Institutthistorie

Bergenssosiologien er ikke nødvendigvis samme sak som sosiologien ved Sosiologisk institutt. Faget og instituttet har ulike avgrensinger. De tema det forskes på og undervises i andre steder enn ved Sosiologisk institutt, kan overlappe, i større eller mindre grad, med det instituttet selv bedriver. Eksempelvis, sosiologisk metode er på samme tid vitenskapelig metode og samfunnsvitenskapelig metode, og vi skal ikke lete lenge hos sosiologiens samfunnsvitenskapelige nabofag ved universitetet før vi ser at både de generelle prinsippene og de konkrete detaljene i datainnsamling, databehandling og data-analyse er de samme eller langt på vei de samme. Den kvantitative metoden har sosiologen felles med dem som f.eks. baserer sin forskning på intervju- eller survey-undersøkelser, og det statistiske apparatet så vel som programvaren vil ofte være identisk. Når det gjelder kvalitativ metode er det også mye felles terreng med fagmiljøer innenfor samfunnsvitenskapene så vel som i humaniora og psykologi.

Men også når det gjelder teoretiske formuleringer og substantivt innhold i forskningen og undervisningen, er det mye fellesgods, og utøvernes faglige identitet, som sosiologer, statsvitere, sosialpsykologer, osv., kan i stor grad være et spørsmål om de tilfeldigheter som gjorde at hun eller han fikk den ene eller den andre merkelappen tildelt ved eksamen -- og hvor det så var jobb å få. Hvert av de samfunnsvitenskapelige fag spenner over store områder og mye kompleks materie. Spredningen innenfor fagene kan være større enn spredningen mellom fagene.

Det ville knapt ha vært noen grunn til å gjøre et nummer av dette dersom ikke utviklingen av sosiologifaget og Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen hadde hatt en så spesiell bakgrunn. Når mye av sosiologifaget befinner seg utenfor Sosiologisk institutt, er det ingen sensasjon og slett ikke noe som er enest ende for Bergensmiljøet. Men tilløpet i Bergen var preget av spesielle betingelser. Derfor er kunnskap om bakgrunnen for hva som skjedde viktig, om en vil forstå utviklingen hittil, og situasjonen og konteksten pr. i dag.

Det instituttet som ble grunnlagt for mer enn 25 år siden, favnet vidt og ganske visst altfor vidt. I en beskrivelse av de første trinn i utviklingen av Det samfunnsvitenskapelige fakultet bemerker Rokkan ("Det samfunnsvitenskapelige fakultet." Pp. 89-97 i Utvikling og tradisjon: Festskrift til Arne Halvorsen. Bergen-Oslo-Tromsø: Universitetsforlaget. 1977) om den nye og brede samfunnsvitenskapelige enheten: "Ved en tilfeldighet som skulle bli skjebnesvanger, ble [instituttet] kalt Sosiologisk institutt." Det var ikke å vente at representanter for veletablerte samfunnsvitenskapelige fag skulle ønske å bli identifisert med et institutt og et fag som knapt hadde rukket å skaffe seg noe trygt faglig rennome. Ikke desto mindre ble startfasen og fellesskapet av stor betydning for utviklingen. Dette var Rokkans vurdering:

Hva som enn måtte skje med navnet og med sammensetningen, ett er i hvert fall sikkert: dette faglige hopehavet viste seg enormt stimulerende både for studentene og for forskningen, og var med og satte særpreg på en serie store fellesprosjekter som skulle gjøre bergensmiljøet kjent og respektert langt ut over landets grenser (loc.cit.).
Avspaltning fra instituttet som skjedde gjennom årene, var nok ikke til å unngå. Den måtte av og til medføre at viktige komponenter av sosiologien fulgte med inn i de nye organisatoriske enhetene. Ingen instituttgrenser kan vel noensinne svare helt til et fags grenser, dersom man da ikke skulle velge å definere faget som nøyaktig det som befinner seg innenfor bestemte instituttgrenser.
Noen av "bindestrekssosiologiene" er blitt inkludert i nye faglige revir. Av og til har forsøkene på å organisere tverrfaglighet kommet i konflikt med territorielle fordringer, men det er ikke noe helt ukjent fenomen i andre institusjoner heller. I det store og hele har vel organiseringen av samfunnsforskningen og den samfunnsvitenskapelige undervisning skjedd på måter som det ikke kan være stor grunn til å være misfornøyd med. Men som sagt, er en på jakt etter de sentrale elementene i sosiologifaget, må en også se andre steder enn bare innenfor Sosiologisk institutt.

