Slik avgjøres abortgrenser

Denne vinteren skal Stortinget behandle forslag til ny abortlov. Regjeringens abortutvalg anbefaler å utvide grensen for selvbestemt abort fra uke 12 til uke 18 og å endre nemdordningen.

– I Europa har vi eksempler på at abortgrensen er satt til både uke 12, 14, 16, 18 og 22. Da blir det tydelig at ukene ikke henger sammen med et bestemt stadium i fosterutviklingen. Lovene er heller resultatet av politiske kompromiss, sier jussprofessor Karl Harald Søvig.

Han satt i abortutvalget og er gjest i den nyeste episoden av podcasten UiB Popviten som handler om hvordan abortlover blir til. Lytt til episoden her.

Besjeling av foster

Norge har hatt selvbestemt abort frem til utløpet av 12. svangerskapsuke siden 1978. Da loven ble vedtatt i Stortinget, var det med én stemmes overvekt. Sverige derimot har hatt selvbestemt abort til uke 18 helt siden 70-tallet, og Island har selvbestemt abort helt frem til uke 22. Danmark har samme grense som Norge, mens Finland først fikk selvbestemt abort i 2023.

– Det er ingen medisinsk grunn til at man har valgt akkurat disse ukene. Fosteret utvikler seg gradvis, og det er ikke noen spesielle uker hvor det skjer noe skjellsettende. Man kan tenke seg at man gir fosteret vern fra det føler smerte, men man er ikke sikker på når det skjer, sier Søvig.

Flere ulike hensyn påvirker hvordan abortgrensene settes, blant annet religion. Innen kristendommen mener mange at fosteret bør vernes fra unnfangelsen, mens synet innen islam er at fosteret besjeles først 120 dager senere. Søvig tror også at synet på abort påvirkes av om graviditeten synes eller ikke.

– Skillet på uke 18 kan ha sammenheng med at det er rundt denne tiden mange kvinner først blir synlig gravide. Da vil kvinnen oppfattes annerledes, sier han.

Øvre grenser for abort

Mange land har satt siste grense for abort til uke 22, fordi man regner fosteret for å være levedyktig utenfor magen på det tidspunktet. Men heller ikke det er en absolutt grense, forklarer Søvig.

– Grensen for levedyktighet endrer seg kontinuerlig, fordi den er knyttet til den teknologiske utviklingen i nyfødtmedisinen, sier han.

Den mest liberale abortlovgivningen finnes i Canada. Der er abort opp til kvinnen gjennom hele svangerskapet, uten noen begrensninger. 

– Verdens helseorganisasjon (WHO) har også anbefalt at abort skal være tilgjengelig hele svangerskapet hvis kvinnen ønsker det. Det betyr at de ikke vil ha noen øvre grense for abort, sier Søvig.

Han tror at WHOs radikale anbefaling har sammenheng med problemene de observerer som følge av ulovlige aborter.

– Abort er ulovlig i mange av verdens mest folkerike land, særlig i Afrika, Sør-Amerika og Vest-Asia. Det betyr at veldig mange kvinner i verden i dag ikke har tilgang på lovlig abort. Vi vet at ulovlige aborter utenfor helsevesenet fører til at svært mange kvinner i dag dør eller får alvorlige helseskader, sier Søvig.

Fosteret eller kvinnen

Diskusjonen om abortgrenser handler om å veie hensynet til fosteret opp mot kvinnens selvbestemmelse. Søvig forteller at det finnes andre lover som tar for seg det samme.

– Norge er for eksempel det eneste landet i verden som har en egen bestemmelse om tvangsinnleggelse av gravide rusmiddelmisbrukere. Målet er å verne fosteret mot skader det må leve med resten av livet. Det er helt klart et dilemma at man verner fosteret hvis kvinnen ruser seg, men ikke gir vern mot abort på samme tid, sier han.

Fosteret har også juridisk beskyttelse i situasjoner hvor kvinnen skades.

– Ved drap av en gravid kvinne er graviditeten en skjerpende omstendighet som gir strengere straff. Men man vil likevel kun straffes for ett drap, uavhengig av hvor gammelt fosteret er, forklarer Søvig.

FN slår også fast at det er forbudt å utføre dødsstraff på gravide kvinner fordi fosteret ikke skal bære byrden av at kvinnen er dødsdømt.
– Fosteret beskyttes altså på mange flere områder enn bare når det gjelder abort, sier Søvig.

Hør episoden «Slik lager man en abortlov» her: