Med pandemien inn i et nytt år

Lærdom fra året som har gått

Vi har snart levd med pandemien i et år. Hva har vi som nasjon lært? Vi har tilpasset en hverdag. Vi har lært ny atferd; vi bruker munnbind, vasker hender og holder distanse. Dette har gått smertefritt for de fleste. Vi fester vår lit til vaksinene som er utviklet og håper at vi gjennom året skal få et gradvis mer normalt liv. Samtidig må vi anta at pandemien har endret vår fremtidsforventning; vi vet at det kan komme nye pandemier. Om vi tror på at fremtidige pandemier kan kontrolleres eller bekjempes av vitenskap og forskning, eller om mer fremtidspessimisme vil råde, vet vi ikke. Det ‘milde’ sykdomsforløpet som de fleste yngre smittede har opplevd, kan redusere frykt for fremtidige pandemier.

Vår beredskap og respons er bra

Vi har erfart at vår medisinske og samfunnsmessige beredskap har fungert bra om vi måler dette i antall dødsfall og sykehuskapasitet til behandling av de syke. Vi har stor tillit til våre politiske ledere og helsemyndigheter. Med en stor oljeformue har myndighetene kunnet bruke økonomiske støtteordninger som begrenser konsekvensene på dette området. Det arbeides samtidig for å følge opp de som får særlig store utfordringer pga. pandemiens konsekvenser, enten det er de syke, utsatte barn i belastede hjem, eller de som permitteres eller mister jobben.

Ledere som målbærer ro og fattethet, bidrar til å dempe frykt. Våre ledere er viktige symbolpersoner i en krise. Frykt, redsel og mistro spres raskt om befolkningen opplever uklar, sen eller motstridende informasjon fra politiske ledere og helsemyndigheter, eller ledere som opptrer usikkert. Våre politiske ledere har klokt lyttet til helsemyndighetene og hovedsakelig truffet sine beslutninger i samsvar med råd fra fagapparatet, men har samtidig måttet vurdere den totale innvirkning som pandemien har på landet. Så langt har de styrt oss på en måte som gjør at vi som nasjon har relativt få døde og hvor behandlingskapasiteten for syke er beholdt. Mange kjenner stolthet over måten som landet vårt har mestret pandemien på.

Motstandskraft i befolkningen

Selv om befolkningens mentale motstandskraft er et viktig folkehelseaspekt, er det både vanskeligere å måle og å stimulere. I tillegg til å lære gode rutiner for å unngå smitte, må befolkningen ha kjennskap til a) mentale strategier som kan være til hjelp i taklingen av sorg- og krisereaksjoner i forbindelse med sykdom og død, og b) hvordan de kan dempe unødig engstelse og motvirke pandemiens negative sosiale konsekvenser, og samtidig beholde årvåkenhet. Vanligvis bruker vi sosial kontakt som en viktig mestringsressurs som demper vår uro. Fysisk distanse reduserer utbyttet av denne resursen. Vi er avhengige av menneskelig nærhet og vi hungrer etter den.

Om pandemien har gjort oss mer hardføre er vanskelig å si. Vi har sett at gode og velkjente kriseprinsipper som hurtig retur til vanlig funksjon, opprettholdelse av daglige rutiner, og tidlig skifte av fokus vekk fra det som skaper frykt og uvisshet har vært viktig, men vanskeliggjort av de store forandringer vi har opplevd i hverdagslivet.

Er det verste bak oss og det vanskeligste foran oss?

Det verste er over – håper og tror vi. Men det vanskeligste kan ligge foran oss. Senker vi skuldrene for tidlig kan pandemien raskt komme ut av kontroll og en ny smittebølge kan true. Det er fremdeles mye usikkerhet knyttet til vaksinen, f.eks. varighet av immunitet, om de som er vaksinerte utgjør en smitterisiko selv om de unngår sykdom, osv. Om vi slutter å bekymre oss for smitte, så slurver vi raskt med smittevernsrutinene. Vi trenger en viss grad av frykt for å følge de tiltak som vi vet virker.

Denne pandemien blir sannsynligvis ikke den siste. Neste pandemi kan bety nye runder med sykdom, død og nedstengning. Det vil kreve gode mestringsmekanismer som hjelper oss til å holde bekymringer og engstelse i sjakk, samtidig som vi forblir redde nok til at vi følger de nødvendige smittevernsrutinene. Vi vil trenge god mestringsfleksibilitet som innebærer at vi tilpasser våre mestringsmetoder til både de stressbelastninger vi kan gjøre noe med og til de vi i liten grad kan kontrollere. Å leve med mer fremtids-usikkerhet blir en utfordring.

Året som ligger bak oss, har for mange gitt tid til refleksjon over lærdom. Som andre katastrofer, har pandemien medført at mange har tenkt igjennom hva som er viktige verdier i deres liv. De prioriterer høyere nære menneskelige forhold, de tar ikke sine kjære for gitt, de blir mer takknemlige for livet, lar bagateller i livet få mindre betydning, samler på gode øyeblikk, m.m. Når vi kan se negative hendelser i et slikt lys, kan vi gi mening til det som kjennes meningsløst. Dette er verdifulle erfaringer som vi kan ta med inn i et nytt år hvor vi fremdeles må leve med begrensninger i sosial kontakt og andre restriksjoner.