Ett eksempel: En ikke ubetydelig del av den organisasjonssosiologiske faglitteraturen, den man i et vanlig amerikansk universitet ville finne på leselistene og i undervisningsplanene i et department of sociology, ville man her i Bergen finne innebygget i studiekravene ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap. Tilsvarende gjelder for kommunikasjonssosiologien, for den politiske sosiologien, velferdssosiologien. Men avspaltingen til nye institutter har aldri medført noe slags forbud mot fortsatt å dyrke bindestreks-sosiologiene innenfor rammene av hva vi må kunne kalle "moder-instituttet", dersom instituttet har hatt fagfolkene, forskningsinteressene, samt studentenes etterspørsel etter bestemte temaorienteringer. Det kan selvfølgelig reises spørsmål om ressursutnyttelsen er den optimale dersom det er stor grad av overlapping mellom forskjellige institutters faglige domene. Her har imidlertid den faglige selvråderett stått meget sterkt. Fagfolkene har hatt frihet til å dyrke de faglige interessene som har ligget deres hjerte nærmest. Utfordringene har ligget i å utvikle sammenbindende strukturer mellom de instituttenhetene som har hatt deler av sin virksomhet på samme tema og problemstillinger.

Det er selvfølgelig også et tema som fortjener oppmerksomhet at faglig overlapping kan være så pass stor at studentene av taktiske grunner kombinerer fag som dekker mye av samme stoff og dermed (1) kommer seg raskere gjennom studiet, og (2) unndrar seg den breddeorientering som en samfunnsvitenskapelig universitetseksamen tilsikter.

Et faginstitutts nedslagsfelt og profil må nødvendigvis påvirkes av hvordan den faglige kontekst blir utformet. Grensene mellom samfunnsvitenskapelige fagområder blir gått opp på høyst forskjellige måter i de ulike miljøene. De faglige ambisjonene hos hovedaktørene i utviklingen spiller en stor rolle, og den gang samfunnsvitenskapene ble grunnlagt i Bergen, følte aktørene naturlig nok at her kunne det tenkes nytt, og det var ikke nødvendig å føle seg bundet av strukturer som var etablert andre steder. De som ble rekruttert til de første stillingene i Bergen, bar også med seg kunnskap om de organisasjonsmodellene de tidligere hadde forholdt seg til, og som de kunne ønske å replikere -- eller frigjøre seg fra. Erfaringene fra Oslo-miljøene måtte som sagt og naturlig nok spille en stor rolle, selv om hovedaktørene også hadde gjort erfaringer i andre land, og særlig i USA.

Det frie og uavhengige Institutt for samfunnsforskning i Oslo spilte en fundamental rolle etter hvert som nye samfunnsvitenskapelige fag ble grunnlagt og etter hvert gjort til viktige innslag i universitetenes faglige repertoar. Det er i stor grad rekruttene fra dette instituttet som har fylt professoratene i samfunnsvitenskapene etter hvert som de er blitt opprettet. Sosiologien, uansett hvordan den framtrer innenfor de forskjellige norske universiteter og høyskoler, står i stor gjeld til pionerinnsatsen til dem som var drivkreftene i Institutt for samfunnsforskning, særlig de første årene, men også i betydelig grad opp til de senere år. Det er åenbart at universitetenes og høyskolenes virksomhet i sosiologi har stått, og stadig står, i et nært og komplementært forhold til Institutt for samfunnsforskning. Etter hvert er flere institutter kommet til, særlig institutter som har oppgavene sine innenfor den anvendte samfunnsvitenskapelige forskning. Både som rekrutteringsarena for universitetssektoren og som potensielle arbeidsgivere for kandidater uteksaminert fra universitetene spiller instituttene i denne sektoren en viktig rolle.
Men også ved Instituttet for sosiologi ved Universitetet i Oslo hadde det ut gjennom 1950- og 1960- åene skjedd ting som var med på å legge et grunnlag for norsk sosiologi ved alle de nye norske lærestedene. Det var her de stadig kende nye kull av studenter fikk sin grunnleggende undervisning og ble innført i fagets mange praktiske tilknytninger f.eks. gjennom Stranda-prosjektet, Mo i Rana-prosjektet, byundersøkelsene i Oslo, og en rekke større og mindre prosjekter drevet fram av mye entusiasme og med god påskynding fra gjesteprofessorer, særlig fra USA. Det var et generøst fagmiljø, under ledelse av professor Sverre Holm.

