Fra den spede begynnelsen til eget fakultet

Psykologimiljøet i Bergen startet for alvor ved at psykologisk institutt ble opprettet i 1964. Før dette, i 1958, hadde psykologen Kjell Raaheim fått utdelt et «uspesifisert universitetsstipend» ved Filosofisk institutt. Kjell underviste denne perioden i psykologi ved examen philosophicum. I 1961 tok han den første doktorgraden i psykologi ved Universitetet i Bergen – «Problem solving – a new approach» og  ble senere en profilert professor innen kognitiv psykologi. I starten lå Psykologisk Institutt ved det  som den gang het Historisk-filosofisk fakultet. Den første professoren ved instituttet var Jan Smedslund,  og de to første studentene tok eksamen i «grunnfag psykologi» i høsten 1964. Smedslund anså seg først og fremst som forsker, ikke som leder og organisator, og han søkte stilling ved det mer etablerte fagmiljøet i Oslo.

Neste person  som tiltrådte dette eneste professoratet i psykologi ved UiB, kom til å utmerke seg nettopp som leder og organisator. I 1967  kom Bjørn Christiansen. Før det  satt han mange år i midlertidige stillinger, og ikke minst, hadde han i 1966 et gjesteprofessorat ved State University of New York. Han hadde doktorgrad innen feltet politisk psykologi. Bjørn Christiansen hadde ambisjon om å starte en profesjonsutdanning i psykologi. Han så at norsk helsevesen hadde et sterkt behov for psykologer som faggruppe på en måte som supplerte leger og sykepleiere. Psykologer kunne bidra med psykologisk testing og utredning, og samtalebaserte former for behandling. Men han mente at anvendelse av psykologisk kunnskap også ville kunne komme befolkningen til nytte på et videre felt. Med sin samfunnspsykologiske bakgrunn, så han behov for en faggruppe som kunne drive forebyggende helsearbeid på samfunnsnivå. Og han så behov for økt kompetanse innen organisajonspsykologi og pedagogisk psykologi. Bjørn Christiansen var en ekstremt dyktig organisator. Tidligere universitetsdirektør ved Universitetet i Bergen, Magne Lerheim, skrev:

«Det finnes neppe noen parallell i nyere norsk universitetshistorie: I løpet av ett semester ble etablering av et nytt embetsstudium i psykologi ved Universitetet i Bergen utredet og ferdigbehandlet av lokale og nasjonale universitetsorgan. Ett år senere var det vedtatt av regjering og storting og de første studenten kunne tas opp til studiet» (Magne Lerheim i «Psykologprofesjonen mot år 2000», Universitetsforlaget, 1987, s. 16.)

Januar 1969 var profesjonsstudiet i psykologi et faktum, og 12 studenter startet opp på første kull. Bjørn Christiansen hadde begynt forarbeidet før han tiltrådte professoratet. I 1948 var det etablert et profesjonsstudium i psykologi i Oslo. Christiansen ville skape et alternativ til dette, og allerede da innstillingen til det ledige professoratet kom, skrev Christiansen til universitetsledelsen:

«En begrensing ved min kompetanse som studieplanlegger er at jeg aldri har fått satt meg ordentlig inn i de mange forsøkspregede undervisningsprogrammene på psykologiens område som for tiden er i gang i USA».

Han fikk innvilget kroner 3000. Før han returnerte til Bergen fra sitt gjesteprofessorat i New York, leide han seg en stor amerikansk bil. Han kjørte rundt og besøkte sentra for psykologutdanning i Boston, Ann Arbor, Chicago, Madison og Berkeley.  Forbildet ble den amerikanske psykologutdanningen som var basert på den såkalte scientist-practitioner modellen, og særlig innenfor det som i USA er en Psychological Degree (PsyD). Idealet var, og er fortsatt, at praksis skal være underbygget av forskning. Samtidig skal praksis bidra med å gi gode og relevante spørsmål til forskningen.

