Temaomtale HIS115

Ansvarlig: Marcus Colla

Historians have always been interested in time. After all, time is the historian’s stock in trade; it is the very substance of their subject. In 1943, the French historian Marc Bloch observed that time is the ‘very plasma in which events are immersed, and the field within which they become intelligible’. He argued that historians ought to distinguish between ‘time as a mere abstraction’ and ‘historical time’, between time as something measured by clocks and calendars and time as something experienced, qualitative, contingent and variable. Time, as Bloch saw it, was not simply something in which history took place, but something that history produced. 

This course takes up Bloch’s challenge. It interrogates some of the innovative approaches to the history of time that historians of the modern world have developed. Indeed, the course is deliberately designed to be ‘timely’: in recent years, the history of time and temporality has become a flourishing area, even leading some historians to speak of a ‘temporal turn’ in the discipline. Drawing on some of the latest research in the field, the course will explore themes such as ‘The Experience of Modernity’, ‘The Politics of Time’, ‘Revolutionary Time’, ‘Time and Gender’, ‘Time and the Environment’, ‘Time and Colonialism’ and ‘Nostalgia’. In so doing, it will pose a number of fundamental questions about the importance of time and temporality in modern history. How have modern societies articulated their relationships to the past and the future? How have experiences of time been shaped by changes in technology, work and politics? How has time been used as an instrument of control? How have intellectuals theorised and thought about time? 

Furthermore, the course also addresses some bigger questions about contemporary historiography. How might the study of time be productively linked up to fields such as Postcolonial History, Global History, the History of Emotions, the History of Space, ‘deep time’ and the Anthropocene? Does an understanding of the history of time demand an interdisciplinary perspective? And is the history of ‘time’, for all that, really new? 

Ansvarlig: Svein Atle Skålevåg

På 1800-tallet ble psykiatrien til. Den la til grunn at «galskap» var en bestemt form for sykdom, og at den påkrevde medisinsk hjelp. Psykiatrien utgjorde en viktig del av utbyggingen av et helsevesen, og den signaliserte en markant endring i samfunnets syn på de som er annerledes. I dette emnet vil vi studere psykiatriens plass i 1800-tallskulturen ved å se på en håndfull enkeltskjebner, eller kasus: Vi vil møte en mann som tok livet av en amerikansk president på 1880-tallet, en mann som drepte fire barn i Toscana på 1870-tallet, en jente i Piemonte som kunne høre gjennom albuen og en tjenestejente som prøvde å drepe sin arbeidsgiver i København på 1820-tallet. Vi skal prøve å finne ut av hva som feilet dem, hvordan de ble forstått, og hvilke konsekvenser sykdommen fikk for dem og folk rundt dem. Disse ekstraordinære livene gir oss også innsikt i noe som er ganske ordinært: i rettspleie, helsevesen, og i historiske forståelser av hva et menneske er. 

 Ved at vi konsentrerer oss om enkeltindivider i historien anlegger vi en mikrohistorisk metode. Mikrohistorie er historiske studier av enkelthendelser, individer, eller lokalsamfunn som har som siktemål å kaste lys over store spørsmål, særlig knyttet til dagligliv og tenkemåter. Det kan gjerne handle om mennesker som har befunnet seg på samfunnets ytterkanter, som for eksempel forbrytere og sinnssyke. Gjennom detaljerte undersøkelser av hvordan samfunnet møter slike marginale eksistenser studerer mikrohistorikerne fortidige meningsunivers.