Generasjon Z, sosiale medier, KI, psykisk (u)helse og (ut)danning

Både nasjonalt og internasjonalt diskuteres spørsmålet om hvilken effekt bruken av sosiale medier har på Generasjon Z (født rundt 1997-2011) (Dougherty et al., 2020) og især på jenters psykiske helse. Debatten preges av spesielt to fløyer – den ene hevder at frykten for skjermtid og sosiale medier er et nytt eksempel på moralsk panikk, mens den andre fløyen, med sosialpsykologen Jonathan Haidt (Haidt, 2024) i spissen, uttrykker en alvorlig bekymring for om «digitaliseringen av barndommen» kan ha hatt store, utilsiktede helsekonsekvenser. Dette essayet adresserer dette temaet fra et mer forskningsmetodisk og «føre-var» perspektiv.

Mye tyder på at man må spole litt tilbake i tid for å forstå hvordan vi har havnet her vi er i dag når det gjelder Norge. Allerede rundt 2004-2005[i] så man konturene av nettsamfunnene og sosiale mediers innflytelse på de unge i de formative år. Selv adresserte jeg på denne tiden om «Vår sosialt konstruerte risikokultur» (Krumsvik, 2001) undervurderer virtuell risiko og at de unges digitale danning (Krumsvik, 2007) må tydeligere på agendaen. Og mer nylig ble sosiale mediers problematiske sider adressert (Krumsvik, 2018), om unge bør skjermes mot skjermen (Krumsvik, 2023a) om hvorfor kunnskapsgrunnlaget er delt (Krumsvik, 2023b), om hva KI kan bidra med  forskningsmetodisk (Krumsvik, 2024a, b), samt at den nye boken min foretar en omfattende analyse av området (Krumsvik, 2023c).

Sentralt i dagens debatt står altså Jonathan Haidts tese om at lanseringen av Instagram og iPhone 4 som var den første smarttelefon med frontkamera/«selfiekamera» i 2010/2011, satte «turbofart» på den sosiale mediebruken, og at bruken kan henge sammen med at det er rundt 2010–2012 at unges psykiske uhelse gjør et byks både nasjonalt og internasjonalt. Men det er altså delte meninger om årsakssammenhengene og Haidt møter motbør fra andre forskere (f.eks. Odgers, 2024), blant annet fordi kunnskapsgrunnlaget både i dag og fra denne tiden er mangelfullt. En grunn til dette er at denne forskningstematikken ikke sto høyt i kurs hverken nasjonalt eller internasjonalt rundt 2010. Man mangler derfor gode nok befolkningsstudier, eksperimentelle studier, mangel på kontrollgruppe i kohortstudiene, samt mangel på Mixed Method Research studier og longitudinelle kohortstudier med sosiale mediebruk-innretning og psykisk (u)helse fra rundt 2010.

En gjennomgående svakhet med befolkningsstudier er at, selv om de er representative og viktige på mange områder, kun studerer samvariasjon (og ikke kausalitet), samt at de ikke helt evner å fange sosiale mediebrukstrender (og tidvis paradigmeskifter) før en del år etter de inntreffer. I tillegg er forskningen per se tilbakeskuende i sitt vesen og klarer dermed (også av denne grunn) ikke helt å holde tritt med sosiale mediers ekspansive utvikling. Et grunnlagsproblem er derfor at slike befolkningsstudier ikke har vært innrettet og benyttet spørsmål om unges digitale livsstil, skjermtid, mobilbruk, sosial mediebruk både i og utenfor skolen, før, under og like etter perioden 2010–2012. Også her til lands kom slike spørsmål først inn i noen befolkningsstudier rundt 2015.

Ser man på nyere studier er sammenhengene mellom sosiale medier og psykisk (u)helse til stede i enkelte kunnskapsoppsummeringer (Keles et al. 2019), samt at de er mer ubetydelige i andre kunnskapsoppsummeringer (Orben, 2020; Orben & Przybylski, 2019). Og de fleste kunnskapsoppsummeringer innen dette feltet er tydelige på at det hefter en del usikkerhet rundt funnene, da primærstudiene er av varierende kvalitet, har konseptuelle skavanker og preges av få longitudinelle studier (Krumsvik, 2023).