Bjørn Christiansen laget et totalbudsjett for utdanningen med forslag om 56 nye stillinger, med 6 professorat og 2 sjefpsykologer til de psykologiske klinikkene. Og dessuten utstyr og bøker for flere millioner. Det psykologiske institutt skulle deles inn i 11 seksjoner, som skulle fungere som autonome avdelinger.

I innstillingen for den nye profesjonsutdanningen i psykologi skrev  Christiansen: «På noe lengre sikt kan en altså tenke seg Psykologisk Institutt som et eget Psykologisk fakultet». Og 13 år senere, 1/1 1980, var det psykologiske fakultet en realitet.

Det ble startet to klinikkavdelinger ved avdeling for klinisk psykologi i 1972, en for barn og en for voksne. Denne skulle drive ordinær poliklinisk klientvirksomhet. Hensikten var at studentene skulle få opplæring i praktisk klinisk arbeid, men også å gi mulighet for at stipendiater og andre vitenskapelig ansatte skulle få spesialisere seg og utvikle og vedlikeholde kliniske ferdigheter. Wenche Håland, Jan Skjerve og Geir Høstmark Nielsen var blant de første til å inneha sjefpsykologstillinger innenfor disse klinikkene. Ved det som i dag heter Institutt for klinisk psykologi er det i dag en Psykologisk poliklinikk med tre seksjoner – en for barn og ungdom, en for unge og voksne, og en voksne og eldre. Blant de første store forskningsprosjektene ved avdeling for klinisk psykologi, var Geir Høstmark Nielsen og Odd Haviks studie av virkningen av korttids dynamisk psykoterapi. I dag foregår det forskning over et vidt spekter ved Institutt for klinisk psykologi. Bant annet har professor Inger Hilde Nordhus markert seg som miljøbygger for forskning på psykiske helseutfordringer hos eldre. Professor Gerd Kvale er internasjonalt kjent for sin innovative behandlingsform for OCD. Og ellers gjøres det flere forskningsprosjekt på endringsprosesser i psykoterapi og effekt av mindfulness-baserte intervensjoner. 

Pedagogisk psykologi og arbeids- og organisasjonspsykologi var andre anvende områder av psykologien som ble del av det nye psykologiske fagmiljøet. Julius Marek fikk det første professoratet i arbeids- og organisasjonspsykologi, og i 1975 overtok Svein Kile. Jørgen Gjessing ble første professor i pedagogisk psykologi. Og den forebyggende delen av samfunnspsykologien kom tidlig til Bergen, allerede i 1970 ble Dan Olweus tilsatt som professor, og utviklet etterhvert et internasjonalt anerkjent program mot mobbing blant skolebarn.

Institutt for samfunnspsykologi (ISP) ble etablert i 1994, og navnet var et kompromiss som var ment å inkludere et mangfold av fagområder. Da Det psykologiske fakultet ble dannet i 1980, etablerte man 13 avdelinger som snart ble til 13 «lilleputtinstitutter» (jf. Teigens tekst i bind II om UiBs historie). Over halvparten av disse inngår i dag i ISP - her i alfabetisk rekkefølge: arbeids- og organisasjonspsykologi, forebyggende samfunnspsykologi, kognitiv psykologi, pedagogisk psykologi, personlighetspsykologi, psykometri, sosialpsykologi og utviklingspsykologi. Disse utgjør fortsatt tydelige faglige enheter med undervisningsansvar innenfor sine respektive felt. Instituttet holdt hus i Øysteins gate, men flyttet i 1996, sammen med Institutt for klinisk psykologi, inn i Christiesgt. 12, der det bl.a. er en egen laboratoriumsavdeling som flere av instituttets forskere benytter. Fram til 2002 var instituttets undervisning i hovedsak knyttet til profesjonsstudiet i psykologi, grunnfag i psykologi, frittstående emner innen skole- og opplæringspsykologi samt delfag I og II i arbeids- og organisasjonspsykologi.

