Hjem
Geofysisk institutt

Bjørn Helland-Hansen

Bjørn Helland-Hansen (1877 – 1957) er en norsk oseanograf som tok initiativ til at Geofysisk institutt ble opprettet i 1917. Etter forslag fra Helland-Hansen ble Vilhelm Bjerknes kallet til Bergen, og med det var grunnlaget lagt for utviklingen av det miljøet som siden skulle bli kjent som Bergensskolen i meteorologi.

Bjørn Helland-Hansen
Bjørn Helland-Hansen
Foto/ill.:
GFI

Hovedinnhold

av Professor emeritus Herman G. Gade

Vi har vel nesten alle av oss erindringer om hendelser, kanskje tilfeldige, som har fått store konsekvenser for våre liv og livs løp. Og om ikke andre, så den dagen vi traff den som skulle komme til å bli vår nærmeste ledsager for noen eller alle år.

Til den unge medisinerstudent Bjørn Helland-Hansen kom en slik hendelse under en ekspedisjon i Nord-Norge. Sammen med Kristian Birkeland skulle det foretas nordlysobservasjoner, men de kom ut for en forrykende vinterstorm, og det hadde den fatale konsekvens at Helland-Hansen forfrøs flere fingre, som da måtte amputeres. Etter det oppga Helland-Hansen medisinerstudiet, men vendte seg i stedet mot realfag, hans neste interesseområde. Han var da 21 å gammel. Ennå mens han var assistent hos Birkeland i Kristiania og var opptatt av solflekker og slike saker, skulle skjebnen føre til ny avsporing for hans løpebane. Det hadde seg slik at han kom til å møte Johan Hjort, og Johan Hjort kunne friste med andre og kanskje mer dramatiske saker: Havforskning. Men først måtte han lære seg faget, og det skulle skje i København hos professor Martin Knudsen, en av tidens ledende forskere innen faget.

Det gikk fort den gangen. Allerede året etter ble Helland-Hansen ansatt som hydrografisk assistent ved Norges Fiskeristyrelse, i Bergen. Han hadde da rukket å bli 23 år gammel. Samme året, det var i 1900, ble den første ”Michael Sars” sjøsatt, fartøyet som skulle komme til å være Helland-Hansens arbeidsplattform i mange år fremover. Det første toktet gikk sammen med Fridtjof Nansen, som da var zoolog ved Bergens Museum. Så fulgte en periode da disse to kom til å fungere i et nært samarbeid med hverandre, og det var ingen tilfeldighet at de også etter hvert utviklet en nært vennskap – selv om de hele livet var på Dis (med hverandre).

Årene frem til 1905 ble en tid med mye toktvirksomhet, først og fremst i Norskehavet, som var ganske stort den gangen, men også til fjorder og poller. Pollene, som vi kanskje ikke snakker så mye om i dag, var den gang i fokus på grunn av den voksende interesse for østersoppdrett. Men lokale interesser til tross, Golfstrømmen inn i Norskehavet, med omfattende virkninger for klima og livet i havet, måtte komme til å få prioritet. I 1905 publiserte Helland-Hansen ”The Hydrography of the Faeroe-Shetland Channel”, og der utviklet han fra Vilhelm Bjerknes’ sirkulasjonssats en enkel formel til beregning av hastighet i havstrømmer, - her hjemme kjent som Helland-Hansens strømformel. I årene som fulgte var det hele Norskehavet som skulle utredes, et arbeid som han utførte sammen med Fridtjof Nansen. I publikasjonen som kom i 1909 ble de grunnleggende oseanografiske trekk i dette havet fastlagt med nesten forbløffende sikkerhet, og de viktigste oseanografiske interpretasjonene den gang har langt på vei fremdeles gyldighet.

I 1906 ble Helland-Hansen styrer for Den Biologiske Stasjon ved Bergens Museum. Det lå i dette ikke bare en forståelse av betydningen av fysisk oseanografi for marin biologi, men også anerkjennelse av Helland-Hansens lederegenskaper. At ikke alle var like begeistret for en slik utvikling kan nok være forståelig, men med Johan Hjorts og Fridtjof Nansens støtte ser det ikke ut til at skapte utilbørlig uro på fagnivå, selv om bølgene visstnok skal ha gått høyt i museets styre. Helland-Hansen deltok faktisk i noen grad i det fiskeribiologiske arbeidet, bl. a. med bidrag med statistiske undersøkelser over torsk og hyse i Nordsjøen.

