Varmt vann på ville veier i Antarktis
Strømmer det varmt dypvann inn mot kontinentalsokkelen i Antarktis, der det er aller kaldest? Elin Darelius syntes det virket pussig, og tok et nytt blikk på tidligere måleserier som viser at dette kan stemme.
Hovedinnhold
De dype havstrømmene som sirkulerer rundt Antarktis er bare noen grader varme. Men når de treffer isbremmene i det iskalde Antarktis, regnes 1-2 varmegrader som relativt varmt. Vi har lenge hørt om smeltende is i Antarktis, når isen flyter ut fra kontinentet og kalver ut i havet, bidrar dette til havnivåstigning.
Varmt vann fra dypet strømmer inn under isbremmene i Antarktis.
I Antarktis er det likevel store forskjeller på de ulike havområdene. Weddellhavet og Rosshavet er noen av de kaldeste havområdene. Her blir det ved kontinentalsokkelen under isbremmene, blir det produsert iskaldt dypvann som strømmer nedover i dypet. Tidligere har bergensforskere påvist verdens kaldeste dypvannstrøm her – en strøm av vann som holder temperaturer helt ned til -2,6 grader.
Andre havområder i Antarktis, som Amundsenhavet og Bellingshausenhavet, er regnet for relativt varme havområder. «Relativt varme» handler om temperaturforskjeller på 2-3 grader, noe som er mye i det iskalde Antarktis.
– At disse havområdene er regnet som varme, skyldes at vi finner mye av det relativt varme dypvannet fra verdenshavene oppe på sokkelen her, sier Elin Darelius, professor i oseanografi ved Geofysisk institutt, UiB og Bjerknessenteret.
Det relativt varme vannet får isbremmene til å smelte underfra, og brekke av som store isfjell.
Gjensyn med gamle måleserier
Elin Darelius har jobbet med målinger og observasjoner av den iskalde dypvannsproduksjonen i Weddellhavet. I 2020 leste hun en forskingsartikkel om en modellstudie i tidsskriftet Science Advanced, noe som umiddelbart virket rart for henne:
Modellene viste at der hvor kaldt, tungt vann strømmer nedover skråningen, så strømmer varmt vann andre veien, opp skråningen og inn på kontinentalsokkelen. Forskerne bak den australske modellstudien med de overraskende resultatene hadde ikke data som kunne vise det som modellen så. Men Darelius og hennes kollegaer har måleserier i Weddellhavet langt tilbake i tid.
Sammen med forskerkollegaer i Bergen, Bremerhaven, Cambridge og Paris, gikk de i gang for å undersøke tidligere måleserier fra Weddellhavet.
– Dataene var der, det var faktisk varmt vann som strømmet den andre veien. I forskningen vår har vi fokusert på den iskalde dypvannsproduksjonen, og har dermed ikke bitt oss merke i disse andre dataene, forteller Darelius.
– Det er ganske overraskende, at det varme vannet faktisk strømmer oppover og ikke langs skråningen som forventet.
Antarktis er dekket av en inntil 4000 meter tjukk iskappe. Innlandsisen er den delen som ligger på fast grunn. Isbremmen er den delen av isen som flyter på havet. Rundt Antarktis er det mange små og to gigantiske isbremmer, den ene i Weddellhavet. En strøm av kaldt og tungt vatn strømmer ut fra undersida av Filchner-Ronne-isbremmen i Weddellhavet og ned i dypet. Den strømmer nordover som en bunnstrøm.
Nytt funn i Nature Communications
Denne uken publiserte Darelius og forskerkollegaene sine funn fra observasjonene som støtter teorien fra den australske modellstudien fra 2020.
I tillegg til at de gamle måleseriene bidrar til ny kunnskap viser de også et annet poeng rundt arkivering av innsamlede data.
– Gjenbruk ligger jo i tiden, i denne studien har vi hentet fram og brukt alt vi har hatt av tilgjengelige data fra regionen. Dette er et godt eksempel på viktigheten av å gjøre innsamlede data åpent tilgjengelig for alle åpne databaser og arkiv, sier Elin Darelius.