Dette gjør at begge fløyer egentlig har et noe vaklende kunnskapsgrunnlag å støtte seg på. Slik sett er det ingen grunn til skråsikkerhet verken den ene eller andre veien om man kun ser på befolkningsstudier fra rundt 2010 og utover.

Forskningen har med andre ord «ikke fulgt helt med i timen» på dette området. Det er derfor en viktig lærdom at man ikke må gå i samme forskningsmessige fallgruven nå når et nytt teknologisk paradigmeskifte er på trappene med kunstig intelligens sin inntreden, og under vil jeg peke på noen forhold som forskningen så langt rundt sosiale medier og skjermtid sin relasjon til unges psykiske (u)helse, burde tatt høyde for.

Den ekspansive digitaliseringen av de formative år, utdanning og samfunnet for øvrig, gjør at man trenger en dreining i forskningsfokuset, høy domenekunnskap, domenespesifikk forskningskompetanse og KI-generert, forskningsmetodisk innovasjon (Eichstaedt et al., 2018) for å kunne holde tritt med teknologiutviklingen som et vedvarende «moving target». Dette er viktig for at forskningsfokuset i befolkningsstudier ikke bare fokuserer på velkjente folkehelseproblemer, som for eksempel fedme, røyking, eller alkoholbruk, men også inkorporerer velfunderte spørsmål rundt virtuell helserisiko.

For nettopp mangelen av dette har ført til at man i dag ikke har solide baseline-data om sosiale mediebruk fra rundt 2010 i representative befolkningsstudier, kohortstudier eller eksperimentelle studier, og dette medfører at det er utfordrende å identifisere klare årsakssammenhenger mellom sosial mediebruk og endringer i psykisk (u)helse over tid.

I tillegg har det tidvis i slike befolkningsstudier kun vært sporadiske spørsmål om generell internettbruk som gir en del konseptuelle utfordringer. Slike konseptuelle utfordringer gjør at man ikke fullt ut kan forstå hvordan tidlig eksponering for sosiale medier påvirket f.eks. jenters psykiske (u)helse før og rundt 2010. Selv i de senere år har forskning om sosiale medier og psykisk (u)helse tidvis ikke evnet å konseptuelt fange opp de subtile og komplekse måtene (nettverks- og generasjonseffekten) sosiale medier kan påvirke individets mentale (u)helse. Dermed blir det utfordrende på individnivå å da vite om det er bakenforliggende faktorer som er årsaken, om det er sosiale medier som fører til psykisk uhelse, eller om allerede dårlig psykisk uhelse øker bruken av sosiale medier.

På grunn av dette sitter forskningsfeltet nå med den forskningsmessige utfordringen som utspiller seg ved at man prøver å rekapitulere 2010-scenarier. Dette gjøres ved å foreta retrospektive analyser av andre, relevante studier, siden man ikke har tilgang til direkte sosiale mediebruksdata integrert i representative befolkningsstudier fra rundt 2010. Så blir stigning i psykisk uhelse fra 2010 sett i forhold til den ekspansive økningen i utbredelsen av mobiltelefoni og sosiale medier fra andre studier, samt endring i adferd hos de unge (f.eks. økning i registrerte tilfeller av selvskading hos legevakt/sykehus) og andre demografiske variabler. Dette er både forskningsmessig stuerent, viktig og interessant, men er naturlig nok beheftet med mye usikkerhet rundt «hva som påvirker hva». I tillegg må forskningsfeltet også stole på andre retrospektive studier hvor deltakere blir bedt om å huske tilbake på deres bruk av sosiale medier og deres psykiske (u)helse. Slike tilbakeblikk kan være unøyaktige og preges av forglemmelse eller skjevhet i hukommelsen.

