Freie Universität Berlin byr på tidlig morgenundervisning en solfylt mandag i begynnelsen av mai. Vi (den norske delegasjonen) beveger oss mot de landlige universitetsbyggene i åtte-draget, i frykt for å brase for sent inn i et fullt seminarrom med konsentrerte studenter. Men vi kan puste lettet ut da vi litt forvirrede støter på seminarlederen i byggets «lobby» – en mann som nettopp har hoppet av sykkelen og kommer med hjelmen i hånda. Her er det intet hastverk; i Tyskland er det tydelig fortsatt utstrakt (og fornuftig, må sies) bruk av det akademiske kvarter – eller som det skulle vise seg i dette tilfellet: en akademisk halvtime. Undervisningen begynte med andre ord ikke før 8:30, en halv time etter den oppsatte starttiden – noe som viser seg som alt annet enn rart, da de fleste studentene har omkring én time reisevei. Som nevnt er Freie Universität plassert i landlige omgivelser, sørvest i det store Berlin – i den gamle vestlige delen. Området er idyllisk med flotte veier og umiddelbar nærhet til botanisk hage, men på grunn av vanskeligheter med å få boligplass akkurat her bor altså de fleste studentene ulike steder i sentrum.
Timen settes i gang, og vi var på forhånd bedt om å lese noen tekster, i likhet med studentene på emnet. Temaet er demografi, statistikk og kartlegging innen globalhistorie, og vi er med på et seminar om folketellinger i det britiske imperiet. Etter å ha lest de litt kronglete tekstene på forhånd føler jeg meg litt grønn, men studentene i seminaret er tydelig både forberedt og engasjerte, og deres engasjement smitter over på meg. Seminarlederen er flink til å stille spørsmål som innbyr til små diskusjoner mellom studentene – noe som også bidrar til å klargjøre tekstenes innhold og stimulere refleksjoner. Alt i alt er seminaret en dynamisk og fin affære, og idet det avsluttes tenker jeg at jeg gjerne skulle blitt igjen for å følge resten av emnet. Men vårt besøk ved Freie Universität er heldigvis ikke over – vi blir igjen for en prat med studentene og seminarlederen etterpå. Det viser seg at studentene kommer fra ulike steder i verden og i tillegg har ulik bakgrunn studiemessig. De er hyggelige og omgjengelige, og når vi forteller at vi er på besøk i forbindelse med utveksling, får vi vite at en av studentene allerede har tenkt seg til Norge neste semester! Tanken på at vi flyter i ulike retninger, tar med oss erfaringer, og utgjør ett stort studentmiljø, den er hyggelig, synes jeg.
I løpet av vår vandring rundt på campus blir det klart at Freie Universität ikke er noen liten utdanningsinstitusjon. Bygningsmassen minner meg om Blindern i Oslo, men arealet er større og utformingen noe annerledes. Det må sies at Freie Universität dessuten har noe UiO ikke har: den største kantina jeg har sett! Vi bruker mer enn fem minutter på å skjønne hvordan den i det hele tatt fungerer, men det er mer fascinerende enn avvisende. Vi skulle gjerne fått oss et måltid der, men må ta med oss noe raskt på en annen kafé i nærheten, for vi skal videre til Leipzig!
Leipzig er en kul by. Blandingen av pre-, mid- og post-DDR (Øst-Tyskland) er nær sagt drøyere enn i Berlin. Kanskje er det ikke så rart at det oppleves sånn, da Leipzig er en betraktelig mindre by. Men det er ikke tilfeldig at byen kalles «det nye Berlin», heller. Folk er hippe, og jeg får lyst til å «blende inn» på et blunk.
Vi bor i sentrum og får tasset litt rundt en kveld før vi skal være med på et seminar på Universität Leipzig morgenen etter. For tur står undervisning om dam-/demningskonstruksjoner. Høres tørt ut? Det er det ikke! Jeg lærte masse om hvordan slike prosjekter gir uttrykk for alt fra lokalfølelse til nasjonalpolitikk. Skikkelig interessant var det, og enda seminarlederne (ja, det var to) tok litt mer aktiv plass en ved Freie Universität, var det flere studenter som bød på fruktbare refleksjoner. Etter endt seminar var vi sammen med studentene ute i vårsola og pratet om erfaringer med Leipzig som studentby. Av positive sider ved Leipzig kan de litt kortere avstandene, tilretteleggingen for sykkel, og de store grøntarealene trekkes fram. I likhet med i Berlin er studentmassen sammensatt av folk fra ulike deler av verden med ulik bakgrunn. Dem vi snakker med er masterstudenter og virker som en koselig gruppe som kjenner hverandre relativt godt gjennom å ha møttes på universitetet. Det gode inntrykket forsterkes når vi norske studenter inviteres med på bar på kvelden.
Før vi møter igjen flere av studentene på en «nedpå» bar i sentrum senere, rekker vi å besøke blant annet universitetsbiblioteket (nyrestaurert og ærverdig) og en av de store leipzigske parkene, der vi spiser lunsj. Byen viser seg virkelig fra en flott side! Før middag rekker vi dessuten å besøke Nikolaikirken – et svært viktig sted under motstanden mot det østtyske regimet på 80-tallet. Middag fortærer vi i Moritzbastei – en del av det gamle festningsverket i Leipzig – og så møter vi altså igjen noen av studentene fra tidligere. Kvelden blir kjempehyggelig, og det er lett å tenke seg at det er et godt miljø å være student i.
Enda jeg gjerne skulle vært lenger i Leipzig, tar toget oss tilbake til Berlin dagen etter (riktignok får vi besøkt Johann Sebastian Bachs siste hvilested før vi ruller ut av byen), og reisen nærmer seg slutten for min del. Gjennom inntrykkene jeg fikk av de to universitetene – Freie Universität Berlin og Universität Leipzig – er det ingen tvil om at jeg vil anbefale begge to som utvekslingsdestinasjoner! Det er så mye å hente ved å ta et semester eller to i utlandet.
