Ytringsfrihet

Grunnloven fastsatte allerede i 1814 en viss grad av trykkefrihet (§ 100). Samtidig blei det gjort unntak fra trykke- og ytringsfriheten:

Trykkefrihed bør finde Sted. Ingen kan straffes for noget Skrift af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, medmindre han forsætligen og aabenbar enten selv har viist, eller tilskyndet andre til Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de constitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod nogen. Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. (I 1903 blei skrivemåten av enkeltord modernisert noe, til dansk kansellistil fra 1890-tallet).

Noe full ytringsfrihet garanterte ikke Grunnloven. «Trykkefrihet» blei oppfatta i ordrett betydning og inkluderte ikke nye, ikke-trykte medier som seinere dukket opp (film, radio og fjernsyn, for å nevne de viktigste før Internett) . Et annet problem var at den opprinnelige Grunnloven inneholdt unntak fra ytringsfriheten: blasfemi (ringeakt mot religionen), pornografi (ringeakt mot sedeligheten), injurier og ærekrenkelser. Aller viktigst var kanskje forbudet mot å «tilskyndet andre til Ulydighed mod Lovene», som blei tolket til også å forby argumentasjon for å endre gjeldende lover. Dessuten kunne vanlige lover og rettspraksis innskrenke ytrings- og trykkefriheten, og noen av disse lovene var fra før 1814. 

I 1950 utarbeidet Europarådet Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Artikkel 10 handler om ytringsfrihet. Etter at tilstrekkelig mange land hadde ratifisert (vedtatt at de sluttet seg til) konvensjonen, trådte den i kraft i 1953. Fram til 1998 var det Den europeiske menneskerettskommisjonen som kontrollerte at statene overholdt reglene. Fra 1998 blei kommisjonen erstattet med Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg. Dette var et mye mer effektivt organ, der enkeltborgere kan klage sitt land inn for brud på menneskerettskonvensjonen. Avgjørelser fra EMD kan overprøve avgjørelser i norsk Høyesterett. Ved flere høve har EMD omgjort avgjørelser der norske medier ble straffet for ting de hadde skrevet.

Fra pressens organisasjoner hevda fra 1970-tallet og utover at det stadig kom nye lover som fjerna små biter av trykkefriheten.

I 1996 nedsatte regjeringa (Kongen i statsråd) et utredningsutvalg – Ytringsfrihetskommisjonen – for å utrede behovet for en ny formulering av ytringsfrihetsparagrafen i Grunnloven. I 1999 forelå kommisjonens utredning: NOU 1999:27 Ytringsfrihed bør finde Sted. Dette er en solid og velskrevet utredning som både gir en god innføring i temaet ytringsfrihet og et forslag til endringer i lovgivningen på dette feltet.

For å få behandlet forslaget om ny grunnlovsbestemmelse i stortingsperioden 2001-2005, ble det i 1999 satt fram forslag om endringer i paragrafen. Dokument nr. 12 1999-2000 (forslag 16) fra Stortinget inneholder de forslagene som det kan være aktuelt å vedta i vårsesjonen 2004. Fordi en her tok omsyn alle mulige kombinasjoner av tenkelige forslag, er dette et meget uoversiktlig forslag.

I mars 2004 la regjeringa fram ei stortingsmelding der den gikk inn for en ny § 100 i Grunnlova, men konkluderte med et forslag som var mindre vidtgående enn det Ytringsfrihetskommisjonen hadde foreslått.

For at det skulle bli en ny § 100 i Grunnlova måtte Stortinget med minst 2/3 flertall vedta en ny formulering. Stortingets Kontroll og konstitusjonskomité avga en innstilling rett før sommerferien 2004, men greide ikke å samle seg om ett forslag. Det så ut som om det måtte gå ytterligere fire år før det kom en ny lov. Men på overtid (30. september 2004 – se referat fra debatten) greide partiene – etter at deres primære forslag var forkastet – å bli enige en ny formulering. Stortinget vedtok dermed at Grunnlovens § 100 skulle få følgende ordlyd:

Ytringsfrihed bør finde Sted.

Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.

Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.

Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.

Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.

Det blei seinere en mindre språklige oppretting etter det litt kaotiske stortingsmøtet 30/9-2004. I samband med 200-årsjubileet for Grunnloven i 2014 blei det er foretatt en språklig modernisering av hele Grunnloven og laget likeverdige versjoner på bokmål og nynorsk og bokmål.


Revidert av HØ 31/7-2017