Den nasjonale omleggingen av gradsstruktur og studieprogram i 2003 medførte at instituttet etter hvert utvidet sin studieportefølje til dagens omfattende utvalg av studieprogram. Nå har instituttet ansvaret for årsstudiet i psykologi, to bachelorgrader (arbeids- og organisasjonspsykologi og generell psykologi), ett masterstudium i psykologi med to studieretninger (arbeids- og organisasjonspsykologi og sosial-kognitiv studieretning), samt undervisning og opplæring på ca. en tredjedel av profesjonsstudiet i psykologi. Instituttet er også tungt involvert i to av fakultetets forskerskoler, samt i ulike eksterne etter- og videre- utdanningskurs.

På1990-tallet fremsto ideer om masterprogram ved Det psykologiske fakultet, særlig innen psykologi, som kontroversielle. Da dagens masterprogram ble etablert i 2013, skjedde det uten store faglige innvendinger. Første masterprogram, masterprogrammet i arbeids- og organisasjonspsykologi, ble imidlertid startet i 2007 etter stort påtrykk og engasjement fra bachelorstudentene i samme fagdisiplin. Senere er dette innlemmet som en av to studieretninger som instituttet har ansvar for, i masterprogrammet i psykologi.

Det er fagmiljøene ved Institutt for samfunnspsykologi (ISP) som har hatt - og har - ansvaret for så å si alt ved det populære ettårige studieprogrammet Årsstudiet i psykologi (tidligere grunnfag i psykologi). For hundrevis av studenter hvert år utgjør dette faget inngangsporten til universitetsstudier generelt og psykologistudier spesielt. Svært mange velger fortsatt det årsstudiet, også etter at det ikke lenger fungerer som opptaksgrunnlag til profesjonsstudiet i psykologi. Årsstudiet  utgjør nå utover basalemnene flere valgemner: arbeids- og organisasjonspsykologi, miljøpsykologi, motivasjonspsykologi, operativ psykologi, samt søvn og døgnrytmer som driftes av Institutt for Biologisk og medisinsk psykologi.

Psykologisk forskning innenfor et bredt felt

Den faglige profilen til ISP er bred. De klassiske basalfagene er stadig vitale, dvs. utviklingspsykologi, kognitiv psykologi, personlighetspsykologi, motivasjonspsykologi, sosialpsykologi og psykometri. I tillegg forvalter instituttet mer anvendte områder som arbeids- og organisasjonspsykologi og skole- og opplæringspsykologi (pp-tjenesten), herunder også praksisopplæring. Siden 2014/2015 har praksisopplæring innen samfunnspsykologi også utgjort en del av profesjonsstudiet. Den faglige sammensetningen ved instituttet har siden starten vært stabil selv om vi også har fått tilvekster som kulturpsykologi, helsepsykologi og miljøpsykologi.

Institutt for biologisk og medisinsk psykologi (IBMP) sprang ut av et biologisk psykologisk miljø med røtter mange år tilbake. Gründeren av psykologiske institutt ved Universitet i Bergen (UiB), Bjørn Christiansen, representerte biologisk psykologi på sin måte med for eksempel manuskriptet Thus speaks the body. Dette var et forsøk på å forstå personlighet ut i fra respirasjon og positur. Institutt for somatisk personlighetspsykologi ble så etablert, og dette var en av forløperne til IBMP.

I 1974 holdt tre mindre institutt til i Overlege Danielsens Hus (Fellesbygget), Institutt for klinisk nevropsykologi, Institutt for fysiologisk psykologi og Institutt for somatisk (personlighets-) psykologi. Disse instituttene hadde markante ledere som fortsatte å være det da instituttene fusjonert til IBMP i 1990.

Institutt for klinisk nevropsykologi ble ledet av Hallgrim Kløve som hadde returnert til Norge etter 18 år i USA. Han fikk stor betydning for utviklingen av nevropsykologien i Bergen og Norge. Etter hvert ble Astri Lundervold knyttet til instituttet. Hun sto for en mer eklektisk tilnærming til nevropsykologien som på mange måter representere en modernisering av faget, og Lundervold er en av de fremste forskerne på ADHD i Norge.

