Autonom kortisolsekresjon - årsak til det metabolske syndrom?
Hovedinnhold
Tilfeldig påvist svulst i, eller fortykkelse av binyrebarken er et vanlig funn ved CT og MR undersøkelser av mageregionen. Dette kalles binyreinsidentalom, og forekommer hos i gjennomsnitt 5 % av den voksne befolkning. Studier har vist at 5-30% av pasienter med slike binyreinsidentalom har for høy utskillelse av stresshormonet kortisol fra binyrene, også kalt autonom kortisolsekresjon (AKS).
Graden av kortisoloverproduksjon ved AKS kan variere fra lett øket sekresjon, til fulminant sykdom- også kalt Cushing’s syndrom. Helt fra lettgradig sykdom er det vist en assosiasjon mellom AKS og metabolske komplikasjoner som høyt blodtrykk, diabetes type 2, ugunstig kolesterolprofil, overvekt og beinskjørhet. Flere studier har også vist øket forekomst av hjerte-karsykdom og hjerte-kar-relatert død i denne pasientgruppen.
Diagnostikken av AKS er vanskelig, da de diagnostiske testene vi har tilgjengelig er beheftet med usikkerhet og gir både falsk positive og falsk negative resultater. Derfor må man ofte gjennomføre flere tester, og av og til gjenta samme testen flere ganger for før man kan bekrefte eller avkrefte diagnosen. Pr. i dag baserer vi i hovedsak diagnostikken på blodprøver og dynamiske tester av binyrene, men i fremtiden vil nok steroid profilering (simultan måling av mange forløpere og nedbrytningsprodukt i kortisolsyntesen) i blod og urin, samt genetiske analyser bli et viktig tilskudd til utredningen. Også kvantitering av kortisol i hår har vist seg lovende for diagnostikk av kortisol-lidelser.
Vår kunnskap om følgene av å gå med lavgradig AKS over tid er begrenset, da det mangler studier som ser på lagtidsoppfølging av disse pasientene på en strukturert måte. Kortisol påvirker mange genuttrykk i kroppen, med påfølgende endringer i proteinsyntese. Kortisol påvirker også inflamasjonsprosesser i kroppen. Både fettbiopsier med farging for gener, samt evalueringa av inflamasjonsmarkører i pasienter med AKS kontra friske kontroller vil gi oss en bedre forståelse av hva tilstanden medfører på cellulært nivå.
Behandlingen av tilstanden er gjenstand for debatt, og man legger opp til en individuell vurdering basert på pasientens egen vilje, og de metabolske komplikasjonene av sykdommen. Behandlingsalternativene er å operere bort den ene eller begge binyrene, alternativt konservativ oppfølging og behandling av de komplikasjoner sykdommen medfører (intensiv behandling av blodtrykk, blodsukker og hyperkolesterolemi, samt evt. vektreduksjon).
