Tar pulsen på folket med navneforskning

Språkforsker Ivar Utne får formidlingsprisen ved Det humanistiske fakultet for sin eksepsjonelle innsats som formidler knyttet til personnavn og personnavnbruk. Utne er en av landets fremste navneforskere og har gjennom flere tiår vært en aktiv og engasjert formidler. Vi kjenner Utne som underviser, forsker, forfatter, rådgiver og ikke minst som ekspertkommentator i media. 

Folkekjær formidler

Det går nesten ikke en dag uten at Utne blir kontaktet av en journalist. Interessen for navn er konstant og like høy året rundt. Han får spørsmål om alt fra betydning av et navn, om hvilke navn som er populære eller hva som er de gjeldende lover og regler knyttet til personnavn. Den gode nyheten er at Utne er en sjenerøs formidler som gjerne deler av sin kunnskap.

– Jeg synes det er hyggelig å bidra til folkeopplysning, sier Utne som er kjent for sin folkelige formidlingsstil. Det er blant annet hans evne til å fremstille tungt fagstoff på en lett tilgjengelig måte som gjør han til en så populær formidler.

Ifølge Utne henger valg av navn sammen med mange ulike faktorer. Vi velger først og fremst navn ut fra følelser og estetikk, men dette henger igjen sammen med impulser og generelle trender i samfunnet.

– Det er noe av det som gjør dette feltet så spennende. Du tar på en måte pulsen på hva folk er opptatt av og i hvilke retninger vi lar oss påvirke, mener Utne.

Navn og integrering

Selv om Utne ikke har noe imot å uttale seg i saker som handler om hvilke navn som ligger på topp, er det det andre spørsmål som opptar han som forsker. Han er blant annet interessert i hvordan navn og integrering henger sammen. Utne fungerer ofte som rådgiver i forbindelse med navnesaker, og satt også i arbeidsgruppen som forberedte utkastet til navneloven som kom i 2003.

– Endringen i loven kom som et resultat av at det ikke var mulig å registrere innvandrere i de norske registrene fordi systemet ikke tok høyde for andre navneskikker enn våre egne.

Utne forteller at det i mange kulturer er vanlig med mellomnavn som er fars navn, og etternavn som er farfars navn.

– Dette skifter med generasjoner og er helt ulikt det norske systemet. Dette førte til mye byråkratisk trøbbel, men det gjorde også hele integreringen vanskelig fordi det var krevende for innvandrerne å forholde seg til myndighetene, forteller Utne.

Utne har lang erfaring som rådgiver når det kommer til søknader om navnendringer i folkeregistre. I disse tilfellene har han direkte kontakt med søkeren og får samtidig innsyn i familiehistorikken over flere generasjoner til den enkelte søker.

– Jeg blir involvert i alle ledd og ser også begrunnelsen til hvorfor de ønsker navneendring. Dette arbeidet har gjort meg enda mer nysgjerrig på hvordan navn påvirker integreringen. Jeg tror materialet som finnes her kan danne grunnlag for ny og spennende forskning, mener Utne.

Navn med likt lydbilde

Etnisk norske foreldre velger i hovedsak vestlige navn. Utne tror det vil endre seg, og at vi vil se en dreining mot arabiske og pakistanske navn. Han tror første steg på veien med å velge hverandres navn vil handle om de navnene som har et kjent lydbilde i begge kulturer.

– Vi ser for eksempel at det arabiske navnet Amina allerede er mye brukt. Jeg tror ikke veien er så lang før vi ser at flere velger navn som Aisha. Det ligner mye på Natasha, som allerede er godt etablert, mener Utne.

– Har du eksempel på tegn som viser at det skjer endringer i integreringsmønsteret med utgangspunkt i navn?

– Det tydeligste eksempelet er at vi ser at skikken med å bruke fars navn som mellomnavn og farfarsnavn som etternavn er i ferd med å forsvinne. Nå velger stadig flere innvandrerfamilier å bruke det samme familienavnet over flere generasjoner.