Et annet område han engasjerte seg i, og som er like aktuelt i dag, var vekselvirkningen mellom strømmene i det Nordøstlige Atlanterhav og klimaet i Nordeuropa.

Til tross for at betydningen av fysisk oseanografi for fiskeriforskningen for lengst var erkjent, var forholdene ved Biologisk stasjon ikke gunstige. Særlig var det vanskelig å få tilfredstilt kravene til en tidsmessig teknisk utrustning. I 1911 sluttet Stortinget seg til et forslag om å stille midler til rådighet for en vitenskapelig assistent, samt leie av arbeidslokaler. Samtidig ble det invitert til private donasjoner for å få bygget et nytt, mer velegnet forskningsfartøy. Samme året var arbeidet med fartøyet i gang, i hovedsak etter Helland-Hansens planer, og det ble sjøsatt i desember 1912. Den 26 m lange båten som fikk navnet Armauer Hansen, kom til å prege norsk havforskning i mer enn en mannsalder. Fartøyet kombinerte maskindrift med seil og tillot tokt i store deler av Nordatlanteren og hele Norskehavet. Det var også velegnet i fjordene.

Det var imidlertid en annen dragkamp som foregikk de årene og hvis utfall ble av stor betydning for det vitenskapelige miljøet i Bergen. Ved Universitetet hadde det i noen tid vært arbeidet intenst for at Helland-Hansen skulle komme til Kristiania, og det ble i 1910 fremsatt forslag om et ekstraordinært professorat i fysisk geografi til ham. Forslaget ble ikke godt mottatt her i Bergen. Styret for Bergens Museum svarte med å sende inn et velbegrunnet forslag om å styrke Helland-Hansens posisjon her ved tilståelse av en professors gasje. Regjeringen fulgte Universitetets forslag i sin proposisjon, men Stortinget valgte å utsette saken. Vi vet at Nansen, som på det tidspunktet selv var professor i Kristiania, ivret sterkt for at Helland-Hansen skulle komme til Kristiania, og ikke støve bort i Bergen. Til Helland-Hansen skrev han ”-skulle det komme til at De trods alt blir i Bergen, da ser jeg på det som et stort tap for vort fremtidige videnskabelige liv, idet De bli isoleret fra landets videnskabelige ungdom, og jeg tror også det blir et tap for Dem selv, særlig i lengden”, og han argumenterte for at Helland-Hansen selv skulle fremme et ønske om å komme til Kristiania. I 1911 ble proposisjonen fremsatt på ny, men fikk heller ikke da tilslutning. Stortinget valgte i stedet å følge Museets forslag.

Med personlig professorgasje til Helland-Hansen var det banet vei for en utvikling som skulle få langsiktige konsekvenser for det forskningsmiljøene i Bergen. Det skjedde ved at Helland-Hansen, bare tre år etter, ble utnevnt til professor. Også de andre avdelingsstyrerne ved Bergens Museum oppnådde ved den anledning slik utnevnelse, som samtidig var anerkjennelse av Bergens Museum som nasjonal forskningsinstitusjon, en mulig spire til et kommende nytt universitet.

Verdenskrigen som kort etter var et faktum måtte komme til å begrense toktaktiviteten. Desto mer anledning ble det til faglig fordypelse. I 1916 publiserer Helland-Hansen en ny metode i oseanografien, nemlig anvendelse og tolkning av TS-diagrammet. Denne metoden kom etter hvert til å bli alminnelig benyttet over hele verden.

Helland-Hansen var ikke bare den dyktige naturforsker. Vi har hørt om hans lederegenskaper som åpenbart må ha vært vesentlige i et så sammensatt miljø som han kom til å fungere i. Han viste allerede tidlig evnen til initiativ - og ansvar for den oppfølgning som det krevde. Vi har hørt om hans initiativ for det kommende geofysiske institutt med de tre avdelingene, og som førte til vedtak om opprettelsen i 1917. Etter forslag fra H.-H. ble så Vilhelm Bjerknes kallet til Bergen, og med det var grunnlaget lagt for utviklingen av det miljøet som siden skulle bli kjent som Bergensskolen i meteorologi.