Nok var det et hell, sett i retrospekt, at det kunne komme i stand en så produktiv arbeidsdeling mellom universitetsinstituttet og det frie og godt beskyttede Institutt for samfunnsforskning i disse grunder-årene. Men for dem som gikk gradene ved Instituttet for sosiologi, var det nok av og til problematisk at vilkårene kunne fortone seg såpass ulike for "fotfolket" og "fotnotefolket" -- de hvis hverdag var preget av tunge undervisningsbyrder og de som hadde tid og ro til å udødeliggjøre seg gjennom faglig produksjon og konkurransemessige fortrinn i karrieresammenheng. Erfaringene fra denne perioden har selvfølgelig også gitt næring til diskusjonen om etableringen av "frynseinstitusjoner" for forskning i randsonene omkring universitetet og den såkalte "Bergens-modellen" som la til grunn at forskningen, og også den eksternt finansierte anvendte forskning, i størst mulig grad skulle integreres i universitetsinstituttenes virksomhet.

De samfunnsvitenskapelige fag begynner å gjøre sitt inntog ved Universitetet i Bergen fra begynnelsen av 1960-tallet. Fredrik Barth, som har vært knyttet til Universitetet i Bergen som dosentstipendiat i sosialantropologi fra 1961, blir utnevnt til professor i 1965. Jan Petter Blom kommer til Bergen som stipendiat i 1962 og blir universitetslektor i sosialantropologi fra 1963. Fra først av er sosialantropologien en egen avdeling under Filosofisk institutt, men fra 1965 er faget organisert i et eget institutt. Stein Rokkan, tidligere medlem av Institutt for samfunnsforskning i Oslo og fra 1958 medlem og forskningsleder ved Chr. Michelsens Institutt i Bergen, er fra 1. juli 1966 professor i sosiologi med særlig plikt til å undervise i politisk sosiologi.

Våren 1966 har forelesningskatalogen en overskrift, "Sosialantropologi og sosiologi", dog uten at noe av den annonserte undervisningen under denne rubrikken inneholder tilbud om undervisning i sosiologi i mer alminnelig forstand. Man kan tenke seg at noen har overveiet en konstruksjon som ikke var uvanlig i angelsaksiske land, nemlig felles institutter for antropologi og sosiologi.

Rokkan oppholder seg ved Center for Advanced Studies i Behavioral Sciences i California i vårsemesteret 1967, men derfra holder han en stø hånd med utviklingen i Bergen, der en liten stab så smått begynner å komme på plass. Leiv Mjeldheim er vikar og undervisningsleder under Rokkans fravær -- men det fortelles at han ikke hadde prokura og derfor måtte til Fredrik Barth og få hans underskrift på anvisningen om det skulle ha behaget Esther Nilsen å gå til innkjøp av viskelær eller lignende nødvendig utstyr. For høstsemesteret 1967 annonserer forelesningskatalogen undervisning under rubrikken "Samfunnskunnskap, sammenlignende politikk, sosiologi", og det er kanskje symptomatisk for orienteringen at universitetslektor Nils Hermann Halle og forskningsstipendiatene Torstein Hjellum og Guttorm Nørsteb holder "Seminar om dataarkiver og computer- anvendelser i samfunnsvitenskapelig forskning" .

Men det hadde skjedd viktige ting før dette. Allerede i 1960 hadde en komite under Det historisk-filosofiske fakultet etterlyst satsing på samfunnsvitenskapelige fag, og året etter hadde Universitetet i Bergen, Norges Handelshøyskole, og Chr. Michelsens Institutt gått sammen om å nedsette en komite som skulle legge fram forslag om utbyggingen av de samfunnsvitenskapelige fag i Bergen. I denne komiteen var Fredrik Barth, Dag Coward, Knut Mykland og Stein Rokkan med, og Magne Lerheim var sekretær. Resultatet av komiteens arbeid ble lagt fram i august 1963 i Innstilling om utbygging av de samfunnsvitenskapelige fag i Bergen. Innstillingen legger en fast og ambisiøs plan for utviklingen av samfunnsfagene i Bergen i årene framover.

