Minneord over Martin Mork

Martin var matematiker, men med en egen evne til å forstå geofysiske prosesser og formulere enkle matematiske modeller for å beskrive dem. Noen ligningssystemer ble såpass kompliserte at han måtte utvikle nye matematiske metoder for å løse de. Disse metodene er nå flittig anvendt i geofysikken. Han knyttet gjerne til seg yngre forskere når ideene skulle videreutvikles, og som regel var han ikke selv førsteforfatter når resultatene ble publisert. På den måten var Martin Mork en såmann og inspirator for generasjoner av forskere.

Her vil vi nevne noen av ideene til Martin, og hva de førte til.

Martin var den første som formulerte en modell for å undersøke om det var muligheter for at oppstrømningsprosesser som vi har langs en kyst også kunne forekomme ved en iskant. Etter at resultatene ble publisert, arrangerte Geofysisk institutt en vinterekspedisjon med en isbryter til iskanten nord for Svalbard. Der ble teorien bekreftet og resultatene publisert i Science. Dette trigget en økt interesse for polarforsking i Norge, og var en forløper til etableringen av Nansensenteret i Bergen.

Fenomenet stormflo interesserte Martin seg også for. Han var antagelig den første som forsto at det var ikke det kraftige lavtrykket selv, men de tilhørende vindsystemene, som førte til ekstreme høyvannssituasjoner.  

Det er en velkjent teori i oseanografien at strømmer i havet følger bunntopografien. I følge lærebøkene gjelder dette kun for et hav med konstant tetthet. Martin formulerte et elegant matematisk bevis for at denne teorien også gjelder for et lagdelt hav. Denne teorien gjemte han langt bak i en publikasjon som dreide seg om strømningsforholdene i Nordsjøen, og er derfor ennå ikke kommet inn i lærebøkene.

Martin var genuint opptatt av observasjoner i havet. Sammen med amerikanske forskere var han med på å utvikle en dropp-sonde, et instrument som falt fritt i sjøen og målte profiler av forskjellige størrelser. Dette var forløperen til en rekke varianter av frittgående instrumenter som det i dag finnes tusenvis av i havet.

Han ledet også en internasjonal ekspedisjon hvor dynamikken i Golfstrømmen ble studert, og han ledet sjøl et tokt med Universitetets forskningsfartøy ‘Håkon Mosby’ som startet ved Bermuda og endte opp på norskekysten. På dette toktet ble også ny teknologi tatt i bruk i form av en sonde som ble tauet etter båten og  styrt opp og ned for å observere de øvre vannlag hvor Golfstrømmen befinner seg.

Det første store tverrfaglige prosjektet i norsk havforskning, ‘Den Norske Kyststrøm’, ble initiert og ledet av Martin. Han var også i perioder leder av oseanografiavdelingen ved Geofysisk institutt.

Martin mente sjøl at han ikke var god til å undervise. Men det viser seg at de beste studentene tok med seg notatene fra hans forelesninger og hadde de som en viktig inspirasjonskilde for sin egen forsking og undervisning. De kunne da også ta med seg eksempler på fundamentale feil i lærebøkene som Martin hadde påpekt.

Som den bautaen han var, særlig på det teoretiske feltet, trakk han til seg topp internasjonale forskere som besøkte instituttet i kortere eller lengre perioder. Dette gjorde at det ved Geofysisk Institutt ble bygd opp en et avansert miljø i kunnskap om dynamikken til atmosfæren og havet. Dette bidro til at Bergen ble valgt når en nasjonal satsing på klimaforskning skulle etableres og Geofysisk Institutt ble vertsinstitutt for Bjerknessenteret.

Martin var en utpreget familiemann, og Alfhild var med ham på utallige konferanser i inn og utland. I perioder bodde de i utenlands med alle fire barna.

Martin hadde store sko som blir vanskelig å fylle, hadde et håndtrykk som en jernarbeider og blir husket som en uforbederlig optimist, en person full av humor og en smittende latter.

Kolleger og venner på Geofysen.