Forbudet mot synlig oppstilling av tobakksprodukter

EFTA-domstolen uttalte at et forbud mot synlig oppstilling av tobakksprodukter fastsatt i en EØS-stats nasjonale lovgivning utgjør en handelshindring som vil komme i konflikt med forbudet mot kvantitative importrestriksjoner etter EØS-avtalen artikkel 11, dersom forbudet faktisk påvirker markedsføringen i større grad enn det påvirker markedsføringen av importerte produkter som inntil nylig ble produsert i Norge.

Det følger av avgjørelsen at det er overlatt til den nasjonale domstol hvor tvisten verserer å klargjøre de mål som den aktuelle lovgivningen faktisk har til hensikt å fremme, og å avgjøre om forbudet – dersom det er i strid med EØS-avtalen artikkel 11 – kan legitimeres i hensynet til folkehelsa, jf. EØS-avtalen artikkel 13. Det er overlatt til den nasjonale domstol å ta stilling til hvorvidt oppstillingsforbudet er et egnet tiltak for å nå de aktuelle mål, og i tilfelle bekreftende svar vurdere om tiltaket går lenger enn det som er nødvendig for å nå målene som ønskes oppnådd.

Av særlig interesse for vurderingen etter artikkel 13 er domstolens uttalelser relatert til argumentene knyttet til beskyttelse av folkehelsen (avsnittene 82-84). Domstolen uttalte at der det er usikkerhet om eksistensen eller omfanget av risikoer for menneskers helse, bør en EØS-stat kunne treffe beskyttelsestiltak uten å måtte vente til det blir helt klart at risikoene er reelle.

Videre kan en EØS-stat iverksette de tiltak som i størst mulig grad reduserer en folkehelserisiko. Domstolen utleder av dette at der den berørte EØS-stat med rette tar sikte på en svært høy grad av beskyttelse, må det være tilstrekkelig at myndighetene godtgjør at det var rimelig å tro at tiltaket ville kunne bidra til å beskytte menneskers helse, selv om det måtte foreligge en viss vitenskapelig usikkerhet vedrørende det omtvistede tiltaks egnethet og nødvendighet.

Domstolen la i denne sammenheng grunn at et tiltak som forbyr synlig oppstilling av tobakksprodukter etter sin art synes egnet til å begrense, i alle fall på lang sikt, forbruket av tobakk i den berørte EØS-stat. I mangel av klare bevis for det motsatte, kan et tiltak av denne type således ses som egnet til å beskytte folkehelsen.

Domstolen går dermed langt i å antyde at det norske forbudet – om det finnes diskriminerende i strid med artikkel 11 – vil kunne aksepteres i medhold av artikkel 13.