Det meste av det som skjedde de nærmeste rene, og som i betydelig grad fikk prege utviklingen fram til i dag, må ses i lys av de tankene som finnes nedfelt i innstillingen. Den kom til å spille en sentral rolle i hele utviklingen av de samfunnsvitenskapelige fag. Men på langt nær alt gikk som komiteen hadde tenkt seg det. Det hadde vært et grunnleggende syn at fordi samfunnsfagene på så mange vis overlapper hverandre og har mange felles problemstillinger, felles metodetilnærminger, og stort fellesskap i begrepsapparatet, må undervisningen legges slik an at den på en effektiv måte dekker fellesbehovene og gjør det mulig å spare ressurser til å sette inn der fagspesialitetenes særbehov må ivaretas. En felles inngangsport, samfunnskunnskap grunnfag, og en felles innføring i samfunnsvitenskapelig statistikk og metode, skulle i første omgang sikre forvaltning av vesentlige deler av fellesgodset. Det nye fagmiljøet i Bergen skulle ikke uten videre bli en replikasjon av noen utpreget revirtenkning, som i så stor grad hadde preget utviklingen andre steder.

Men etter hvert som nye folk kom til -- vekstraten ble i de nærmeste årene ganske betydelig og det hendte, for universitetet sett under ett, at veksten i antall vitenskapelige stillinger ble høyere enn det universitetet selv hadde våget å legge inn i budsjettforslagene. Det ble vanskelig å forholde seg effektivt til de meget påtrengende nye utfordringene. Studentstrømmene økte mye raskere enn det var tatt høyde for. Arbeidsbyrdene for lærerne måtte fordeles på en mest mulig rettferdig og faglig forsvarlig måte. Undervisningsplaner og studieordninger måtte utarbeides og vedtas under stort tidspress. Den administrative kapasitet var ikke hva den skulle ha vært. En rekke forskjellige forhold gjorde at det ble nærliggende å følge stier som allerede var gått opp, i stedet for å lage helt nye strukturer. Dessuten, ut mot slutten av 60-tallet skjedde det mye i universitetsmiljøene som utvilsomt bidro til å skape behov for beskyttelse innenfor mer avgrensete teiger. Studentene kjempet hardt for full medbestemmelse i universitetspolitiske og i faglige spørsmål. Det var i den tiden studentopprørets talsmenn så det som en skam å studere den korrupte sosiale virkelighet slik som den er, for da bidrar man til å fryse den fast. Som rimelig var, presset var ulikt fordelt fagene imellom. Det bidro også til at de faglige grupperingene måtte bli klarere avgrenset i forhold til hverandre. Og de opprinnelige vyer fikk ny retning.

Det lå i kortene at det faglige fellesskap som de første årene utviklet seg innenfor Sosiologisk institutts vegger, kom til å spille en viktig rolle i utviklingen av samfunnsvitenskapene i Bergen. Sosiologisk institutt stod fadder for en lang rekke nye faglige enheter.

Det var i særlig grad Sosiologisk institutt som fikk rollen å stå fadder for størsteparten av de institutter som i dag ligger under Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Det hadde sammenheng med at utbyggingen i stor grad ble initiert i tråd med anbefalingene i den innstillingen som er nevnt ovenfor, og at sosiologifaget ble betraktet som det samfunnsvitenskapelige basisfag. Sosialantropologisk institutt var allerede på plass, fra 1965 som nevnt, og Geografisk institutt, som alt siden 1936 hadde vært en enhet under Norges Handelshøyskole, ble fra 1964 også et institutt under Universitetet i Bergen, da det ble opprettet stillinger på universitetsbudsjettet som skulle ivareta undervisningen for universitetets studenter. I Innstilling om utbygging av de samfunnsvitenskapelige fag i Bergen var det ogs tatt med forslag til "Avtale mellom Universitetet i Bergen og Norges Handelshøyskole om felles institutter". En samarbeidsavtale ble inngått i 1963. Hovedintensjonen var at det ikke skulle være mer enn ett institutt av hvert slag i Bergen. Men i dag kan man si at det er bare geografifaget som er organisert i samsvar med avtalen, og det betyr at geografien er geografisk lokalisert i Breiviken, noe som antakelig har konsekvenser for valget av geografi i kombinasjoner til samfunnsvitenskapelig universitetseksamen.

