Foreldre til brannskadde barn sliter med skam og skyldfølelse

I Norge blir alvorlige brannskader hos barn behandlet på Nasjonalt brannskadesenter ved Haukeland universitetssjukehus i Bergen. Hensikten med sykehusoppholdet er å behandle brannskaden, oppnå et normalt utseende og funksjon og å komme tilbake til et normalt liv.

I en ny doktorgrad fra Universitetet i Bergen, har sykepleier Lina Sophie Toft Lernevall undersøkt hvilke erfaringer og behov for støtte foreldrene til brannskadde barna har både under sykehusoppholdet og etter at barna får komme hjem. Målet var å få mer kunnskap for å kunne utvikle et bedre støtteapparat for denne foreldregruppen. 

Lite forskning på temaet

Forskningsidéen fikk Lernevall da hun selv jobbet som sykepleier på brannskadeavdelingen. Der ble hun overrasket over at 1/3 av pasientene var barn. De aller fleste er på avdelingen sammen med foreldrene, noe som fikk forskeren til å lure på hvilken støtte de voksne har behov for i en krisesituasjon som følge av alvorlig brannskade på barnet deres. 

– Jeg begynte å søke litt rundt og fikk bekreftet at dette finnes det veldig lite litteratur om. Ser man på søsken og deres behov er det enda mindre, forteller Lernevall.

Doktorgraden består av i alt fire delstudier der både ansatte ved brannskadeavdelingen og foreldre til barn med brannskader har deltatt i henholdsvis gruppeintervju og indivuduelle intervju. Gjennom avhandlingen har det blitt identifisert seks behov for støtte som bør tas hensyn til i møte med foreldrene:

1) Foreldene bør behandles som en hel familie gjennom hele løpet
2) Hjelp til å bearbeide følelser av skyld og skam
3) Behov for å motta informasjon som gir kontroll
4) Foreldrene må bli møtt med tillit av ansatte 
5) Det trengs tid til å ivareta foreldrenes egne, grunnleggende behov
6) Behov for å få opplæring i ferdigheter for å ta hånd av behandlingen av barnet i eget hjem

Må løse problemer i krisen 

Et av hovedfunnene i studien, er at mange pårørende har behov for at hele familien blir sett og tatt hensyn til i perioden mens barnet ligger på sykehus.

– For eksempel ønsker gjerne begge foreldrene å overnatte på avdelingen, men det blir ofte vurdert at den andre må bo på pasienthotellet. Midt oppe i krisen må man kanskje stresse ekstra med å finne en overnattingsplass dersom pasienthotellet er stengt, forklarer Lernevall.

En annen viktig problemstilling, er den medisinske etterbehandlingen av barna som foreldrene som regel må håndtere selv. Det vil si bytting av bandasjer og kompresjonsplagg.

– Noen sier de går fra en foreldrerolle til en terapeutisk rolle. Enkelte må nesten gå i krig med barnet fordi dette er så smertefullt. På sykehuset får barnet gjerne mere smertestillende og man har personal som kan underholde, mens slik er det ikke hjemme.

Psykisk krevende

Følelsen av skyld og skam er også et sentralt funn som mange av foreldrene trenger hjelp med å håndtere. Det varierer imidlertid en del mellom familiene hvor tilstedeværende denne følelsen er, viser forskningen.

– Psykiske plager er veldokumentert og kan plage forelderen i mange år etter skaden, for noen gjelder det hele livet. Den psykiske situasjonen som foreldrene er i, vil også påvirke barnet. Jo mer energi og overskudd foreldrene har, jo bedre kan de støtte barnet sitt, påpeker Lernevall.

Hele avhandlingen er tilgjengelig i BORA og kan leses her: https://bora.uib.no/bora-xmlui/handle/11250/3027784

Les også omtale i Dagbladet: «Den dypeste krisen».