Kunnskapsgrunnlaget – da som nå - bærer også preg av at det konseptuelt «zoomes ut» på digitale plattformer som er generiske og har stor kompleksitet, på bekostning av å «zoome inn» spesifikt på sosiale mediers algoritmegenererte vesen, som har større potensial til å påvirke unges psykiske helse, på grunn av sine underliggende psykologiske vesen og avhengighetsdannende «tentakler» (ofte omtalt som nomofobi, FOMO, multitasking, technoference og nudging[ii]).

En annen forskningsmessig utfordring med å få «skipet på rett kjøl igjen» er at selv om det er mulig å gjennomføre tverrsnittsstudier og longitudinelle studier i dag, kan det være utfordrende å generalisere funnene tilbake til perioden rundt 2010, siden både sosiale,- diagnostiske,- og teknologiske variabler  og kontekster har endret seg mye på 15-16 år.

Kunnskapsgrunnlaget ellers viser også at det blir derfor stadig viktigere å skille mellom forskning som undersøker om det er bra for unge å ha mye skjermtid og bruke mye tid på sosiale medier siden alle vennene er der, og forskning som ser på om høy skjermtid og sosiale medier er skadelig for unges psykiske helse. En god del forskningstudier fokuserer egentlig på det første, men fortolkes ofte slik at de også besvarer det andre perspektivet. Dette er nok også en viktig kime til den samfunnsmessige forvirringen rundt "hva som påvirker hva" og det er derfor viktig at spesielt forskere som undersøker det første, gjør tydelig rede for begrensningene dette også gir overfor helsearbeidere, skoleledere, lærere, foreldre, elever og i media.   

En annen utfordring er at det gjennom en femtenårstid tid kan ha vært endringer i hvordan psykisk uhelse blir diagnostisert og rapportert. Økt bevissthet om psykiske lidelser og reduksjon i stigma kan føre til at flere unge rapporterer om sine psykiske problemer. Dette kan arte seg som en økning i registrerte tilfeller, uten at det nødvendigvis reflekterer en faktisk økning i forekomsten av lidelsene. Dette viser også en forskningsmessig utfordring med befolkningsstudier siden de stoler mye på selvrapporterte data, som er subjektive og påvirket av individets evne til å konseptuelt forstå hva de spørres om angående sosiale medier, samt deres vilje til å rapportere personlige og stigmatiserende opplysninger.

En annen side ved dette er de Generasjon Zs egenutviklede konseptualisering av hverdagsfenomen. Dette kan tidvis få utslag som en «psykologisering» av hverdagsspråket og patologisering av vanlige hverdagsutfordringer, som også kan skape problem med å fortolke «hva som påvirker hva» i slike befolkningsstudier. Mye tyder på at longitudinelle forskningsdesign og forskningsdesign basert på Mixed Method Research og metodologisk pluralisme i større grad bør benyttes for å adressere slike forskningsfenomen i tiden fremover.  