Sosiologien og de øvrige samfunnsfagene lå fra først av under Det historisk-filosofiske fakultet, og det var dette fakultetets vedtak og budsjettforslag som åpnet veien for samfunnsfagene. I fakultetets arbeid og avgjørelser som gjaldt oppbyggingen av de samfunnsvitenskapelige fag, er det grunn til å framheve den rolle historikerne spilte, og særlig professorene Alf Kaartvedt og Knut Mykland. Sentralt i Universitetet i Bergen spilte universitetsdirektør Arne Halvorsen en overmåte viktig rolle når det gjaldt å fange opp de nye initiativene og gi dem en slagkraftig utforming.

Det var også Det historisk-filosofiske fakultet som åpnet veien for psykologi og jus, og etter hvert som disse fagene fikk sine studieplaner og vitenskapelige ansatte, lå det an til deling. Den kom i 1978, etter en god del diskusjon om hvordan delingen best kunne skje. Flere av historikerne ønsket å følge samfunnsfagene, men det var langt fra noen enighet om at det ville være den beste løsningen for historiefaget. Filosofene (blant andre professor Knut Erik Tranøy) tok det standpunkt at dersom historiefaget skulle ut av Det historisk- filosofiske fakultet, så måtte også filosofien følge med. I denne perioden, som var sterkt preget av bølgene som fulgte 1968, var det nok enkelte av filosofene som stadig ikke var de mest attraktive partnere for de fleste av samfunnsviterne. Selv om man også så den komplikasjon at Historisk museum ikke hadde noen naturlig forankring i et historisk- filosofisk fakultet uten historie, så er det sannsynlig at hadde bare historikerne villet følge med ut, så ville det ha vært støtte for det.

Enden på visa ble opprettelsen av Det samfunnsvitenskapelig fakultet, uten historie og filosofi. Men det måtte bli en komplisert ordning fordi dette fakultetet nå skulle vokte over både samfunnsfagene, psykologien og jusen, med tre embetsstudier sydd over nokså ulik lest. Alle skjønte at dette måtte bli en midlertidig løsning, enda det ikke var åpenbart hvordan Det samfunnsvitenskapelige fakultet skulle deles, f.eks. om psykologien fortsatt burde være sammen med samfunnsfagene, eller om dette faget, som jusen, burde organiseres i et eget fakultet.

Dette er noen trekk ved rammene for sosiologifagets utvikling ved Universitetet i Bergen. Samspillet innenfor denne konteksten, mellom de personene som etter hvert søkte seg til samfunnsfagene i Bergen og hadde med seg sin vurdering av de spesifikt faglige utviklingsbehov, førte etter hvert til etableringen av en rekke selvstendige instituttenheter. Det som opprinnelig var Sosiologisk institutt, og som i en periode fra 1977 til 1980 hadde betegnelsen Institutt for sosiologi og statsvitenskapelige fag, ga opphav til følgende institutter, i tillegg til "moderinstituttet", Sosiologisk institutt:

• Institutt for informasjonsvitenskap, opprettet i 1973.

• Institutt for økonomi, opprettet i 1977.

• Institutt for offentlig administrasjons- og organisasjonskunnskap (nå Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap), opprettet i 1980.

• Institutt for sammenliknende politikk, opprettet i 1980.

• Institutt for helse- og sosialpolitikk (senere Senter for helse- og sosialpolitiske studier og fra 2001 Senter for internasjonal fattigdomsforskning).

• Institutt for massekommunikasjon (nå Institutt for medievitenskap), opprettet i 1986.

Flere av fagstudiene var blitt etablert lenge før delingen skjedde, og Sosiologisk institutt hadde et lite konglomerat av grunn-, mellom- og hovedfagsstudier å holde rede på før det kom i stand en normal tilordning mellom institutt og studium. En spesiell konstruksjon var grunnfagsstudiet i samfunnskunnskap, som etter intensjonen skulle være en inngangsport til flere av de samfunnsvitenskapelige fagene.

Samfunnskunnskap lå fra først av, og som nesten alt annet, under Sosiologisk institutt, men ble senere, og inntil dette grunnfagsstudiet ble nedlagt i 1985, administrert av Institutt for sammenliknende politikk.

Etter hvert som nye instituttenheter ble skilt ut fra Sosiologisk institutt, måtte elementer av sosiologifaget, iallfall slik det var tenkt, følge med inn i disse nye enhetene. Slektskapet mellom sosiologien og de faglige enheter som ble etablert, var av høyst forskjellig karakter. Og to tendenser gjorde seg gjeldende. For det første, det var viktig å gjenskape faglige revir som var vel etablert i norsk og internasjonalt universitetsliv. Her stod økonomifaget sterkt, og det var neppe rimelig å vente at et slikt fag, som allerede var godt i gang med etablere seg i Nobel-klassen, skulle kunne fungere i et instituttfellesskap med andre samfunnsvitenskapelige fag. For det andre, nettopp nyetableringen i Bergen, av en hel rekke nye samfunnsvitenskapelig interesser, ga opphav til nye grensedannelser og en viss distansering fra tradisjonelle faglige revir andre steder.

