— Det er lettere å få til klimapolitikk lokalt enn nasjonalt

Valg og velgermakt 

Elisabeth Ivarsflaten, professor ved Institutt for politikk og forvaltning 

«Bussene, skolene, barnehagene, primærhelsetjenesten, NAV-kontor, flyktningmottak – du vil ikke overlate alt dette til noen som ikke er flinke, eller ikke vet hva de gjør. Du må finne det partiet og de politikerne som forstår dine interesser og verdier, og samtidig evner å faktisk fremme dem. De som faktisk får ting gjort. 

Valgkamp har en del å si for hva folk ender opp med å stemme. Mange følger ikke så nøye med på politikk ellers. Men når det er valgkamp ligger alt til rette for et annet og skjerpet modus. Folk blir bevisste på at de skal foreta et valg. 

Jeg tror vi ville fått et bedre lokaldemokrati hvis flere medier og velgere hadde fokusert mer på de politiske nivåene det faktisk skal velges til, og fulgt litt mindre med på de overordnede nasjonale nyhetene akkurat når det er lokalvalg.

I de lokale partienes valgprogrammer står det hva de har tenkt å gjøre med SFO, eldreomsorg, skatter, avgifter, bompenger, bybaner og busser osv. Det er ingen partier som klarer å gjøre alt de ønsker. Derfor må man tenke litt over hvem det er sannsynlig at partiene kommer til å samarbeide med. Man bør også se på hvem som har hatt makten. Har de gjort en god jobb? I så fall kan man vurdere å stemme på noen av de partiene. Har de gjort en dårlig jobb? Hvem er du mest enig i av opposisjonspartiene? 

I det siste har det blitt veldig populært å stemme på nye partier og protestpartier. Man bør være litt bevisst på hvor samarbeidsorienterte og hvor godt organiserte disse partiene er. Partier må inngå i forhandlinger og finne fram til kompromisser, og spesielt på kommunalt nivå. Da trenger man folk som er flinke til det, og forstår den biten av politikken. Lokalpolitikerne har et begrenset handlingsrom, men de tingene de har ansvar for har veldig mye å si for livene til folk». 

Unge voksne og valg

Jana Birke Belschner, postdoktor ved Institutt for sammenlignende politikk

«Førstegangsvelgere blir gjerne tatt med til stemmelokalet av foreldrene, men andre gang man skal stemme er man flyttet ut og mange er opptatt med helt andre ting på valgdagen. Det fører til at hele ti prosent færre stemmer når de skal stemme for andre gang.

Noen unge føler ikke politikken angår dem, og de sliter med å forstå forskjellen på partiene. Andre igjen, har så mye som foregår i livet sitt at de ikke har tid til politikk. Når de først slutter å møte opp ved valg, kan det være vanskelig å dra dem inn igjen. Representasjon av alle grupper på listene er viktig for at folk skal føle det nytter å stemme. 

Stadig flere unge stiller til valg, men det blir vanskeligere og vanskeligere å motivere de unge til å stille igjen på grunn av hat og et ubehagelig debattklima på sosiale medier. De unge har lyst å engasjere seg, men mange mener er ikke verdt det. Forskningen viser at de unge foretrekker å stemme for unge kandidater og de vil helst se politiske resultat. Derfor er det veldig viktig å legge til rette for at unge folk klarer å bli i politikken over tid».

Valg og påvirkning

Ruben Mathisen, postdoktor ved Institutt for sammenlignende politikk

«Stortinget i dag består av mange flere høyt utdannede enn det gjorde for femti år siden. Det er sjeldnere og sjeldnere at man ser Stortingspolitikere som kommer fra en gjennomsnittlig bakgrunn – at de for eksempel har tatt yrkesfag og ikke høyere utdanning, og så har gått inn i politikken. 

I min forskning har jeg funnet ut at det er en sterk sammenheng mellom det de med høy inntekt og det de med høy utdanning vil ha, og politikken som føres. 

80 prosent av politikerne på Stortinget har høyere utdanning. Det er en mye høyere andel enn i resten av befolkningen, der det bare er omtrent 30 prosent som har det. De som lager politikk er altså mye høyere utdannet enn folk flest. I tillegg er de under konstant påvirkning og konstant press av folk med penger. 

De med høy inntekt har et fortrinn når det gjelder å påvirke politikk: Det handler blant annet om å kunne gi økonomisk støtte til partier, om lobbyvirksomhet og om eiere av store selskaper som kan true med å flagge ut bedriftene sine, hvis rammebetingelsene blir for dårlige i Norge. 

