Millionbeløp til barnevernsforskning

I desember 2016 ble professor Marit Skivenes tildelt det prestisjetunge ERC Consolidator Grant og den nye støtten fra Norges forskningsråd bygger videre på dette.

Fredag 25. august blir et nytt senter for barnevernsforskning åpnet ved Universitetet i Bergen (UiB). Senteret bærer navnet Centre for Research on Discretion and Paternalism (se FAKTA).

– Vi vil forske på folks oppfatninger om statens inngrep i familien for å beskytte barn, og undersøke hvilke begrunnelser som legitimere at staten griper inn i den private sfæren, sier Skivenes, som er tilknyttet UiBs Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap.

• Meld deg på senteråpningen på Facebook.

Skjønnsutøvelse og paternalisme

Ikke minst ønsker Skivenes og hennes medforskere å se på hvordan makt blir delegert fra folkevalgte til ulike profesjoner.

– Det handler om at vi har delegert mye beslutningsmyndighet til dommere, barnevernsarbeidere, medisinsk personell, psykologer og andre. De kan fatte avgjørelser som har stor betydning for enkeltmennesker og familier, og de kan utøve stort grad av skjønn. Men når man utøver skjønn står man også i fare for å ta hensyn som ikke er nedfelt i loven eller i fagkunnskapen, sier Skivenes og legger til:

– Faren er at man begynner å tillegge egne personlige verdier og erfaringer som grunnlag for beslutninger som dreier seg om hvordan andre mennesker skal leve sitt liv.

Frykter forskjellsbehandling

Hun mener at skjønnsutøvelse kan leder til forskjellsbehandling av individer.

– Når vi definerer hva som er godt og riktig å gjøre for andre, så opptrer vi paternalistisk. Barnevernet gjør det når de griper inn fordi det er til barnets beste. Staten krever at vi bruker bilbelte og hjelm for å beskytte oss. Hvordan kan vi begrunne denne type reguleringer på en god måte? Hvordan kan fagprofesjonelle – dommere, leger, NAV-ansatte – definere hva som er godt for deg i ditt liv? Dette handler også om grensedragningen for hvor mye staten skal kunne regulere i individers liv, sier hun og peker på at dette vil være senteret sitt overordnete perspektiv.

– Vi vil se på de generelle problemstillingene rundt rettigheter til individer og spesielt barns rettigheter.

Konflikter og intervensjon

Det nye prosjektet til Skivenes har fått navnet “The acceptability of child protection interventions: A cross-country analysis” og ble nylig tildelt 10 millioner kroner gjennom FRIHUMSAM, som er Forskningsrådets støtte til fri forskning innen humaniora og samfunnsvitenskap.

– Vi har gjort en god del forskning på barnevern og barnevernsystemer i ulike land. Vi ser at barnevernet får mye oppmerksomhet i media. Spesielt når det er konflikt knyttet til barnevernets funksjon. I Norge er dette spesielt knyttet opp til migranter, som østeuropeere og enkelte grupper afrikanere. Vi vil studere kritikken knyttet til migrantfamilier fordi den utfordrer legitimiteten til barnevernsystemet, og gjør at vi lurer på om barnevernet ikke ivaretar barnets beste og barns rettigheter, sier hun.

Fire land, tre hovedfokus

Mer spesifikt dreier FRIHUMSAM-prosjektet seg om hvorvidt verdigrunnlaget i befolkningen er i samsvar med hvordan barnevernet skjøtter sitt mandat og rettferdiggjør sine beslutninger.

– Hva tenker folk flest – altså befolkningen – om hva er som er barnevernet sitt ansvar og hvordan de skal forholde seg til barn fra ulike kulturer, spør Skivenes og svarer: – Det vet vi svært lite om.

I prosjektet vil Skivenes og hennes forskningskolleger gjøre undersøkelser i fire europeiske land med ulike barnevernssystemer og ulik migrasjonsbasis: England, Tyskland, Finland og Norge. De vil sammenligne migrantfamilier med ikke-migrantfamilier, og peker på tre empiriske fokus for prosjektet.

– For det første: Hvordan tenker populasjonen i disse landene om grensene for barnevernets ansvar? Her vil vi gjøre store spørreundersøkelser blant populasjonen i disse landene. For det andre: Hvordan rettferdiggjør domstolene beslutninger om å flytte små barn fra hjemmet? Og for det tredje: Hvordan er samsvaret mellom hva folk tenker og hva domstolene faktisk gjør?