I så måte representerte faget informasjonsvitenskap en nydannelse. Forslaget om opprette det første professorat ble lansert i 1968, av professorene Ludvig Holm-Olsen (Nordisk institutt) og Stein Rokkan (Sosiologisk institutt), og allerede i budsjettet for 1970 var stillingen på plass. Etableringen av informasjonsvitenskap må ses på bakgrunn av de nye behov for håndtering av store informasjonsmengder i humaniora og samfunnsvitenskap som utviklingen i datateknologien hadde muliggjort. Opprettelsen av faget fikk mye publisitet og ble sett som en pionerbragd. Sett fra Sosiologisk institutts synsvinkel var faget et arnested for noen av de faglige samfunnsvitenskapelige interessene som stod aller mest sentralt i denne perioden. Det gjaldt å vinne beherskelse av moderne datateknologi i håndteringen av store datasett og uoversiktlige mengder informasjon. Man kan si at agendaen, generelt sett, er den samme i dag, men underveis har det skjedd mye som demper inntrykket av informasjonsvitenskap som et sentralt hjelpefag for bl.a. sosiologisk forskning, slik det den gang var sett.

Faget informatikk ble opprettet senere og hadde sin lansering først og fremst i miljøet for numerisk analyse ved Matematisk institutt.

Generelt sett, til den grad forskning dreier seg om å forklare variasjon, kan forklaringsvariablene eller de såkalte uavhengige variablene neppe være bundet til bestemte organisatoriske enheter. Det sier seg selv: en må kunne søke forklaringene der de er, og ubundet av de faglige revir og de organisatoriske rammene. Det er likevel ikke alltid nok å åpne bruer mellom fagene og organisere fagfolk fra forskjellige disipliner som samarbeidspartnere og bidragsytere og addere sammen det settet av uavhengige variabler som inngår i en teoretisk underbygget empirisk analyse. Dette er en utfordring ikke bare for det enkelte fag.

Fra mellomalderens vektlegging på teologien og astronomien som de bærende elementer i det akademiske liv har universitetssamfunnet tatt opp og organisert nye faglige enheter på grunnlag av interesser som har vokst fram på tvers av eksisterende organisatoriske enheter. Utviklingen går stadig raskere videre, og det må stadig legges til rette for at nye interesser kan få nye organisatoriske rammer, uten at det oppstår altfor sterke spenninger i forhold til de faglige territorier som er blitt skapt før. Rundt omkring i universitetsmiljøet skjer det stadig nydannelser, som resultat både av fisjon og fusjon, og det er viktig at både det enkelte fag og f.eks. et fakultet som organiserer en rekke fag under seg, stadig legger vilkårene til rette slik at faglig nyskapning også kan møtes med organisatorisk nyskapning.

Utviklingen av de samfunnsvitenskapelige fag ved Universitetet i Bergen viser i seg selv at det har vært mulig å løsrive utviklingen i noen grad fra de tradisjonelle territoriedannelser, og det har vært mulig å skape tverrfaglige løsninger som genuin sammensmelting av problemstillinger og av erkjennelse som ikke lenger har kunnet ivaretas innenfor de etablerte organisatoriske enhetene. Det samfunnsvitenskapelige fakultet har fått i stand flere nydannelser som også representerer brudd med tradisjonell organisasjon av samfunnsfagene. Det er tydelig at den agenda som ble lagt i Innstilling om utbygging av de samfunnsvitenskapelige fag i Bergen har påvirket utviklingen fram til i dag. Det er også verdt å merke seg at sammensmeltingen i nye faglige enheter, som i informasjonsvitenskap og massekommunikasjon, har skjedd i nært samarbeid med miljøer under Det historisk- filosofiske fakultet og med organisatorisk tilknytning til både Det samfunnsvitenskapelige fakultet og Det historisk-filosofiske fakultet.

Teksten er lett tillempet, fra boka Sosiologien i Bergen: Oppsummering 1994. av Ørjar Øyen. (Bergen: Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen, 1995) [ISBN 82-578-0134-8], s. 29-41.