Golfbanen som ble redningen for millioner
William Campbell og Satoshi Omura utviklet ny terapi mot sykdommer forårsaket av rundorm parasitter, basert på naturstoffet avermectin
Hovedinnhold
Det virker kanskje usannsynlig at en golfbane kan bidra til å redde mange millioner mennesker i de fattigste delene av verden, men det er faktisk tilfelle. En bestemt golfbane har betydning for den andre halvparten av Nobelprisen som ble tildelt Satoshi Omura og William Campbell for deres signifikante bidrag til å bekjempe og kanskje til og med på sikt utrydde rundormparasittsykdommer som hvert år rammer flere millioner mennesker i verden.
Satoshi Omura ble født i 1935 i Japan og er med sine 80 år den yngste av de tre Nobelprisvinnerne. I likhet med Tu gjorde Omura sin banebrytende forskning ved å studere naturstoffer. I løpet av hans mer enn 40 år lange karriere har Omura og forskningsgruppen hans oppdaget over 470 naturprodukter – mange av dem unike. Omura lette etter nye typer Streptomyces bakterier som kilde til nye bioaktive naturstoffer og samlet en rekke jordprøver. Fra disse isolerte han mikrobene som produserte sine egne antimikrobielle naturstoffer. Det som skulle vise seg å bli den viktigste prøven ble samlet inn på den lokale golfbanen. Denne prøven inneholdt den hittil uoppdagede bakterien Streptomyces avermitilis. Streptomyces avermitilis produserte naturstoffer som viste seg å være effektive for å drepe rundormparasitter i dyr og mennesker.
Det videre arbeidet ble utført i samarbeid med forskningsgruppen til William Campbell som var forsker ved Merck Institute for Therapeutic Research.
Oppdagelsen av avermectin fra Streptomyces avermitilis
William Campbell ble født i Nord-Irland i 1930. Etter endt utdanning ved Trinity College i Dublin emigrerte han til USA, der han tok doktorgrad ved University of Wisconsin-Madison. Fra 1957 arbeidet han som forsker ved Merck Institute for Therapeutic Research. Campbell fant ut at den nye bakterien som Omura oppdaget i 1975, Streptomyces avermitilis, var svært effektiv til å drepe rundormparasitter i dyr. Det aktive prinsippet ble isolert og strukturbestemt og fikk navnet avermectin (Figur 5). Avermectin er egentlig en gruppe naturstoffer som er makrosykliske laktoner som i tillegg har tilknyttet sukkerenheter (Figur 5). Etter å ha gjennomført vellykket behandling av hester som var smittet av rundormparasitter med avermectin forsto Campbell i 1978 at tilsvarende behandling også kunne anvendes på mennesker.
En ny type legemidler mot rundormparasitter
Ved hjelp av en enkel hydrogeneringsreaksjon (addering av hydrogen til en dobbeltbinding i avermectin) ble ivermectin fremstilt fra avermectin (Figur 5). Ivermectin hadde mer signifikant aktivitet mot rundorm parasitter enn avermectin, og ble det aktive prinsipp i det nyutviklede legemiddelet. I 1981 utførte Merck vellykkede fase 1 forsøk for behandling av elveblindhet i Senegal og Frankrike. Når legemiddelet ble inntatt oralt førte det til at ivermectin paralyserte og steriliserte rundormparasittene som forårsaket sykdommen. Arbeidet ble nå utvidet til også å omfatte behandling av elefantsyke (lymfatisk filariasis) med godt resultat. En ny type effektive legemidler for behandling av sykdommer forårsaket av rundormparasitter var dermed blitt utviklet.
Ivermectin, som ble utviklet som et resultat av forskningen til Omura og Campbell, har dramatisk redusert antall tilfeller av elveblindhet og elefantsyke og ser også ut til å være lovende i behandling av andre sykdommer forårsaket av rundormparasitter. Mer enn 120 millioner mennesker er smittet av lymfatisk filariasis. Ivermectin er nå en av de viktigste medisiner for mennesker og dyr som noensinne er blitt produsert og har en enorm positiv betydning for helsen til befolkningen i utviklingsland. Mer enn 300 millioner mennesker bruker ivermectin årlig. Følgelig er ivermectin et av de aller mest benyttede legemidler i verden. Dette er ikke minst et resultat av at Merck i 1987 erklærte at de ville gi bort ivermectin gratis så lenge som det er behov for det, en beslutning som William Campbell var en sentral initiativtager til.
Sykdommer overført fra rundormparasitter
Elveblindhet, også kjent som Onchocerciasis, er den nest vanligste smitteoverførte årsaken til blindhet på verdensbasis.
Sykdommen forårsakes av infeksjon med den parasittiske rundormen Onchocera volvulus.
Den parasittiske rundormen blir spredt ved at en blir bitt av insektet Simulium yahense som er i samme familie som knott.
Disse insektene lever i nærheten av elver, noe som har gitt navnet til sykdommen.
Det dannes knuter under huden som inneholder voksne ormer. Disse gir liv til nye larver som spres til hele kroppen – også øynene – og forårsaker intens kløe.
Larvene kan i sin tur overføres til det neste insektet som biter den smittede, noe som bidrar til ytterligere spredning av sykdommen.
Når ormene dør, utløses en kraftig immunsystemrespons som kan ødelegge omkringliggende vev. Hvis dette skjer i øyet, kan det forårsake blindhet.
Lymfatisk filariasis er en infeksjon av det lymfatiske systemet forårsaket av nematoder tilhørende familien Filaridodidea.
Nematodenes livssyklus finner sted i to forskjellige verter, hvorav mennesker er den definitive verten og mygg er den intermediære verten.
Sykdommen skyldes infeksjon med nematoder tilhørende familien Filaridodidea som slår seg ned i lymfekarene og tetter dem igjen.
Når lymfedrenasjen dermed er hindret, kan visse kroppsdeler derfor hovner voldsomt opp (lymfødem). Etter hvert fortykkes bindevevet og huden, som får preg av elefantskinn, derav navnet elefantsyke.