Hvor kan så veien gå videre her til lands? Når man ikke har store, representative, befolkningsstudier med denne tematiske innretning fra denne tiden, må man bruke det kunnskapsgrunnlaget man har. Her til lands er det spesielt to studier fra 2009-2012 med rundt 20 000 elever og 3000 lærere fra videregående opplæring viktige, og som kan gi oss noe av de baseline-dataene om skjermtid og sosiale mediebruk som befolkningsstudier mangler fra denne tiden. Disse to studiene tar også høyde for det særnorske fenomenet ved at samtlige elever i videregående skole fikk hver sin PC i 2008 (Utdanningsforbundet, 2008) som eneste landet i verden, samt at ni av ti elever hadde egen mobiltelefon (majoriteten smarttelefoner) (Krumsvik et al. 2011; Krumsvik & Jones, 2015; Krumsvik et al., 2013; Krumsvik et al. 2020). Dette kan sees i lys av at noen av hovedfunnene viser en svært høy skjermtid blant elevene og mye digitale distraksjoner (Krumsvik, 2021) i klasserommene på et tidligere tidspunkt enn internasjonale studier i andre land kan dokumentere. Man finner også et avhengighetsforhold til sosiale medier blant en del jenter i perioden 2009-2013 og som gir innsikt i flere viktige aspekter; dataene indikerer at høy skjermtid og sosiale medier allerede hadde en betydelig innflytelse på ungdommens daglige liv og deres sosiale interaksjoner tidlig i sosiale mediers historie. Dette antyder at eventuelle langtidseffekter av sosiale medier på psykisk uhelse også kan ha begynt å utvikle seg tidligere enn mange kanskje har antatt. At jenter rapporterer et avhengighetsforhold til sosiale medier allerede for seksten år siden, peker på kjønnsforskjeller i hvordan ungdom engasjerer seg med og påvirkes av den sosiale mediebruken. Ved å både identifisere positive aspekt ved denne digitaliseringen, samt høy skjermtid, digitale distraksjoner og avhengighetslignende forhold til sosiale medier som fremtredende blant ungdom, hjelper disse dataene litt med å isolere potensielle risikoindikatorer for psykisk (u)helse fra rundt 2009 og utover.

Ut fra dette bør man, på tross av noen mangler i befolkningsstudier, ta høyde for at en høy, kollektiv teknologiseksponering i og utenfor skolen trolig slo inn før her til lands, enn i andre land. Mye tyder på at det også er flere positive trekk ved den digitaliseringen som har foregått her til lands de siste tiårene (f.eks. med hensyn elever generelt, samt for dyslektikere, døve, svaksynte, m.fl.) og som er løftet frem i andre sammenhenger (f.eks. Krumsvik, 2021). Likevel, når man finner en stadig mer ekspansiv digital livsstil rundt 2009 blant de unge, kan dette danne noe av bakteppet for de sammenfall som avdekker seg her til lands i studiene under.

Den omfattende HUNT-studien fra 1995–2022 (Krokstad et al., 2022) viser at det har vært et sammenfall i tid mellom introduksjonen av sosiale medier og smarttelefoner, og økning i psykisk uhelse blant de unge og spesielt for jenter fra rundt 2010-2022. Folkehelserapporten fra 2024 (Folkehelseinstituttet, 2024) viser at for jenter i alderen 13-24 år har andelen som rapporterer psykiske plager som bekymring og stress økt fra 2010-2022 og jenter scorer markant høyere på de fleste indikatorer knyttet til psykisk uhelse. SHOT-studien blant 10 460 studenter (i alderen 18-35 år) fant at mer enn halvparten av studentene anser seg selv som avhengige av sosiale medier (mest jenter), at det er en betydelig økning i forekomsten av selvrapporterte psykiske lidelser, hvor én av fem studenter nå rapporterer å ha en psykisk lidelse (fire av ti blant jenter). 71 prosent bruker sosiale medier etter leggetid, og én av tre studenter oppfyller de formelle kriteriene for en insomni-diagnose (Sivertsen & Johansen, 2022; Sivertsen & Johansen, 2023; Sivertsen et al., 2023). Det spesielle med denne SHOT-studien er at Generasjon Z er tungt representert i det store utvalget og funnene kan indikere at sosiale mediers innvirkning på psykisk uhelse for sårbare grupper kan ha begynt å utvikle seg noe tidligere enn man kanskje har antatt.

Når det gjelder innrapportert selvskading til Norsk Pasientregister fra 2008-2013 er et av funnene at det er «(…) particularly high rates in teenage girls of 15–19 years old» i denne perioden (Qin and Mehlum, 2020, s. 9)[iii]. Men området er preget av mangelfull innrapportering hos akuttmottakene i norsk spesialisthelsetjeneste og forskerne estimerer derfor at tallene kan være tre ganger høyere enn det de avdekker (NSSF, 2020). Men studien gjør ikke noen kopling til sosial mediebruk, og tar heller ikke for seg årene fra 2014-2022. Det gjør en annen fersk norsk studie som viser økt risiko for selvskading ved høy bruk av sosiale medier (Tørmoen et al., 2023). Og en annen norsk studie viser tydelig sammenheng mellom depresjon og angst og negative hendelser på sosiale medier (Skogen et al., 2023). Og nylig avdekket er norsk doktorgradsavhandling (Abrahamsson, 2023) en kausal sammenheng mellom et treårig mobilforbud i 119 norske skoler og reduksjon av mobbing blant jenter.