Holger Ursin var leder for Institutt for fysiologisk psykologi og har vært vesentlig for utviklingen av biologisk psykologi i Norge,  med vekt på dyrepsykologi. Senere ble han også en markant skikkelse innen human stressforskning. Robert Murison var en vital del av dette forskningsmiljøet. Arne Õhman var den første professoren ved Institutt for somatisk (personlighets-) psykologi. Han bidro til etableringen av psykofysiologi ved UiB og var vesentlig for utviklingen av laboratorier for registrering av elektrofysiologi ved instituttet.

I 1984 tiltrådte Kenneth Hugdahl professoratet ved dette instituttet og det kom en ny giv og dynamikk inn i fagmiljøet med bl.a. utvikling av fMRI som forskningsmetode. Hugdahl er en av verdens fremste hjerneforskere, og har bygd opp et internasjonalt forskerteam på fMri-feltet. Han har også fått tildelt to ERC Advanced Grants.

I dag fremstår IBMP som et trendsettende institutt innen biologisk psykologi og har tiltrukket seg mange samarbeidspartnere nasjonalt og internasjonalt, og har også fått midler til store og viktige forskningsprosjekt. En stor del av de ansatte er internasjonale forskere. (ca. 70 %), og det gir instituttet et klart internasjonalt preg.

Historien om pedagogikk som utdannings- og forskningsfelt ved UiB kan spores tilbake til Det pedagogiske seminar som ble etablert i 1951. Flere av studentene ved det da relativt nyetablerte Universitetet i Bergen ønsket seg arbeid i skoleverket og hadde behov for pedagogisk utdanning (Kjenes, 2007). Med utgangspunkt i de siste 60 – 70 års samfunnsutvikling har behovet for pedagogisk utdanning på universitetsnivå ved Universitetet i Bergen økt betydelig i omfang og omfatter i dag også universitetspedagogikk, integrert lektorutdanning, samt disiplinstudier i pedagogikk og spesialpedagogikk. I tillegg tilbyr Institutt for pedagogikk (IPED) etter- og videreutdanningstilbud til utdanningssektoren og partnerskapssamarbeid med mange skoler i Vestland fylke.

Ambisjonene om et moderne pedagogisk forskningsinstitutt ble forløst først i 1991 da det ble etablert et professorat i praktisk pedagogikk, et professorat som Stieg Mellin-Olsen tiltrådte. Institutt for pedagogikk (IPED) har i 2020 28 fast ansatte som alle er aktive forskere. De ansatte har, ved siden av pedagogikk, bakgrunn fra en rekke humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag som antropologi, litteraturvitenskap og språkfag, filosofi, statsvitenskap, kulturvitenskap og psykologi. Denne tverrfaglige bredden speiler pedagogikkfagets utvikling internasjonalt og gjør at IPED samlet sett forvalter en bred portefølje av forskningstema, teoritilfang og metodiske tilnærminger.

En betydelig andel av denne porteføljen kan oppsummeres i seks sentrale forskningsområder som har etablert seg gjennom instituttets historie: 1) Læring, undervisning og vurdering i høyere utdanning 2) Diversitet, multikulturalitet og spesialundervisning 3) Utdanningssystem, styring, ledelse 4) Profesjonsutdanning 5) Teknologi (IKT), undervisning og læring 6) Utdanningshistorie, etikk og filosofi. Med bakgrunn i disse forskningsområdene har IPED også hatt langvarig internasjonalt samarbeid med University of Pretoria i Sør-Afrika, samt University of Bristol og University of Oxford i Storbritannia.

Det pedagogiske fagmiljøets organisatoriske tilknytning og tilhørighet ved UiB har hatt en noe turbulent historie. Da Pedagogisk seminar ble etablert i 1951 ble det lagt direkte under Det Akademiske Kollegium med rektor John Bjørnstad som sin første midlertidige leder. De første årene besto fagmiljøet i lærerutdanningen av lektorer fra «den høyere skole» som underviste i fagdidaktikk innenfor sine respektive fag, samt at det ble undervist i pedagogikk, psykologi og skolehygiene. Studiet hadde god søknad. Det ble uteksaminert rundt 20 kandidater hvert semester de første årene, og tallet steg til rundt 100 kandidater hvert semester utover på 70-tallet. De første 50 årene med lærerutdanning ved UiB besto lærerstaben av fagdidaktikere og pedagoger. Etter mange utredninger og diskusjoner ble Institutt for praktisk pedagogikk (IPP) opprettet i 1988. Instituttet og dermed også lærerutdanningen (PPU) ved UiB ble lagt under Det psykologiske fakultet med Øyvind Mikalsen som første styrer.

