Norsk barnevern på kollisjonskurs med Europa

- I Norge har praksisen vært at barnet skal få tid og ro til å knytte bånd til fosterfamilien og det har vært lite kontakt med den biologiske familien – hvis plasseringen ser ut til å være langvarig. Norske domstoler vektlegger sine argumenter deretter, forklarer Trond Helland, stipendiat ved Institutt for helse, miljø og likeverd, Universitetet i Bergen.  

Helland har i sin doktograd sett på utviklingen av barns rettigheter og hvordan Norge svarer på denne kritikken som kommer fra det internasjonale samfunnet. Han har analysert 115 saker fra høyesterett og 60 saker fra EMD, der barn har blitt tatt ut av deres biologiske foreldres hjem. 

For tidlig eller for sent  

Norge har over lengre tid ligget på toppen i Europa i antall barnevernssaker dømt i EMD. I disse sakene mener domstolen at Norge bryter med artikkel 8 – at retten til familieliv har blitt krenket.  Fra EMD ble opprettet i 1959 og frem til 2016, ble Norge dømt i en saker. Etter 2016 har Norge fått dom i hele 23 barnevernssaker, og flere kan være på vei.  

- Andre land i Europa har vært mer bevisst på å arbeide for gjenforening med biologiske familien, og styrking av de biologiske båndene. Å ta barn ut av familien skal være midlertidig, og myndighetene har en plikt til å arbeide for gjenforening når situasjonen tillater det, forklarer Helland og utdyper:  

- Det finnes to hovedtyper barneverns-systemer i Europa: det risiko-styrte og det som vi kaller familieorienterte systemer. I de risikostyrte systemene, tas barnet ut kun når det er fare for liv og helse. I de familieorienterte går man tidlig inn, og har lav terskel på tilbud som skal hjelpe barnet og familien. Norsk Barnevern opererer i den siste kategorien, og dette speiles godt i rettsdokumentene.  

- Dårlig på å formidle midlertidighet  

Helland påpeker at mye av den negative oppmerksomheten som norsk barnevern har fått internasjonalt også handler om at man i begrunnelsen for omsorgsovertakelse er for dårlige til å formidle at vedtaket er midlertidig.  

- Norsk Barnevern skiller seg kanskje ikke så mye fra andre land, men nå er fokuset på oss. Og kanskje vi har gått for tidlig ut med å si at plasseringen av barnet er langvarig, og begrense kontakten med biologisk familie. Det kan være et behov for å endre praksis og stille enda strengere krav til dokumentasjon.  

- Vi hører fremdeles høytstående advokater i den norske regjeringen si at det ikke er noe galt i Norge. Desto viktigere er det å ha en dypere forståelse for hva som skjer i slike saker og utviklingen som har vært internasjonalt, avslutter Trond Helland.   

Helland var en av årets finalister i Forsker Grand Prix under Forskningsdagene i Bergen.