Kan økt kunnskap om mekanismene som fører til autoimmun addison sykdom føre til bedre behandling i fremtiden?
Autoimmune sykdommer er en stor og variert gruppe på rundt 100 ulike sykdommer som kan ramme nesten ethvert organ eller vev i kroppen. Autoimmun Addisons sykdom, eller primær binyrebarksvikt, var i 1950-årene blant de første sykdommene som ble anerkjent som en autoimmun sykdom, ca 100 år etter at den britiske legen Thomas Addison først beskrev den. Vi vet imidlertid fremdeles ikke hvorfor noen mennesker utvikler denne sykdommen, eller mekanismene bak hvordan dette skjer. Vi tror imidlertid at om vi finner svar på disse spørsmålene, så vil vi kunne tilby bedre behandling og kanskje til og med kurere noen av pasientene med denne sykdommen.
Hovedinnhold
Vi vet at immunforsvaret til pasienter med Addisons sykdom angriper de hormonproduserende cellene i binyrebarken, og at binyrebarken invaderes av T og B lymfocytter (Figur 1)
Figur 1. Histologisk utsnitt fra binyrebarken til en pasient med Addisons sykdom. Legg merke til omfattende infiltrasjon med T lymfocytter (farget rosa) og B lymfocytter (farget brun). Man kan også se tilsynelatende normalt binyrevev til venstre for områdene med massiv lymfocytt-infiltrasjon.
Vi mangler derimot kunnskap om hvorfor dette angrepet finner sted. Hva er det som setter det i gang, og hvordan ødelegges binyrecellene?
Som for de aller fleste autoimmune sykdommer antar man at også Addisons sykdom skyldes en kombinasjon av genetiske og miljømessige faktorer. De genetiske faktorene begynner å bli relativt bra beskrevet, og mange av de faktorene som gir økt risiko for å utvikle Addisons sykdom er varianter i gener som er aktive i T og B lymfocytter (Figur 2).
Figur 2. Gener med varianter som gir økt risiko for å utvikle Addisons sykdom. De fleste gener som er involvert ved Addisons sykdom er aktive i samspillet mellom T lymfocytter og andre celler i immunforsvaret (inkludert B lymfocytter). De påvirker blant annet hvordan T lymfocyttene kjenner igjen og reagerer på antigen.
Hva er det disse lymfocyttene kjenner igjen i binyrene? Vi vet at nesten alle pasienter med autoimmun Addisons sykdom har antistoffer mot et enzym som nesten bare finnes i binyrebarken. Dette enzymet heter 21-hydroksylase og deltar i syntesen av livsviktige steroid hormoner som kortisol og aldosteron. Det viser seg imidlertid også at pasientene har T lymfocytter som også gjenkjenner dette enzymet (Figur 3).
Man mistenker at det er en undergruppe av T lymfocyttene, de såkalte T dreper cellene, som faktisk selektivt dreper de hormonproduserende cellene i binyrebarken. I løpet av de siste 10 år har vi studert disse T lymfocyttene og utviklet metoder for å detektere, isolere og karakterisere dem.
For å kartlegge detaljene for hva som hender når disse T lymfocyttene gjenkjenner binyrebarkceller, er vi nå i ferd med å utvikle metoder for å studere samspillet mellom disse celletypene. Ved hjelp av pasientenes egne stamceller (høstet fra urin eller fra hud) ønsker vi å dyrke frem «binyrebark-aktige» steroid-produserende celler som likner på binyrebarkens egne. Disse vil bli brukt til å etablere celle- og organ-kultur modeller sammen med T lymfocyttene som er hentet fra pasientens eget blod.
Dersom vi lykkes med å etablere slike «pasient-spesifikke» modellsykdommer vil vi både få økt innsikt i mekanismene som fører til autoimmun Addisons sykdom, men også få muligheten til å prøve ut nye potensielle medikamenter og medisiner som er mer målrettet mot å stanse eller til å med reversere sykdommen.
Kanskje kan økt innsikt omkring mekanismene som fører til Addisons sykdom også være til nytte for studier av andre autoimmune sykdommer?
Figur 3. Deteksjon av 21-hydroksylase spesifikke T celler i blod ved hjelp av væskestrøms cytometri. Fra en helt vanlig blodprøve fra en Addisons pasient kan vi detektere små populasjoner av 21-hydroksylase spesifikke T celler (nederst til høyre) blant millioner av andre celler (øverst til venstre).