Etter hvert utviklet det seg to nye fagmiljø som ble en del av instituttet slik vi kjenner det i dag, nemlig program for universitetspedagogikk og bachelor- og masterprogram i pedagogikk og senere også i spesialpedagogikk.

Det universitetspedagogiske miljøet ble opprettet i 1990. Bakgrunnen for dette var at fagdidaktiker på PPU 1.amanuensis Arild Gulbrandsen, sammen med professor Kjell Raaheim fikk i oppdrag av daværende rektor Ole Didrik Lærum om å utrede plan for et internt utdanningstilbud ettersom Lærum ønsket å innføre krav om pedagogisk basiskompetanse for nytilsatte ved UiB. Etter hvert tok Kjell Raaheim initiativ til å formalisere arbeidet, og på den måten så Program for læringsforskning (PLF) dagens lys. PLF ønsket å bli organisert som en enhet direkte under rektoratet, men Lerum mente det måtte plasseres som en faglig enhet på et fakultet og PLF lagt til Det psykologiske fakultet. Enheten mottok likevel i mange år bevilgninger direkte fra rektoratet. Fra 1992 ble PLF utvidet med flere stillinger.

En av professor Mellin-Olsen sine ambisjoner fra første stund som professor i praktisk pedagogikk var å opprette et hovedfag med tanke på å utvikle et doktorgradsløp og stimulere til mer forskning. Han fikk støtte for å utarbeide en plan i samarbeid med Høyskolen i Bergen, men det skulle gå ni år før det ble gjort endelig vedtak om å opprette «Prosjekt hovedfag i pedagogikk (praktisk pedagogikk)» med oppstart vårsemesteret 2000. Da hadde Otto Lauritz Fuglestad tatt over professoratet etter Mellin-Olsen og Sølvi Lillejord var ansatt som stipendiat, og ble etter hvert førsteamanuensis og professor. Med på laget var også professor Olga Dysthe fra det universitetspedagogiske miljøet samt Gunnhild Blaaka Sandvik og Herdis Alvsvaag som representerte en helsefaglig retning innen hovedfaget. I 2002 ble det i tillegg etablert en nett-basert variant for deltids-studenter. Begge hovedfagsløpene fikk etter Kvalitetsreformen i 2002 betegnelsen Master i pedagogikk. 

I 2004 ble IPP oppløst og fagdidaktikerne flyttet ut til sine respektive fakulteter, mens pedagogene ved IPP gikk sammen med de ansatte på masterprogrammene i pedagogikk, universitetspedagogikk og HEMIL-senteret om å etablere Institutt for utdanning og helse (2004 – 2007). I løpet av denne perioden ekspanderte undervisningstilbudet i de pedagogiske fagene ytterligere: i 2004 ble integrert 5-årig lektorutdanning etablert ved UiB med professor Kari Smith som den første lederen for Programstyret for lærerutdanningen. I 2005 opprettet instituttet et bachelorprogram i pedagogikk. Etter en tid med «instituttløst fakultet» ble dagens Institutt for pedagogikk etablert i 2010. Som de siste tilskuddene til instituttets utdanningsportefølje ble et bachelorprogram i spesialpedagogikk, samt årsstudium i pedagogikk etablert i 2016.

Fra oppstarten av pedagogisk seminar i 1951 og frem til dagens Institutt for pedagogikk har antallet studieprogram, studieplasser og emner IPED har ansvar for, ekspandert. Antallet studenter har økt fra rundt 200 i 2004 til rundt 900 i 2020. I tillegg er Universitetspedagogikk sin emneportefølje utvidet de siste årene og det er pr 2020 omtrent 150 ansatte som tar kurs i universitetspedagogikk hvert år.

