Banebrytende forskning med 150 år gammelt blåhvalskjelett
De fleste har kanskje sett nyheten om at blåhval parrer seg med finnhval. Det som ikke er kommet frem er at et 150 år gammelt blåhvalskjelett fra hvalsamlingen til Universitetsmuseet i Bergen har gitt viktige bidrag til denne oppdagelsen.
Hovedinnhold
I et nylig publisert studie i tidsskriftet Conservation Genetics har forskere ved Universitetet i Bergen (UiB), med viktige prøver fra Universitetsmuseet i Bergen, gjort oppsiktsvekkende oppdagelser om blåhvalens genom (den totale mengden arvemateriale i en celle).
Økt kunnskap om blåhvalens genetiske tilstand
– Dette er et viktig bidrag til kunnskap om blåhvalbestandenes genetiske tilstand. Forskere har fryktet at de ulike bestandene på østsiden og vestsiden av Atlanterhavet var begynt å bli så små at spesielt den vestatlantiske bestanden risikerte å bli rammet av innavl. Heldigvis viser dataene at det pågår en god del utskifting av genmateriale mellom de to delene av Nord-Atlanteren, sier professor Anders Goksøyr ved UiBs Institutt for biovitenskap (BIO).
Studien avslører at genene fra finnhval utgjør om lag 3,5 prosent av blåhvalens genom. Denne genetiske sammensmeltingen er mer fremtredende i moderne blåhvaler sammenlignet med historiske prøver, noe som antyder en nylig hybridisering mellom de to artene.
– Det gir også spennende kunnskap om genomet til det største dyret som noensinne har levd på jorden. Mest overraskende var det at vi kunne spore finnhvalgener i genomet til alle de blåhvalprøvene som var tatt det siste tiåret. 3,5 prosent av blåhvalens gener stammet fra finnhval og er omtrent den samme andelen som vi finner av neandertal-gener i menneskegenomet, sier Goksøyr.
Nøkkelbidrag fra Universitetsmuseet
Et nøkkelelement i forskningen har vært en prøve fra Universitetsmuseet i Bergen, sammen med bidrag fra Slottsfjellmuseet i Tønsberg og Hvalmuseet i Sandefjord.
I de historiske prøvene tatt fra ulike museumssamlinger var det bare fire av seks prøver som hadde spor av finnhvalinnblanding. Dette tyder på en økende grad av hybridisering siden den industrielle hvalfangsten startet.
– Det interessante er at mitokondriene i blåhvalene vi har studert alltid kommer fra blåhval. Det vil si at kryssforplantningen har skjedd ved at det alltid er en finnhvalhann som har paret seg med en blåhvalhunn, noe som kanskje ikke er overraskende gitt de store størrelsesforskjellene mellom artene, sier Goksøyr om funnene.
Bedre forståelse av artenes evolusjonshistorie
Disse prøvene har vært avgjørende for å kartlegge den genetiske sammensetningen og forståelsen av artenes evolusjonære historie.
Denne forskningen belyser ikke bare det komplekse genetiske landskapet til de marine gigantene, men understreker også den vitenskapelige verdien av museumsprøver i bevaringsgenetikk.
Professorens egen interesse for blåhvalgenomet startet for 10 år siden, da han besøkte Svalbard samtidig som Norsk Polarinstitutt holdt på med prøvetaking av blåhval i Isfjorden utenfor Longyearbyen. Ved en tilfeldighet fikk han nyss om dette prosjektet.
– Jeg fikk tryglet meg med på en tur, der de første prøvene som senere skulle inngå i dette arbeidet ble samlet inn. Senere fikk jeg kontakt med Oliver Haddrath ved Royal Ontario Museum og det viste seg at de også holdt på med å studere blåhvalgenomet. Sånn begynte samarbeidet, som etter hvert også inkluderte prøver fra flere hvalsamlinger ved museer både i Norge og Canada, sier Goksøyr.
Gjennom dette samarbeidet og innovativ bruk av genetiske analyser, bidrar UiB og Universitetsmuseet aktivt til viktig forskning som kan forme fremtidens bevaringsstrategier.
Lær mer om blåhvalens hemmeligheter
Her er en podkast du kan lytte til med et intervju med Mark Engstrom fra Royal Ontario Museum, medforfatter på artikkelen. Han snakker i løpet av de ti første minuttene. Hør podkasten her.
Saken ble opprinnelig publisert på Universitetsmuseet i Bergen sine nettsider.