Som man ser er det altså noen bekymringsfulle sammenfall både her til lands og internasjonalt som det kreves en samfunnsmessig årvåkenhet rundt. Både UNESCOs «Precautionary Principle» (UNESCO, 2005), EUs “on the precautionary principle» (EU, 2000) og i den norske Folkehelseloven (Helse- og Omsorgsdepartementet, 2011) nevnes det at «Føre-var-prinsippet kommer til anvendelse når: det eksisterer stor vitenskapelig usikkerhet, scenarier eller modeller basert på vitenskapelig resonnement viser at skadevirkninger er mulige» (s. 50). Som man har sett kan det altså være en viss helserisiko for sårbare grupper dersom storsamfunnet ikke foretar seg noe som helst og at "føre-var prinsippet" kan være et lavkostnadstiltak med helsegevinster. Selv om man må respektere begge fløyer og man skal være forsiktig med skråsikkerhet den ene eller den andre veien, så har både myndigheter, samfunnet, forskere og forskningsfelleskap en plikt til å årvåkne og transparente rundt at man ikke kan utelukke at sosiale medier og høy skjermtid kan virke inn på både ulike sider innen (ut)danning, mobbing og spesielt unge jenters psykiske uhelse. På grunnlag av dette er de overnevnte policydokumentene, Opplæringslovens plikt til å sikre et trygt og godt psykososialt skolemiljø (§ 12-4)[i] (Kunnskapsdepartementet, 2024), Utdanningsdirektoratets "føre-var prinsipp" (Utdanningsdirektoratet, 2024) og en kollektiv, samfunnsmessig altruisme, et godt grunnlag for å skåne utsatte grupper inntil vi for å forstår disse sammenhengene mer substansielt på basis av et mer solid kunnskapsgrunnlag.

Referanser

Abrahamsson, S. (2023). Essays on empirical labor and health economics [Doktorgradsavhandling, Norges Handelshøyskole]. NHH Brage. https://openaccess.nhh.no/nhh-xmlui/handle/11250/3069282

Comission of European communities (EU) (2000). Communication from the commission on the precautionary principle. https://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=COM:2000:0001:FIN:en:PDF

Dougherty, I., & Clarke, A., & Spasevski, A. (2020). Generation Z in Canada. In The Canadian Encyclopedia. Retrieved from https://www.thecanadianencyclopedia.ca/en/article/generation-z-in-canada

Eichstaedt, J. C., Smith, R. J., Merchant, R. M., Ungar, L. H., Crutchley, P., Preoţiuc-Pietro, D., Asch, D. A. & Schwartz, H. A. (2018). Facebook language predicts depression in medical records. PNAS, 115(44), 11203–11208. https://doi.org/10.1073/pnas.1802331115

Folkhelseinstituttet (FHI) (2024). Folkehelserapporten - Helsetilstanden i Norge. https://www.fhi.no/he/folkehelserapporten/?term=

Forbrukertilsynet (2021). Reklame frå politiske parti. Forbrukertilsynet. https://www.forbrukertilsynet.no/reklame-fra-politiske-parti-2

Haidt, J. (2024). The Anxious Generation: How the Great Rewiring of Childhood Is Causing an Epidemic of Mental Illness. Penguin Press.