Tidspunktet for kallelsen var særdeles opportunt, da forholdene i Leipzig på det tidspunkt var ytterst slette. Også Harald Ulrik Sverdrup fulgte med på lasset, men han hoppet av i Kristiania der ha disputerte samme året, men også for å delta i forberedelsene til Maud-ekspedisjonene (1918-1925) med Roald Amundsen. Først etter 8 år kom Sverdrup tilbake til Norge (7 i isen), og han sluttet seg kort etter til det geofysiske miljøet her i Bergen, da som professor i meteorologi, etter at Bjerknes hadde fått professorat i Oslo.

Etter freden i 1918 kunne Helland-Hansen igjen delta i hele spekteret av oseanografisk forskning, fra vidstrakte feltundersøkelser til teori og databehandling, - men også med ansvar for undervisning, og for det administrative arbeidet som fulgte utviklingen av det faglige miljøet. Og det nøyde seg ikke bare med det. Han ble også fristet til å delta i et prosjekt som vel nok må kalles et sidespor: Planlegging av det kommende Chr. Michelsens Institutt, og som ble virkeliggjort i 1930. Det var ikke en tilfeldighet at nettopp Helland-Hansen kom til å bli det instituttets første styreformann, en stilling han satt i i 25 år.

Det fortelles at Helland-Hansen var en omgjengelig person om enn kanskje noe reservert, og slik måtte det vel være for en som kunne fungere så effektivt i alle deler av miljøet og i enhver sammenheng. Dog er det grunn til å tro at årene under den annen verdenskrigen må ha vært stressende, og at den lille episoden jeg nå skal referere, ikke var typisk for den Helland-Hansen folk kjente. Det hadde seg slik at det en gang under en forelesning hendte at det ble banket på døren, og inn kom et bud som skulle levere et eller annet. Ærendet ble fremført, og vedkommende fikk da også et behørig svar om å begi seg til rette sted. Men så kom det: ”De må ikke komme her å forstyrre. Ser De ikke at det er forelesning”. Det sies fra pålitelig hold at studentene var lamslått.

Det oseanografiske miljøet i mellomkrigstiden omfattet egentlig ikke mange forskere. Som vitenskapelig assistent hadde Helland-Hansen matematikeren Jonas Ekman Fjeldstad, men i 1939 forsvant han til et dosentur i oseanografi i Oslo. Dog ble miljøet betydelig styrket da Sverdrup kom til instituttet i 1926, riktignok som professor i meteorologi, men hva betydde vel det så lenge som det var oseanografien som var hans hjerte nærmest. Kort etter at Sverdrup kom hit, kom også en annen ung fysiker til instituttet. Han het Håkon Mosby og ble amanuensis ved avdeling for teoretisk meteorologi. Om det var Sverdrup eller Helland-Hansen som smittet ham vet jeg ikke, men det var oseanograf han ble, og det var til havet han senere viet hele sin forskningsinnsats.

Helland-Hansen hadde en amanuensis som fulgte ham i tykt og tynt, i - bokstavelig talt – all slags vær. Han het Olav Åbrek og var fra Nordfjord. En mer omhyggelig assistent kunne Helland-Hansen ikke hatt. Og som opprinnelig Nordfjordværing må Åbrek ha gjort et sterkt inntrykk på Helland-Hansen, for det gikk ikke annerledes enn at også Helland-Hansen ville friste tilværelsen i Nordfjord, og det gjorde han om sommeren. Det må ha vært et deilig sted der innerst inne i Olden, for det gikk ikke lenge før også Mosby var bergtatt, - og kom til å tilbringe somrene der inne.

Jeg skal ikke forfølge Helland-Hansens videre vitenskapelige karriere, men jeg synes jeg bør nevne at i 1936 be han valgt til president for Den internasjonale assosiasjon for fysisk oseanografi, og i perioden 1945 til 1948 var han president for Den internasjonale union for geodesi og geofysikk. For sin vitenskapelige innsats mottok Helland-Hansen mange internasjonale æresbevisninger. Helland-Hansen er en av de få som har mottatt to St. Olavs ordener. Han ble ridder av 1. orden (av St. Olavs ordenen) i 1936 for sin vitenskapelig innsats og resultater, og i 1946 ble han tildelt Kommandørkors av St. Olavs ordenen for sin fortjeneste av Bergens Museum. Helland-Hansen fratrådte sin stilling som professor i 1946. Han døde i 1957.