Epirubicin og docetaxel påvirker sammensetningen av kreftsvulsten i primær brystkreft
Det har lenge vært kjent at de flestekreftsvulster er heterogene, dvs. at de er sammensatt av ulike såkalte subkloner ("kolonier") av celler som inneholder ulike mutasjoner.
I tidligere studier har vi vist at vi kan spore utviklingen av slike subkloner langt bakover i tid ved å analysere kreftvev på diagnosetidspunktet for en pasient. I denne studien analyserte vi subkloner og hvordan de utviklet seg under behandling for primær brystkreft. Vi fant at både medikamentene epirubicin og docetaxel forårsaket store omveltninger av subkloner i de fleste pasienter, uavhengig av respons på behandling.
Forskningsartikler assosiert med disse funnene (lenke til artikkel i bilde):
Tidlig behandling med PARP-hemmere gir høy responsrate i trippel-negativ brystkreft
Trippel-negativ brystkreft (TNBK) er en type brystkreft som gjerne rammer yngre pasienter, og er den formen som har den mest alvorlige prognosen. I motsetning til hormonreseptor positiv brystkreft, der man har antihormonell behandling, og såkalt HER2+ brystkreft, som man har spesifikke antistoffer mot, har man inntil nylig kun hatt cellegift mot TNBK.
Imidlertid har det vist seg at svulster fra TNBK pasienter ofte har spesielle genmutasjoner som gir defekter i DNA reparasjon etter skader. Slike skader kan bl.a. oppstå ved behandling med cellegift. Dette har ført til at man har kunnet utvikle en mer målrettet behandling mot disse defekte svulstene med såkalte PARP-hemmere. PARP (poly-ADP ribose polymerase) er spesielle enzymer som regulerer DNA reparasjon og ved å hemme disse forhindrer man også at skadet DNA i kreftcellene blir reparert, noe som til slutt gjør at kreftcellene dør. Tidligere studier har imidlertid vist behandlingseffekt bare hos en liten del av TNBK svulstene, nemlig de som oppstår hos pasienter med kimcellemutasjoneri det såkalte brystkreft type-1 og type-2 genet (BRCA1/2).
I PETREMAC-studien viste vi for første gang at dersom PARP-hemmere (olaparib) gis tidlig i behandlingen, kan man få klinisk effekt hos en langt større andel av TNBK-svulstene. Videre kunne vi påvise at effekten var knyttet opp til mutasjoner i spesifikke gener i tillegg til BRCA1 og, framfor alt til såkalte epimutasjoner i BRCA1 genet. Epimutasjoner er ikke genmutasjoner men kan sammenliknes med at man feilaktig skrur av et gen fordi det er noe galt med av-og-på bryteren.
BRCA1 epimutasjoner er tilstede i 25-30% av alle TNBK og disse funnene kan få betydelige konsekvenser for behandling av TNBK i fremtiden.
Forskningsartikler assosiert med disse funnene (lenke til artikkel i bilde):
Kreftsvulster er i kontinuerlig utvikling med nye mutasjoner og nye subkloner.
I denne studien viste vi at ved malignt melanom (føflekkreft) er de fleste mutasjoner til stede på et tidlig tidspunkt i svulstens utvikling, noe som er i overenstemmelse med funn gjort av andre.
I tillegg viste vi at i enkelte tilfeller er det ikke bare primærsvulster men også metastaser som kan spre seg videre, og i slike tilfeller kan kreftcellene være påvirket av behandlingen som har vært gitt, for eksempel stråleterapi.
Forskningsartikler assosiert med disse funnene (lenke til artikkel i bilde):
Heterogenitet i levermetastaser er forbundet med kortere overlevelse ved tykktarmskreft
Tykktarmskreft sprer seg ofte først til lever, og mange pasienter har mange ulike metastaser (spredningssvulster) i leveren.
I denne studien undersøkte vi om ulike levermetastaser i samme pasient var like (homogene) eller ulike (heterogene), og om slike eventuelle ulikheter påvirker sykdomsforløpet. Vi fantstor variasjon i graden av heterogenitet blant pasientene, målt vha kopitallsanalyser av genomet i metastasene. Videre fant vi at stor heterogenitet var forbundet med kortere overlevelse.
Forskningsartikler assosiert med disse funnene (lenke til artikkel i bilde):