Helse- og Omsorgsdepartementet (2011). Prop. 90 L (2010–2011). Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven). https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop-90-l-20102011/id638503/sec2

Keles, B., McCrae, N. & Grealish, A. (2020). A systematic review: The influence of social media on depression, anxiety and psychological distress in adolescents. International Journal of Adolescence and Youth, 25(1), 79–93. https://doi.org/10.1080/02673843.2019.1590851

Krokstad, S., Weiss, D. A., Krokstad, M. A., Rangul, V., Kvaløy, K., Ingul, J. M., Bjerkeset, O., Twenge, J. & Sund, E. R. (2022). Divergent decennial trends in mental health according to age reveal poorer mental health for young people: Repeated cross-sectional population-based surveys from the HUNT Study, Norway. BMJ Open, 12(5). https://doi.org/10.1136/ bmjopen-2021-057654

Krumsvik, R. (2001, 15. juli). Vår sosialt konstruerte risikokultur [Kronikk]. Aftenposten. https://drive.google.com/file/d/1CiqJvFyXrVEhaSYf_mNmUxA-CJt05gmg/view

Krumsvik, R. (2007, 3. juli). Digital danning. Verdens Gang. https://drive.google.com/file/d/1V6KT_ClXSYdtvscFWoI5B8RxTCPgcLrI/view

Krumsvik, R. (2018, 8. mai). Facebooks’ jordskjelv [Kronikk]. Dagbladet. https://drive.google.com/file/d/1WYETLKpQkMCgjphrUZy7cDuHVDzYAvo1/view?ts=6486c918

Krumsvik, R. J., Ludvigsen, K. & Urke, H. B. (2011). Klasseleiing i vidaregåande opplæring (Forskningsrapport). Universitetet i Bergen. Klasseledelse og IKT i videregående opplæring - regjeringen.no

Krumsvik, R. J., Egelandsdal, K., Sarastuen, N. K., Jones, L. & Eikeland, O. J. (2013). Sammenhengen mellom IKT og læringsutbytte (SMIL) i videregående skole. https://drive.google.com/file/d/1C055Gm3t0qCMO14iZEoLrvqUIX-P6-0e/view

Krumsvik, R. J. & Jones, L. (2015). Klasseleiing i teknologirike klasserom i vidaregåande opplæring (Rogalandsstudien). Norsklæreren, 3, 36–50. https://static1.squarespace.com/static/5d00b418d9cad80001fc3882/t/5d68e2b09b586700018ae3c5/1567154865480/NL3-15_krumsvik-jones.pdf

Krumsvik, R. J., Jones, L., Eikeland, O. J., Røkenes, F. M. & Høydal, K. (2020). Digital competence and digital inequality in upper secondary school. A mixed method study. I S. Doff & J. Pfingsthorn (Red.), Tagungsband – Abschlusskonferenz der HWK-Fokusgruppe «Media Meets Diversity@School»: Implications and Challenges for Teacher Education (s. 182–198). Wissenschaftlicher Verlag Trier.

Krumsvik, R. J. (2021). Klasseledelse i den digitale skolen. Cappelen Damm Akademisk.

Krumsvik, R. J. (2023). Screenagers, social media, screen time, and mental (ill) health. Nordic Journal of Digital Literacy, 18(2), 81–84. https://www.idunn.no/doi/10.18261/njdl.18.2.1

Krumsvik, R. J. (2023). Må vi skjermes for skjermen? Tidsskriftet Psykologisk.no. https://psykologisk.no/2023/06/ma-vi-skjerme-oss-for-skjermen/

Krumsvik, R J. (2023). Usikker forbindelse mellom skjermtid og psykisk uhelse. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 5(60), 321-323. https://psykologtidsskriftet.no/kronikk/2023/04/usikker-forbindelse-mellom-skjermtid-og-psykisk-uhelse

Krumsvik, R. J. (2023). Digital kompetanse, KI, unges sosiale mediebruk, skjermtid og psykiske (u)helse. I R. J. Krumsvik, Digital kompetanse i KI-samfunnet. Et blikk på hvordan kunstig intelligens preger livene våre (s. 155-2014). Cappelen Damm Akademisk. https://cappelendamm.no/_digital-kompetanse-i-ki-samfunnet-rune-johan-krumsvik-9788202782030

