Hvordan ser libanesisk patriarkat ut i diaspora?

Migrasjonsforsker og professor Ghassan Hage snakket om sin kommende bok som baserer seg på 25 års feltarbeid over store deler av verden under sitt besøk ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK).

Hage har fulgt libanesiske familier som har migrert til land som Venezuela, USA, Brasil, Frankrike, Australia og Canada. Han har hele tiden hatt utgangspunkt i en landsby i Libanon og fulgt utvidede familier som har migrert derfra. Hans forståelse av migrasjon har også blitt farget av denne måten å gjøre antropologi på. Hage mener de strukturene og handlingene man ser i diasporasamfunnene gjenspeiler endringer som skjer i landsbyen.

Hvis du har et fokus på kjønn og gjør etnografi, så er det umulig å ikke legge merke til at kjønn er en dimensjon av ethvert feltstudie.

Ghassan Hage

Hvor kommer interessen hans for studier av migrasjon og kjønn fra?

– Det var mer eller mindre tilfeldig, forteller Hage.

– Under arbeidet med doktorgraden min om libanesiske kristne som deltok i borgerkrigen der undersøkte jeg om dette var en klassekamp eller en kamp mellom religiøse grupperinger. Samtidig kom debatten om klasse versus kulturell identitet, og mulitikulturalisme, opp som tema i australsk antropologi.

Med sin bakgrunn deltok han i debatten i Australia med et helt nytt blikk og han ble involvert i både denne diskusjonen, men også i libanesiske organisasjoner, siden han selv har libanesisk bakgrunn. Gjennom disse organisasjonene begynte han å jobbe med libanesere i Australia og fulgte dem etter hvert ut i verden.

– Når det gjelder interessen for kjønn, mener jeg at hvis du har et fokus på kjønn og gjør etnografi, så er det umulig å ikke legge merke til at kjønn er en dimensjon av ethvert feltstudie. Gjennom observasjon ser du relasjoner og mønstre mellom kvinner og menn.

Transnasjonale familier

– Da jeg var i landsbyen i Libanon prøvde jeg å finne folk som hadde migrert til alle de typiske stedene libanesere migrerer til, og som ville la meg bo hos dem.

I tre år reiste Hage fra land til land og kartla all kontakt mellom familiene, fra antall telefoner til hvordan penger fløt mellom dem.

– Det ligner på den klassiske kula-sirkulasjonen av gaver og varer på Papua Ny-Guinea. Den detaljerte etnografien tillot meg å tenke gjennom sirkulasjon og kriser. Familiene er på en måte veldig like og har mye felles, men på en annen side har de ulike spenninger og utfordringer å forholde seg til i de landene de bor, mye ut fra et klasseperspektiv. Når de samles i Libanon blir disse landforskjellene og identitetene tydelige. De spiller for eksempel ut sin venezuelanske identitet når de møtes i landsbyen.

Etnografien til Hage viste at folk i diaspora følte seg splittet, de følte en tilhørighet til to steder på samme tid.

– Det er denne konstante spenningen i individene som jeg argumenterer for løses via å handle innenfor de patriarkalske strukturene. Menn projiserer sin indre spenning over på paret. Menn «gir» kvinnene mer eller mindre til kapitalismen, mens de selv forholder seg til ære og det føydale som grunnlag for sin verdi. Menn ser ned på kvinner fordi de har lønnet arbeid. Det er denne logikken som blir gjort internasjonal gjennom migrasjon, den spres gjennom tid og rom.