Vil sette norsk kirkekunst inn i en bredere europeisk kontekst

– Kirker er essensielle for forståelsen vår av hvem vi er – helt uavhengig av hvorvidt man er troende eller ikke, sier Justin Kroesen. 

Han er professor ved Universitetsmuseet på UiB og forsker på kirkekunst. 

– Vi besøker alle kirker når vi drar på ferie til Italia eller Frankrike – fordi de er vakre, interessante og vanligvis de eldste bygningene der. Inne i kirkene ser vi ikke bare kunst, men også hvordan folk i fortiden har håndtert moralske spørsmål om liv og død. Er du interessert i historie og de store spørsmålene i livet, må du forholde deg til kirker. De er vår eldste og mest direkte tilgang til fortiden, sier han.

En storslagen kunstsamling 

Justin Kroesen kom til Universitetet i Bergen fra Nederland for omtrent et tiår siden. Han har studert teologi og kunsthistorie ved Universitetet i Groningen, hvor han også tok doktorgraden sin.

– Jeg visste om kunstsamlingen ved Universitetsmuseet i Bergen. Jeg kom hit for å se den allerede i 2007, og ble helt overveldet, sier han. 

Så da Kroesen så at det var lyst ut en stilling som vitenskapelig konservator i Bergen i 2015, så han det som en mulighet til å jobbe med en av Europas beste samlinger av middelalderkunst. 

– Jeg kom hit for å sette norsk middelalderkunst inn i en bredere europeisk kontekst, sier han. 

Et bredere syn på middelalderkunst 

Kroesen vil utfordre ideen om at middelalderens Europa var fullt av forskjellige og ofte motstridende kulturer.

Han sier at alle land har stilt spørsmål som 'hva er spesielt med akkurat vår kunst?' 

– Portugiserne har studert sin kunst, og britene har hovedsakelig sett på seg selv som en øy. Island er langt borte, så de føler seg litt annerledes. Nordmenn har også hatt en tendens til å understreke sin avsidesliggende posisjon. Og Spania har hatt en tradisjon for å forstå seg selv som et middelhavsland, noe som bare delvis er sant, sier Kroesen. 

Et fellestrekk ved alle disse landene er posisjon ved Atlanterhavet. Det har bundet dem sammen og formet noen felles syn på ting.

– Den siste perioden med religiøst fellesskap i Europa

Kroesen sier at den sene middelalderperioden fra midt på 1300-tallet frem til Reformasjonen på 1500-tallet, var den siste perioden med religiøst fellesskap i Europa.

– Etter 1537 gikk Norge sin egen lutherske vei, sammen med Danmark. Sverige ble også luthersk, mens engelskmennene grunnla sin egen anglikanske kirke, Nederland omfavnet stort sett kalvinismen, og den katolske kirken i Frankrike, Spania og Portugal reformerte seg også. Alle gikk sin egen vei i religiøse spørsmål, sier Kroesen. 

Denne oppsplittingen gjenspeiles i kirkekunsten. 

– Alt vi har i samlingen i Bergen som dateres etter reformasjonen, er av et lavere kunstnerisk nivå. Kunsten kan sies å bli provinsiell etter reformasjonen. På denne måten forteller kunsten historien, sier Kroesen. 

Vikingens omfavnelse av kristendommen, fem århundrer tidligere, hadde stor betydning, ifølge Kroesen.

– Med dette ga konfliktene i tidlig middelalder vei til en mye mer harmonisk, sammenkoblet, inkluderende og forent kultur - som er den middelalderske katolske kirken, sier Kroesen. 

En gudstjeneste i en kirke i Norge fulgte nøyaktig samme manuset som i Spania, Portugal og England, sier Kroesen. 

– Denne forente og sammenkoblede kulturen blir håndgripelig i kirkekunsten mer enn på noe annet felt. Jeg synes dette er fascinerende, sier han. 

Et positivt budskap 

For fem år siden tok Universitetsmuseet initiativ til en utstilling med middelalderkunst fra både Norge og Catalonia. 

– Figurene og bildene er i stort sett de samme. Jeg spurte et par spesialister, og de kunne ikke egentlig skille dem fra hverandre, sier Kroesen. 

– Hva betyr det at vi alle var sammenkoblet på denne måten? 

– Det betyr at vi har mye mer til felles enn vi tror. Vi, som arvinger av den middelalderske latinske eller vestlige kirken, kan forstå hverandre bedre enn vi ofte tror. Den østlige grensen til EU er praktisk talt grensen til den romerske kirken i middelalderen. Jeg mener dette sier oss mye. Den delte forståelsen som vi har bygget vår felles kultur rundt, handler ikke så mye kirken, men kirken skapte betingelsene for dette, og det fungerte veldig bra. Kunsten viser oss dette.

En visuell database

Kroesens forskningsmetode er visuell. 

– Forskningsdatabasen min er mitt fotografiske arkiv. Jeg ser etter likheter i mønstre og design og undersøker hvordan materialene er satt sammen. Stil er en veldig viktig indikator, men det er ikke den eneste. I kunsthistorien har det vært en tradisjon for å fokusere mye på hvem som er verkets mester. Personlig mener jeg ikke dette er det viktigste eller mest interessante spørsmålet. For meg er kjernespørsmålet: Hvordan gjenspeiler dette en felles inspirasjon?

I tidligere forskning har Kroesen kartlagt hvordan utsmykkingen landsbykirker fra middelalderen følger de samme mønstrene overalt, fra Portugal til Sverige.

– Jeg synes det er interessant å studere det lokale i kirkene, men aldri på en isolert måte. Folk kaller dette glokalt. Dette binder nok karrieren min litt sammen. Jeg har alltid prøvd å være glokal, sier han. 

Et felles verdenssyn 

Fokuset er ikke på religion eller tro i Kroesens forskning på middelalderkirker. 

– Det handler mye mer om et felles verdenssyn. I det tolvte og trettende århundret, tok både nordmenn, portugisere, islendere og nederlendere til seg det samme verdenssynet – og det ligger under trossystemet. Dette er kulturelle mønstre som vokser sammen, sier han. 

– Det må ha vært mye kommunikasjon mellom landene. Hvordan ble kunnskapen overført?

– Kirken i middelalderen var nok forbløffende gode til å organisere seg. 1200-tallet var virkelig den gylne alderen i middelalderens Europa. I løpet av 30, 40 år, reiste den gotiske stilen fra Paris til Leon i Spania, men også til Uppsala i Sverige. Atlanterhavet var en viktig forbindelse til middelalderens Europa, sammen med Rhinen og Alpene. Hele Vest-Europa vokste sammen i denne perioden. Dette krevde mye organisasjon og kommunikasjon – og et veldig høyt nivå av sammenkobling, som jeg tror selv EU i dag kunne lære mye av, sier Kroesen. 

Han synes også det er fascinerende hvordan Cistercienserordenen spredte seg over hele Europa på 1100-tallet. 

– De slo seg ned på Lysekloster på Vestlandet i Norge i 1146, veldig raskt etter at ordenen oppsto i Frankrike. Munkene krysset Nordsjøen fra Fountains Abbey i Yorkshire og tok med seg sine egne arkitekter. Jeg synes det er imponerende. Ethvert moderne internasjonalt selskap ville vært misunnelig på den modellen. De kan til og med ha vært raskere enn McDonald's på 1900-tallet, sier Kroesen.