De med høy utdanning og de med høy inntekt er mer liberale i verdispørsmål – som for eksempel alkohollovgivning og homofiles rettigheter. De med høy inntekt har også en tendens til å være liberale i økonomiske spørsmål – de er positive til skatteletter til selskaper og folk med høye inntekter og deregulering. Fortrinnet til de uten høy inntekt og utdanning er de rå tallene. De må komme sammen i mye større grupper for å ha tilsvarende påvirkning». 

Ungdom og skjerm

John Magnus Dahl, postdoktor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap

«I årets valgkamp er det blitt populært å fronte skjermfri skole og aldersgrenser på sosiale medier. Dette er en nokså ny politisk sak, og vi ser at forskning på mobilbruk blir vridd på og brukt populistisk. Det spilles på frykt og henvises til forskning som er av meget lav kvalitet.

Hovedproblemet i dag er ikke aldersgrensene på sosiale medier, men at aldersgrensene ikke holdes. I dag er halvparten av 9-åringene på sosiale medier og nesten ni av ti 11-åringer. Det skal mye til for å få gjennom en ny lov som enten øker aldersgrensen på sosiale medier eller forbyr telefoner i skoletiden fullstendig. Jeg tror det er mye mer sannsynlig at diskusjonen ender i regulering av tech-selskapene og krav og gjennomsiktig enkle foreldrefiltre og verifisering av aldersgrenser som gjør at aldersgrensene holdes.

For ungdom er den negative effekten ved bruk av sosiale medier såpass usikker, at det blir for enkelt å bruke dette for å score billige politiske poenger. Ungdom har rett på et privatliv og mer og mer av dette privatlivet skjer på sosiale medier. Jeg tror vi glemmer hvor viktig venner er for tenåringer og hvor viktig det er å ha hemmeligheter for voksne. Det sier seg selv at det å ha mobilen i klasserommet fører til dårlig konsentrasjon, men det betyr ikke at man må forby mobil i friminuttet.»

Helseøkonomi

Oddvar Kaarbøe, helseøkonom og professor ved Institutt for økonomi og Institutt for global helse og samfunnsmedisin

«Den politiske debatten rundt private tilbydere innen kommunale helse- og omsorgstjenester skaper mye engasjement. Politikere på høyresiden er ofte for, venstresiden er imot. Forskningen gir derimot ikke noe entydig svar på om private aktører av disse tjenestene fører til bedre kvalitet eller lavere kostnader. Den enkelte velger kan derfor ikke basere sitt standpunkt på forskning alene. 

Men når det gjelder fastlegene, som også er en helsetjeneste kommunene er ansvarlig for å tilby, ser vi mindre diskusjon og engasjement om tilknytningsform. Dette til tross for at om lag 85 prosent av fastlegene i Norge er selvstendig næringsdrivende. Samtidig viser forskning at måten fastlegene avlønnes, påvirker hvilke tjenester de tilbyr. Selv om mange av beslutningene som tas i helse er styrt av sentrale myndigheter, har kommunepolitikerne innflytelse over beslutninger i primærhelsetjenesten og kan dermed påvirke rammene for fastlegeordningen i den enkelte kommune». 

Valg og klima

Håvard Haarstad, professor ved Institutt for geografi og leder av Senter for klima og energiomstilling (CET)

«Utslippene i byene kommer hovedsakelig fra transport og bolig. Da er det lurt å planlegge for at folk kan komme seg effektivt rundt ved hjelp av kollektivtransport, gåing og sykling, og at viktige funksjoner, som arbeidsplasser og butikker ligger i tilknytning til kollektivtransporten. God klimapolitikk er gjerne også det som gjør byer gode å leve i. 

Jeg tror at løsningene på klimapolitikken kommer nedenfra. Det er lettere å få til klimapolitikk lokalt enn nasjonalt, for i lokalpolitikken kan helt andre koalisjoner komme sammen, og man er tettere på problemene, tettere på meningsmotstandere og det politikken handler om. Når bystyrepolitikere i Bergen skal diskuterer bybanen, går den jo rett forbi utenfor.  

Valget i 2019 – der Folkeaksjonen Nei til mer bompenger fikk over 16 prosent i Bergen – var en øyeåpner både for oss forskere og etablerte politikere. Det var en voldsom grasrotmotstand mot mye av klimapolitikken, og dette har endret debatten. Vi har innsett mye tydeligere at hvis vi skal få til dette, må vi ha med oss folk, og vi er nødt til å innrette politikken på en måte som gjør at den ikke oppfattes så urettferdig.»

Ved UiB har vi en rekke eksperter på valg. Finn flere av dem her.