Krumsvik, R. J. (2024). Kan kunstig intelligens gi oss en bedre forståelse av sammenhengen mellom sosiale medier og psykisk uhelse? Tidsskriftet Psykologisk.no. https://psykologisk.no/2023/11/kan-kunstig-intelligens-gi-oss-en-bedre-forstaelse-av-sammenhengen-mellom-sosiale-medier-og-psykisk-uhelse/

Krumsvik, R. J. (2024). Kan kunstig intelligens revitalisere forskning? Dagens Medisin. https://www.dagensmedisin.no/kan-kunstig-intelligens-revitalisere-forskning/598707

Kunnskapsdepartementet (2023). Lov om grunnskoleopplæringa og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2023-06-09-30/KAPITTEL_4-3#KAPITTEL_4-3

Odgers, C.L. (2024). The great rewiring: is social media really behind an epidemic of teenage mental illness? Bokk review. Nature, 628, 29-30. doi: https://doi.org/10.1038/d41586-024-00902-2https://www.nature.com/articles/d41586-024-00902-2

Orben, A. (2020). Teenagers, screens and social media: A narrative review of reviews and key studies. Social Psychiatry and Psychiatric Epidemiology, 55, 407–414.

Orben, A. & Przybylski, A. K. (2019). The association between adolescent well-being and digital technology use. Nature Human Behavior, 3(2), 173–182. https://doi.org/10.1038/s41562-018- 0506-1

Qin, P., and Mehlum, L. (2020) Deliberate self-harm: Case identification and incidence estimate upon data from national patient registry. PLoS ONE 15(4): e0231885. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0231885

Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) (2020). Selvskading og selvmordsforsøk i Norge: Tallene er sterkt underrapportert. https://www.med.uio.no/klinmed/forskning/sentre/nssf/aktuelt/aktuelle-saker/2020/selvskading-og-selvmordsfors%C3%B8k-i-Norge-tallene-er-sterkt-underrapportert

NOU 2022: 11. (2022). Ditt personvern – vårt felles ansvar. Tid for en personvernpolitikk. Kommunal- og distriktsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou 2022-11/id2928543/

Sivertsen, B. & Johansen, M.S. (2022). Studentenes helse- og trivselsundersøkelse 2022. [Students’ Health and Wellbeing Study 2022]. Oslo: Studentsamskipnaden SiO.

Sivertsen, B. & Johansen, M.S. (2023). SHOT. Tillegsundersøkelse om psykiske lidelser blant studenter. [Prevalence of mental disorders among Norwegian college and university students: a SHoT report]. Oslo: Studentsamskipnaden SiO.

Sivertsen, B., Knudsen, A.K.S., Kirkøen, B., et al.....Reneflot, A.(2023). Prevalence of mental disorders among Norwegian college and university students: a population-based cross-sectional analysis. The Lancet, 2666-7762, 34, 100732. https://doi.org/10.1016/j.lanepe.2023.100732

Skogen, J. C., Andersen, A. I. O, Finserås, T. R., Ranganath, P., Brunborg, G. S. & Hjetland, G. J. (2023). Commonly reported negative experiences on social media are associated with poor mental health and well-being among adolescents: Results from the «LifeOnSoMe»-study. Frontiers in Public Health, 11(1192788). https://doi.org/10.3389/fpubh.2023.1192788

Tørmoen, A.J., Myhre, M.Ø., Kildahl, A.T. et al. (2023). A nationwide study on time spent on social media and self-harm among adolescents. Sci Rep 13, 19111. https://doi.org/10.1038/s41598-023-46370-y

UNESCO (2005). The Precautionary Principle. World Commission on the Ethics of Scientific Knowledge and Technology. https://unesdoc.unesco.org/ark:/48223/pf0000139578

