Hvem har opphavsrett?

Utdypning:

Etter åndsverkloven § 1 første ledd har «den som skaper et åndsverk» opphavsrett til verket. Opphavsretten oppstår ved «skapelsen», jf. åvl. § 1 første ledd. Det kreves ingen registrering eller andre formaliteter, for eksempel merking av eksemplarer med forfatterens navn og opphavsrettsnotis (©).

Dette kravet til «skapelse», eller «frembringelse» om man vil, innebærer at opphavsrett bare kan oppstå hos fysiske personer, i og med at juridiske personer ikke kan «skape» noe. Dersom juridiske personer, som UiB, fakulteter eller andre underavdelinger, skal kunne utnytte opphavsrett, må det derfor skje en hel eller delvis overdragelse av denne. Slik overdragelse behøver imidlertid ikke å være uttrykkelig, men kan etter omstendighetene anses å ligge underforstått i en arbeidsavtale eller en oppdragsavtale.

Opphavsrett kan også oppstå mellom flere personer, for eksempel ved at et opprinnelig verk bearbeides av en annen enn den opprinnelige opphavsmannen, flere verk sammenstilles til et nytt verk eller verket oppstår i samarbeid mellom flere opphavsmenn. Man kan skille mellom fire typer av verk med flere opphavsmenn: bearbeidelser, sammensatte verk, samleverk og fellesverk.

En grunnforutsetning for å anses som opphavsmann til et verk er at man har bidratt med original og individuelt preget innsats til frembringelsen av verket. En sekretær som bare renskriver en forfatters manus får ikke opphavsrett til dette, da det ikke ligger noen original skapende innsats i å forstå forfatterens håndskrift og skrive innholdet i manuskriptet ned på nytt. Dette vil imidlertid kunne stille seg annerledes dersom sekretæren ikke bare har bidratt med renskriving, men også til utformingen av selve verket.

På samme måte vil en veileder som bidrar med veiledning knyttet til en doktor- eller masteravhandlingstema, struktur og andre innspill om hvordan avhandlingen skal skrives, normalt ikke få medopphavsrett til resultatet. Dette kan synes å stå i et visst spenningsforhold til forskningsetiske regler om hvem som skal anses forfattere til vitenskapelige artikler. Dette er blant annet nedfelt i de såkalte Vancouverreglene, hvor bidragsytere som blant annet har bidratt til innhenting eller analyse av data, skal krediteres som medforfattere i artikkelens byline.

Dersom andre enn opphavsmannen bearbeider det opprinnelige verket på en original måte, oppstår det en bearbeidelse. Den opprinnelige opphavsmannen og bearbeideren får da opphavsrett til bearbeidelsen i fellesskap, jf. åvl. § 4 andre ledd. Dette innebærer at utnyttelse av bearbeidelsen forutsetter samtykke både fra den opprinnelige opphavsmannen og fra bearbeideren. Den opprinnelige opphavsmannen kan derimot fritt utnytte det opprinnelige verket.

Verk med flere opphavsmenn kan videre oppstå der to eller flere verk settes sammen til nye verk. Dersom sammenstillingen ikke består i noen original innsats, en bok utstyres for eksempel med illustrasjoner eller det settes musikk til et dikt, oppstår det et sammensatt verk. I og med at det da bare er de verk som settes sammen som er originale, oppstår det ingen opphavsrett til selve sammenstillingen.

Sammenstillingen av flere åndsverk kan imidlertid selv være original, for eksempel i form av en antologi. Det oppstår da et samleverk, som sammenstilleren har enerett til å forføye over, jf. åvl. § 5 første ledd. Denne opphavsretten berører imidlertid ikke opphavsretten til de enkeltverkene samleverket består av, jf. åvl. § 5 første ledd in fine. Opphavsmennene til de enkelte verkene kan derfor fritt råde over disse uavhengig av samleverket.

Samarbeid om et åndsverk kan imidlertid være mer omfattende, slik at enkeltbidragene ikke lett kan skilles fra hverandre. Det oppstår da et fellesverk, som bidragsyterne har opphavsrett til i fellesskap, jf. åvl. § 6. Dette innebærer at ingen av bidragsyterne kan forføye over fellesverket uten samtykke fra de andre bidragsyterne. Eksempler på slike fellesverk er bøker eller artikler som er skrevet i fellesskap på en slik måte at det ikke er mulig å skille de enkelte bidragene fra hverandre, for eksempel ved at forfatterne har skrevet sammen eller skrevet videre på hverandres utkast.

En grunnforutsetning for at et åndsverk skal anses som et fellesverk, er at det er frembrakt gjennom et samarbeid mellom opphavsmennene. Dette kravet til samarbeid er ikke særlig strengt. Det er tilstrekkelig at medopphavsmennene har arbeidet i fellesskap etter en felles idé.

Det er videre en forutsetning for at et åndsverk skal anses som et fellesverk, at de enkelte medopphavsmennenes bidrag ikke kan «skilles ut som særskilte verk», jf. åvl. § 6 første ledd. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at den enkelte opphavsmanns ytelse kan pekes ut. Det er en forutsetning at de enkelte opphavsmennenes bidrag kan skilles ut på en slik måte at de også kan utnyttes som selvstendige og særskilte verk. Det kan for eksempel med stor sikkerhet fastslås at Tidemand har malt personene og Gude har malt landskapet i «Brudefærden i Hardanger», men dette er likevel klart nok et fellesverk fordi personene og landskapet ikke kan skilles fra hverandre og utnyttes hver for seg. De enkelte opphavsmennenes innsats er derimot uten betydning, forutsatt at denne innsatsen bidrar til verkets originalitet. Varierende grad av bidrag vil imidlertid kunne påvirke eierbrøken i sameiet i fellesverket.