Det nye, men fjerne, energieventyret med havvind

Å bygge ut 30 GW havvind i løpet av 2040 kan kun beskrives som en herkulisk oppgave. Å løse denne vil avhenge av villige utbyggere og omfattende investeringer i industrien, ressurssterke myndigheter som kan tåle et høyt press på planlegging og behandling av søknader, og ikke minst skreddersydde juridiske rammeverk og andre rammevilkår som sikrer effektiv og forutsigbar forvaltning av et nytt energieventyr.

Norske hav kan kun skryte på seg 88 MW utbygd kapasitet med Hywind Tampen som elektrifiserer Snorre og Gullfaksfeltene, noe som tilsier at mållinjen satt av regjeringen fremdeles er langt utenfor synlig rekkevidde per dags dato. Om vi skal nå denne må myndighetene dele ut konsesjoner for omtrent 1,8 GW produksjon på årlig basis. Med dagens teknologi vil dette utgjøre en utdeling av havareal tilsvarende områder som Oslo Kommune på årlig basis, som produserer strøm til over en halv million norske hjem.

Svært tvilsomt

Mer havvind avhenger av juridiske rammeverk som tilrettelegger for søknadsprosesser som tillater myndighetene å gjøre konkrete og gjennomtenkte vurderinger om hvorvidt prosjekter skal passere det politiske nåløyet eller ikke. Disse øvelsene er komplekse fra et forvaltningsrettslig perspektiv, siden en rekke interesser må balanseres opp mot hverandre. Havvindparker er særlig arealkrevende og vil eksempelvis utelukke utvinning av olje og gass innenfor prosjektområder, samt trålere fra fiskeriene. Uavhengig av disse interessekonfliktene, må konsesjonsprosesser for havvind tilrettelegge for mer effektiv ressursforvaltning, som er skreddersydd til målene regjeringen har satt til 2040. Med dagens regulering er det svært tvilsomt at disse kan oppnås.

EU Kommisjonen har sett behovet for effektiviserte prosesser, og handlet deretter. Med energikrisen og invasjonen av Ukraina som bakteppe, tar det reviderte fornybardirektivet under EU`s grønne giv sikte på å luke bort ugress i gjeldende regulering som har ført til ineffektive prosesser. Såkalte flaskehalser har i stor grad blitt eliminert, og det nye regelverket definerer fornybar energi som en «tungtveiende allmenn interesse» som skal bygges innenfor havområder som legger til rette for raskere prosesser.

Ingen utsikt til endring

England ser også ut til å følge dette sporet ved å definere fornybar energi som en «kritisk nasjonal prioritering», til tross for at landet ikke lenger er EU medlem. Disse valgene i revidert regulering, har basis i allmenn enighet om hva som leder til ineffektivitet – blant annet mangel på bestemte tidsrammer for søknadsbehandling, fragmentert behandling av søknader på tvers av myndigheter, komplisert sektor-spesifikk lovgivning samt mangel på skreddersydde regler som passer til de unike behovene til prosjektmodning for havvind.

Hvordan har norske myndigheter tatt innover seg denne nye status quoen? Tilsynelatende ikke i det hele tatt. Samtlige flaskehalser nevnt ovenfor er tilstedeværende i norsk regulering for havvind. Norske myndigheter har ikke gitt uttrykk for at endringer i regelverket skal utarbeides i overskuelig fremtid, men det gjenstår å se hvordan Energidepartementet svarer på anbefalingene til NVE om nytt forvaltningsregime for havvind.

Walk the walk

Myndighetene har heller ikke vist interesse for eller agert på nye forskningsfunn som antyder at Norge bryter med folkeretten dersom vi ikke sender planene våre om utvikling av Sørlige Nordsjø II på høring til danskene. Samtidig har fristen for prekvalifisering til Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord blitt utsatt i flere runder av Energidepartementet. Dette er lite tillitsvekkende myndighetspraksis og forholdene rundt det nye energieventyret er nødt til å ta plass under mer forutsigbare omstendigheter.

I tråd med energikommisjonens rapport «Mer av alt – raskere» må myndighetene revurdere eksisterende regulering med hensikt om å bane vei for et nytt energieventyr – raskere. Å puste liv i målsetningen om 30 GW innen 2040 vil kreve nettopp dette, og i denne sammenheng gjenstår det bare å si «if you are going to talk the talk, you have to walk the walk».

Denne kronikken var først publisert i Rett24 11. januar 2024.