Arkeologistudenter på feltarbeid i havgapet
Masterstudentene i arkeologi tilbringer tre uker i felt på magiske Hjartøy ytterst i Øygarden. Her leter de etter spor etter menneskelig aktivitet, spor som kan gi oss ny kunnskap om de som levde før oss.
Hovedinnhold
På den ene siden av øyen driver en gruppe studenter med registrering av landskapet. De studerer topografien og leter etter steder det er sannsynlig at mennesker kan ha oppholdt seg i korte eller lengre perioder.
– Menneskene før oss likte også å være tørre på beina, ler Thea, og forteller:
– Vi ser etter tegn som kan indikere menneskelig tilstedeværelse. Det kan være huler, eller fjell som heller utover og gir tak over hodet, og gjerne vestvendt for mest mulig sol og ly for nordavinden. Vi har Atlanterhavet rett vest, men er man skjermet for vær og vind går det an å være her likevel. Nå står vi på et slikt sted, sier hun.
I en lun vik med både hule og hellere, tar arkeologistudentene Thea og Mari dype stikkprøver i jorden for å se om de finner kulturlag – lag i jorden hvor man finner spor etter menneskelig aktivitet, som matrester og annet søppel. Førsteamanuensis i arkeologi Ramona Harrison og prosjektleder Morten Ramstad følger med.
Studentene tar stikkprøver og henter opp jord som de skyller gjennom en finmasket sil. Det som ligger igjen av fast materiale studeres godt, og finner de gjenstander som flint eller brent bein, kan de slå fast at mennesker har oppholdt seg her på et eller annet tidspunkt. Prøvene blir så analysert, og materialet tidsfestet.
– Hittil har vi funnet beinrester, flint og kull. Funnene kan knyttes til tidligere bosetninger på øyen, de eldste helt tilbake til eldre steinalder, for rundt 11.000 år siden. På den tiden flyttet man fra sted til sted etter hvor ressursene fantest. Her kan de ha fanget sel og drev med vinterfiske, forteller Thea.
For prosjektleder Morten Ramstad fra Universitetsmuseet i Bergen er Hjartøya et laboratorium.
– Det er magisk å ha en hel øy å utforske, sier han, og vi gir oss ikke før vi har undersøkt hele øyen. Vi saumfarer den etter spor helt fra de første pionerene kom til norskekysten i starten av eldre steinalder og frem til plasten som reker i land på strendene i dag.
Her solder Mari jorden gjennom et sold (sil) for å se hvilke gjenstander som ligger gjemt i jordlagene de har gravd opp. Det de graver opp har ligget flere tusen år i jorden.
Funn av fiskevær fra vikingtid
På den andre siden av øyen finner vi en litt større gjeng, her holder teknisk gruppe og utgravingsgruppen til, og jobber med graveteknikk, dokumentasjon, registrering, GiS og forskningskommunikasjon.
Det er fjerde året arkeologistudenter fra Universitetet i Bergen er på feltarbeid på Hjartøy, og på den tiden har de funnet flere boplasser og hustufter fra vikingtid. Det viser seg å ha vært et stort fiskevær her, hvor vikingene drev storskala vinterviske og tørket fisken for lagring.
– Hustufter er spor etter grunnmur, med alt kulturlaget oppå, forklarer Yrja. Om vi finner rester etter brent materiale i nærheten av hustuften kan vi være ganske sikre på at det bodde mennesker her.
Feltarbeid på Hjertøya
Yrja sitter midt i et ildsted og viser frem alle tingene hun har funnet på et lite område i hustuften. – Det er nær ildsteder vi finner de fleste sporene, forteller hun. I feltet hun har gravd i, har hun blant annet funnet biter av kleberstein fra kokekar, brent bein av sau eller geit, og knust hasselnøttskall.
Tingene forteller
Ramstad forteller at strandtufter som studentene graver ut er lite undersøkt fra før, og har derfor et stort potensial for å frembringe ny kunnskap om maritim historie basert på sesongmessig fiske og fangst.
– Vi studerer fortiden med utgangspunkt i gjenstander, bygningsruiner og landskap. Studiet av matieriell kultur forteller noe annet enn skriftlige kilder, sier han.
– De eldste buene på Hjartøy var trolig i bruk allerede i eldre jernalder for mer enn 1800 år siden, men vi ser en klar intensivering i aktiviteten i vikingtid før tuftene går ut av bruk i tidlig middelalder. Avviklingen kan kanskje forklares med etableringen av kommersiell tørrfiskhandel og Lofotfisket.
De tre ukene i felt har vært ganske intense, og i følge Marius går dagene veldig fort, det skjer noe hele tiden.
– Hver dag får vi nye opplevelser, og vi blir godt kjent med hverandre. Vi bor sammen, jobber sammen, og lager middag sammen. Om kveldene snakker vi om alt vi har opplevd, så det blir mye bra arkeologi-nerding, forteller han.
Marius undersøker og graver ut en av strandtuftene på øyen. I samme område har de også funnet båtopptrekk.
Arbeidslivet venter!
I løpet av feltkurset lærer studentene håndverket arkeologi. Teorien og deler av arkeologisk praksis – materialkurs, laboratoriumskurs, GIS-kurs, innføring til utgravningstekknikk og så videre – har de på plass gjennom studiene på campus, nå lærer de å sette verktøyene ut i praksis i felt, og får øvd på å bli selvstendige arkeologer.
Lillian deler Marius sin begeistring: – Disse ukene har vært helt fantastiske, det har vært en stor opplevelse.
– Dette er ikke utgravninger på liksom, det er på ekte. Ekte forskning. Hver dag tar vi med det vi finner og registrerer det. Gjendstandene blir tatt inn på museet på slutten av feltet, der blir de studert og katalogisert, og alt kan i ettertid leites opp i UniMus, universitetsmuseenes database, forteller hun.
Etter ukene på øyen virker studentene sikre på at de har valgt riktig studium, og at arkeologi er tingen. Men hva er egentlig den optimale drømmejobben?
– Det må være en utgraving der vi finner en grav fra vikingtiden, med spenner og ringer og spillebrikker og slikt, sier Lillian med stjerner i øynene.
Og det beste med drømmen er at den plutselig kan blir virkelig.
Lillian viser frem en jernnagle de har funnet på området. Kan den være fra en båt som vikingene brukte?