Utdanningsdirektoratet (2024). Anbefalinger om regulering av mobiler og smartklokker i skolen. https://www.udir.no/regelverk-og-tilsyn/skole-og-opplaring/anbefalinger-for-mobilbruk-og-smartklokker-i-skolen/

Utdanningsforbundet (2008). Storinnkjøp av bærbare pc-er i videregående. Utdanningsnytt. https://www.utdanningsnytt.no/storinnkjop-av-baerbare-pc-er-i-videregaende/117391

Utdanningsdirektoratet (2009). Veileder om reklame i skolen - skoleeiers plikt til å skjerme elevene for uønsket påvirkning etter opplæringsloven § 9-6 og privatskoleloven § 7-1a. Utdanningsdirektoratet. https://www.udir.no/globalassets/upload/lov_regelverk/5/veileder_reklame_i_skolen.pdf

Fotnoter

[i] Dette var særlig Facebook, MySpace, YouTube og andre internasjonalt, samt Nettby og Blink her til lands.

[ii] Belønningenes uforutsigbare og variable vesen oppmuntrer til nomofobi (angst for å være uten dekning) og FOMO (fear of missing out), hyppige sjekkpunkt og økt bruk. Mye av dette er teknologigenerert nudging eller dulting som stadig sender varsler, oppdateringer, påminnelser og lignende som må sjekkes. Et nærliggende begrepet er technoference (hyppig digital «dulting» som forstyrrer konsentrasjonen til de unge). Multitasking er å gjøre flere ting samtidig og det er godt dokumentert at multitasking for kognitivt krevende oppgaver i læringssammenheng ikke fungerer læringsmessig.

[iii] Denne studien tar også for seg en KI-basert metode hvor algoritmer brukes til å identifisere spesifikke hendelser av selvskading registrert i helsedatabaser. Dette er nyttig for å kunne analysere og forstå mønstre av selvskading basert på eksisterende data.

Sluttnoter

[i] En annen side ved dette temaet gjelder reklameeksponeringen barn og unge blir gjenstand for gjennom bruk av nettbrett, mobiltelfon, o.l. gjennom skoledagen, og som baserer seg på sporingsteknologi. Personvernkommisjonen nevner at: […] alle deltakerne i undersøkelsen oppgir at de får mye reklame på lærings brett og skole-PCer. Her er reklame direkte i apper, i nettlesere og for eksempel i forbindelse med visning av innhold på YouTube noe de fleste trekker frem. Eksponering for reklame er et stort og alvorlig problem i skolehverdagen og bør adresses som et eget tema. Personvernkommisjonen vil påpeke at skoleeier har plikt til å skjerme elevene for uønsket påvirkning etter opplæringsloven § 9-6 og privatskoleloven (NOU 2022: 11, s. 137). At lovverk og reguleringer har et tilbakeskuende vesen er stadig mer åpenbart. For selv om politisk reklame ikke er lovlig i skolehverdagen og hvor skoleeier har et særlig ansvar for at elevene ikke utsettes for slik politisk reklame (Utdanningsdirektoratet, 2009, s. 9), skjer det hele tiden via nye plattformer. Derfor er vil noen hevde at det ikke mye å undre seg over hvorfor det ble et brakvalg for Unge Høgre og FpU i skolevalget 2023 og at dette blir beskrevet som en Tiktok-valgseier basert på den enorme oppslutningen de fikk på sine «TiKtok»-postinger og Tiktok-videoer. Slik politisk Tiktok-reklame foregår selvsagt også i skoletiden – spesielt i videregående skole, og mobiltelefonen har på mange måter blitt en «frisone» hvor det også politisk reklame har fritt spillerom til elevene i skoletiden uten at skoleeier evner å gjøre tiltak. Og det er heller ikke mye støtte å hente fra Forbukertilsynet (2021) heller når det gjelder skolekonteksten. De strekker seg bare til å nevne at «Det er ikkje lov å sende politisk reklame på TV» uten at skolekonteksten, sosiale medier eller mobiltelefoner er nevnt spesifikt.