Muséhagen fyller 125 år

– Muséhagen er ikke storslagen, men den har en helt egen sjarme. Det er den vakreste og mest innholdsrike parken vi har her i Bergen, sier botaniker Per Harald Salvesen.

I år fyller den fredede hagen 125 år, og feires blant annet med hagefest 11. juni.

Illeluktende bekk

Da muséhagen ble offisielt åpnet i 1898 hadde det gått hele 33 år siden selve museumsbygget stod ferdig. Det var fordi bygging av sidefløyer ble prioritert før parkanlegget rundt.

– I flere tiår var området rundt museet bare en byggeplass med et myrdrag og det som er beskrevet som en ganske illeluktende bekk, forteller Salvesen.

Da hagen endelig ble anlagt var direktør Jørgen Brunchorst opptatt av at den skulle avspeile de nye systematiseringene av planteriket som nettopp var utgitt av tyske botanikere.

– Dette var opplysningstidens høyalder, og Brunchorst sørget for at de ulike plantegruppene ble satt i rekkefølge langs gjerdet etter slektskap. Med dagens kunnskap om genetikk vet vi at det ikke stemmer helt, men det er fremdeles mulig å se rester av de gamle inndelingene i hagen. Blant annet står det rododendron langs gjerdet som Brunchorst hentet fra sin mors have på slutten av 1800-tallet, forteller Salvesen.

Flere generasjoner av studenter har fått undervisning i botanikk ved å vandre gjennom systemene i muséhagen.

– Men professor Knut Fægri tok senere avstand fra den metoden. Han var ikke så glad i å undervise etter «telefonkatalogen», som han sa, forteller Salvesen.

Romantiske stier

I dag kan man se spor av flere ulike hagestiler representert i muséhagen. De eldste delene av hagen, mot Universitetsbiblioteket i nordvest, har en romantisk, engelsk stil.

– Denne delen er kjennetegnet av plenflater med slyngende stier og runde, organiske former, ofte kalt Bronchorst hjerte og nyrer. Plantene står enkeltvis, plantet i gresset. Det er stor kontrast mellom denne delen og den mer geometriske hagen ved dammene, sier Salvesen.

Vannhagen, foran balustraden, ligner mer på en klassisk renessansehage.

– Rolf Nordhagen, som var styrte muséhagen i mellomkrigstiden, laget denne delen av hagen etter inspirasjon fra en slottshage i Holland. Han samarbeidet med bygartner Georg Rosenkilde, som tegnet hagen, mens han selv holdt i det faglige, forteller Salvesen.

Opp mot museumsbygget på baksiden ligger det en såkalt steinhage som var svært moderne på 1920-tallet, og foran gartnerboligen finner man kjøkkenhagen som er full av nyttevekster.

Bergenske festtradisjoner

Veksthuset, eller plantehuset som det kalles, var det den bergenske forretningsmannen Conrad Mohr som fikk reist i 1901.

– Han kjøpte det som byggesett i Tyskland og utstyrte Brunchorst med en raus reisekasse slik at han kunne reise rundt i Europa for å kjøpe inn planter. På bilder av byggingen ser man at alt skjedde samtidig, og palmene og bregnene var på plass allerede før bygget var ferdigstilt, forteller Salvesen.

For å skaffe ekstra blest rundt åpningen kombinerte Brunchorst den med avduking av Armauer Hansens byste i hagen, attpåtil på Armauer Hansens 60-årsdag – med jubilanten på første benk. Han inviterte hele det bergenske borgerskapet i tillegg til internasjonale gjester.

– Det er en bergenstradisjon å gjøre det på den måten. Man gjorde det samme da man åpnet selve museet. Da arrangerte de en stor fiskeriutstilling samtidig med gjester fra fjern og nær, selv om bygget strengt tatt ikke var helt ferdig ennå, sier Salvesen.

Rakkerunger i trærne

Gjennom de 125 årene muséhagen har fantes har både universitetssamfunnet og byens befolkning brukt parken flittig.

– Det har vært svermerier på benkene i de små timer, og mange viktige samtaler har blitt tatt mens man har vandret mellom trærne og buskene i hagen, sier Salvesen.

På 1950-tallet skrev avisene om rakkerunger som tok seg til rette og gjorde ugagn i parken.

– Det var store barneflokker på Nygårdshøyden på den tiden, og de hadde vel knekt noen greiner og tråkket i bedene. Resultatet ble at noen av portene inn til parkene ble låste, forteller Salvesen.

I dag er parken heldigvis åpen for alle, også rakkerunger. Det mener Salvesen er en av dens viktigste funksjoner.

– Parken er, på godt og vondt, åpen og tilgjengelig for hvem som helst. Det er ingen grense for hva muséhagen kan brukes til, sier han.