Teksten er redigert av Per-Einar Binder med bidrag fra alle instituttene.

I 1988 ble HEMIL-senteret (den gang sto forkortelsen for ‘helse, miljø og livsstilsforskning’) etablert som et forskningssenter ved hjelp av en startbevilgning fra Nasjonalforeningen for folkehelse og et samarbeid med Det psykologiske fakultet.

Professor Leif Edvard Aarø var den sentrale kraften i etableringen. Tidlig understreket han betydningen av å etablere undervisningsprogrammer i helsefremmende arbeid. I 1992 ble et to-årig internasjonalt Master of Science Programme in Health Promotion etablert. Programmet var internasjonalt. Dette hadde  sammenheng med UiBs strategiske plan som allerede på det tidspunkt prioriterte bærekraft og globale utfordringer, og det at statlige myndigheter la til rette for at studenter fra Afrika, Asia og Latin-Amerika kunne få utdanningsstipend  for å ta mastergrad og doktorgrad i Norge. Master of Science in Health Promotion startet opp som et samarbeid mellom Det psykologiske fakultet og Det medisinske fakultet,Senter for internasjonal helse, med 20 studenter, hvorav halvparten var norske. I 1998 ble graden for programmet omgjort til Master of Philosophy in Health Promotion. Endringen ble gjort for å gjøre den lik  med utdanningskrav til øvrige mastergrader i Norge og Europa. M.Phil.-programmet hadde stor søkning fra hele verden, og studenter fra mere enn  tretti land har over tid fullført sine grader i programmet.

HEMIL-senteret var en del av et interfakultært samarbeid; Program for bærekraftig utvikling (PBU) som hadde et eget råd. Her var professor Gro Th. Lie i mange år representant for det psykologiske fakultet. Hun var også mangeårig styreleder i styret for Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) ved Det humanistiske fakultet. Gro Th. Lie tok initiativ til at SKOK også burde etablere en internasjonal mastergrad: Master of Philosophy in Gender & Development. Dette programmet startet opp på SKOK i 2000 og tok imot to kull av studenter på SKOK (2002 0g 2004). Søknaden til programmet var svært stor, men universitetsstyret vedtok i 2005 at programmet skulle overføres til HEMIL –senteret, som da hadde  solid erfaring i å drifte internasjonal mastergradsundervisning. Dermed hadde HEMIL-senteret nå ansvaret for to internasjonale masterprogram.

Master i barnevern ble opprettet 1.1.2005. Dette var det første masterprogrammet i barnevern i Norge, og svarte på et stort behov i samfunnet. Ved Det psykologiske fakultet hadde det da vært drevet videreutdanning i barnevern i 16 år. Senter for barnevernstudier ble etablert allerede i 1989 med psykolog og forsker Toril Havik som drivende kraft. Etter å ha vært et selvstendig senter direkte underlagt fakultetsledelsen, ble Senter for barnevernstudier en del av Institutt for utdanning og helse, hvor også Hemil-senteret inngikk. Da Hemil-senteret ble en egen enhet i 2010, ble Master i barnevern med inn her. Master i barnevern ble opprinnelig etablert som et deltidsstudium, men er siden gjort om til et heltidsstudium. Instituttet har nå 25 studieplasser og årlig opptak til dette studiet. Det er meget stor interesse for studiet og gode søkertall. Instituttet fikk nytt navn våren 2020: Institutt for helse, miljø og likeverd (HEMIL

I dag er psykologisk fakultet et breddefakultet med 16 studieprogram som spenner fra psykologi både som profesjonsstudium, disiplinfag, anvendt fag innenfor arbeids og organisasjonspsykologi og helsefremmende arbeid, til logopedi, barnevern og pedagogikk. Bredden innenfor forskning er tilsvarende stor, med studier både av nevral aktivitet i hjernen, beslutningsprosesser, migrasjon, innovative behandlingsformer i helsevesenet, mobbing i arbeidslivet og skolereformer.

Teksten er redigert av Per-Einar Binder med bidrag fra alle instituttene.