Kinodrift - kommunal eller privat

Filmen kom til Norge bare noen måneder etter det som blir rekna som verdens første kinoforestilling, brødrene Lumières filmvisning i Paris 28. desember 1895. De første filmene blei vist i Norge i Circus Varieté i Oslo allerede 6. april 1896. Film blei raskt en suksess. I 1904 kom den første permanente kinoen i Norge, fram mot 1910 blei det bygd kinoer i mange norske byer. Dessuten tok man i bruk etablerte lokaler (ungdomslokaler, Folkets hus etc.) til filmvisning.

Filmen blei raskt fordømt som enkel og brutal underholdning, nedbrytende på folks moral, og lærerorganisasjoner, sedelighetsforeninger, mm. krevde regulering av kinovirksomheten. Alt i 1913 kom kinoloven. Den innførte to prinsipp: Som det eneste mediet blei kinofilm underlagt forhåndssensur. For det andre For det andre skulle kommunene bestemme hvem som skulle få drive kino i kommunen. Det førte til et særnorsk fenomen, nemlig at mange norske kommuner er kinoeiere.

Filmsensuren innebar at før en film kunne vises for publikum, måtte den være godkjent av et offentlig organ. Dette organet het fra starten av Statens Filmkontroll. I 1921 kom et tillegg til loven som krevde at filmer som skulle vises for barn, måtte ha spesiell godkjenning (aldersgrenser). Da § 100 i Grunnloven blei endra i 1994 (se oppslaget om ytringsfrihet), blei generell forhåndssensur av film forbudt, men det var fortsatt krav om forhåndsgodkjenning av filmer som skal vises for barn og unge (dvs. personer under 18 år) kunne fortsatte. Det er nå Medietilsynet som har ansvaret å sette aldersgrenser for filmer som skal vises offentlig i Norge, se informasjon på Medietilsynets nettsider.     Oversikt over årets filmer, importører og sensurstatistikk, finner man i Film & kinos årbøker.

Kommunale kinoer: Kinoloven av 1913 ga altså kommunene til oppgave å tildele konsesjoner for kinodrift i kommunen. Allerede da lovteksten blei drøfta i stortingskomiteen, var det klart at dette kunne føre til at kommunene sjøl ville drive kinoer. Motivet var dels å hindre en alt for kommersiell profil på filmtilbudet og å sikre et tilbud av kvalitetsfilm. Men kinoene ga normalt bra overskudd i hvert fall fram til fjernsynet slo gjennom på 1960-tallet, og en skal ikke se bort fra at det også har ligget økonomiske motiv bak enkelte kommunale kinomonopol.

Etter hvert etablerte mange store og små byer og en del landkommuner kommunale kinoer. Særlig viktig for kommunal kinovirksomhet i Norge var at Oslo kommune i 1926 etablerte det kommunale selskapet Oslo kinematografer (Oslo Kino AS fra 2007). Fra 1917 samarbeidet de kommunale kinoene i organisasjonen Kommunale Kinematografers Landsforbund (KKL; foreninga bytta i 1998 navn til Film & Kino, og inviterte samtidig også ikke-kommunale kinoer til å bli medlemmer), og det blei etablert et eget selskap for import og distribusjon av film, Kommunenes Filmcentral (oppretta i 1919, nedlagt i 2001). Fra slutten av 1930-tallet og utover har de kommunale kinoene stått for rundt 80 % av kinobesøket.  I toppårene tidlig på 1990 hadde de kommunale kinoene over 90 % av besøket. Fram mot 2000 etablerte Svensk Filmindustri (SF, med det store mediekonsernet Bonnier som største eier) seg i noen byer på Østlandet og i Stavanger/Sandnes. Det kommunale selskapet Oslo Kino laget en kjede som heter Norsk Kino med virksomhet i en del byer rundt om i Norge (i tillegg til Asker og Askim). Det blei også etablert noen andre kinokjeder, dels med private eiere, dels som samarbeidstiltak mellom kommunale kinoer.

I 2001 blei det lagt fram en utredning om kinostrukturen i Norge, NOU 2001:5 Kino i en ny tid. Den gir en grei beskrivelse av situasjonen, men fikk små konsekvenser for kinovirksomheten i Norge. Utredningen (se avsnitt 8.2.1 – 8.2.3) referer undersøkelser som antyder at det norske kinosystemet (dominert av kommunalt eide kinoer) ser ut til å sikre kvalitetsfilm bedre enn de kommersielle systemene i Danmark og Sverige. Men innen Norge var det bare mindre forskjeller mellom sammenliknbare byer med kommunale og private kinoer.

Organisasjonen Film & Kino (tidligere: Kommunale Kinematografers Landsforbund) leda arbeidet med å endre distribusjon og visning av film i Norge fra analog teknologi (film på celluloid eller plast) til digital teknologi. Arbeidet skjedde i samarbeid med de internasjonale filmproduksjonsmiljøene, importørene og de norske kinoene. I 2012 var prosessen gjennomført, alle norske kinoer – inklusive Bygdekinoen – var bygd om for digital filmvisning. To store fordeler med denne teknologien er stabil kvalitet fordi det ikke skjer noen fysisk slitasje på filmen når den vises, og at filmer kan ha premiere også på mange små kinoer, mens en tidligere bare hadde et lite antall kopier av hver film, og disse kopiene skulle sirkulere mellom kinoene, og først gikk til de store byene.

Kommunal kinodrift har fra tid til annen vært et brennbart politisk tema. I juni 2012 fatta Oslo bystyre (sak 183/12) vedtak om at Oslo Kino kunne selges. Kjøper blei det Egmont-eide selskapet Nordisk Film. Det var representantene for Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti som stemte for salg, mens Arbeiderpartiet, SV. Rødt og Miljøpartiet De Grønne gikk imot. I Bergen blei det også vurdert salg av den kommunale kinoen, men der nøyde man seg i 2013 med å selge 49 % av aksjene til det Bonnier-eide selskapet SF Bio (Svensk Filmindustri). SF Bio blei i 2017 solgt til det kinesisk-eide (Dalien Wanda Group), amerikanske selskapet AMC Theatres – verdens største kinokjede, med tyngdepunkt i USA og Europa.

Det at den største kinobedriften i Norge går fra å være kommunal til å bli privat og at den nest største halv-privatiseres, kan være begynnelsen på slutten av det særnorske systemet med kommunale kinoer.

Revidert av HØ 31/7-2017