en fjelltur eller mens man jobber i hagen. I dette arbeidet er det veldig tydelig at det er kvaliteten, ikke kvantiteten som er avgjørende.

– Kanskje du også har lært noe nytt om deg selv gjennom prosessen? 

– Ja, det vil jeg si. Jeg har blitt mye mer ydmyk for andres kunnskap, og for at det oftest finnes mange perspektiver på den samme problemstillingen.

– Jeg har også lært meg å skynde meg langsomt. Før jobbet jeg ofte veldig mange timer. Nå har jeg lært at arbeidet stort sett blir bedre ved å avslutte mens man fortsatt egentlig har lyst til å gi litt mer. Da blir arbeidsdagen neste dag også bra.

– Hva er planen fremover nå som du er ferdig da?

– Jeg har allerede jobbet en stund i Nærings- og fiskeridepartementet, hvor jeg blant annet har fått lov til å involvere meg i lovgivningsprosesser som er knyttet til doktorgradsprosjektet mitt. Det har vært utrolig lærerikt å jobbe med slike politiske prosesser både nasjonalt og internasjonalt.

– Dette vil komme klientene min til gode når jeg nå skal inn som partner i Law.no avdokatfirma. Her skal jeg bruke kompetansen jeg har tilegnet meg gjennom doktorgradsarbeidet til å hjelpe virksomheter med å navigere i den komplekse virkelighet de opererer i.

– Før vi avslutter, til hvem vil du anbefale å vurdere en doktorgrad innen juss? 

– Alle som ønsker mulighet til å fordype seg faglig og jobbe veldig selvstendig over en lengre periode. Jeg tror det handler om å fortsette å stå i det når det er vanskelig, å bestemme seg for å fullføre, og å akseptere at man skal levere noe som er godt nok. Den perfekte avhandling er avhandlingen som aldri blir levert.

– Det gjelper også å ha gode mennesker rundt seg, og å tørre å be dem om hjelp. Det er fort gjort å tenke at avhandlingen er det viktigste som finnes, men det er tross alt bare en jobb. Å kunne gå til noe annet når ting butter i mot, enten det er familie, en hobby eller gode venner, har vært kjempeviktig for meg!

– Og selv om forskerlivet til tider kan føles ensomt, vil jeg likevel si at det beste med doktorgradsprosjektet mitt har vært alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med i løpet av prosessen. Disse menneskene har virkelig beriket livet mitt både faglig og personlig!