Allmennkringkasting

«Allmennkringkasting» er et viktig, begrep i mediedebatten. Begrepet «public service broadcasting» blei brukt av BBCs første leder, John Reith, fra tidlig på 1920-tallet. En norsk oversettelse av dette begrepet – «allmennkringkasting» – kom først i 1989 (lansert av Sigve Gramstad i boka Kringkasting i folkets teneste, Volda:1989). Fra starten av innebar allmennkringkasting at (1) Tilbudet skulle være tilgjengelig for alle, og på den måten virke demokratiserende; (2) Tilbudet skulle ikke være drevet av markeds- eller profitt-hensyn, men burde finansieres gjennom ei avgift (en «lisens») som staten stilte seg bak innkrevinga av; (3) Programinnholdet skulle først og fremst sikte mot å informere og gi dannelse (men kunne også inneholde underholdning, etc.); og (4) For å sikre et slikt tilbud, måtte kringkastinga være eid eller organisert av staten – gjerne i form av et monopol, men institusjonen måtte ha stor grad av indre sjølstendighet i programspørsmål (og ikke være et talerør for den sittende regjeringa).

I Vest-Europa utvikla de fleste landa allmennkringkastingsmonopoler, mer og mindre etter de retningslinjene som er nevnt ovenfor. Også en del tidligere britiske og franske kolonier fikk slike systemer. Lisensfinansiering kom på slutten av 1920-tallet, omtrent samtidig kom reklamefinansiering av radio begynte i USA og finansiering over statsbudsjettet kom i Sovjetunionen (Russland).

I Norge er det rimelig å si at både de private selskapene før 1933 og NRK fra 1933 og utover har kjent til og langt på veg arbeida innafor en «public service» program­ideologi. NRK var fra starten i 1933 og fram til monopolet begynte å sprekke opp 1981-82, et typisk eksempel på et Vesteuropeisk allmennkringkastingsmonopol.

Problemene med en klar definisjon av «allmennkringkasting» kom framfor alt da de gamle kringkastingsmonopolene i Vest-Europa fikk konkurranse av privateide, reklamefinansierte kanaler. Det begynte i Storbritannia med ITV midt på 1950-tallet. Selskapet var privateid,  men strengt regulert av avtaler med staten og statlige overvåkingsorganer. På 1980-tallet blei monopolene i mange europeiske land oppheva og de gamle kringkastingsselskapene fikk konkurranse fra privateide kanaler, og i varierende grad tilpassa seg til den nye konkurransesituasjonen. Nye kanaler kunne bli tillagt allmennkringkastingsforpliktelser. I mange land er det likevel slik at de gamle monopolene klart skiller seg fra de nyere kringkastingsselskapa.

Tidlig på 1990-tallet fikk TV 2 og P4 konsesjon av staten for å drive fjernsyn og radio, finansiert først og fremst ved hjelp av reklame (og dermed med publikumsmaksimering som en viktig drivkraft), men samtidig med visse allmennkringkastingsforpliktelser nedfelt i konsesjonsvilkår og avtaler med staten. Kanaler med slik dobbelt (motsetningsfylt?) målsetting er kalt «hybridkanaler». NRK svarte på konkurransen ved å etablere flere kanaler (P2 og P3 i radio, henholdsvis i 1984 og 1993; NRK2 og NRK3/NRKsuper i 1996 og 2007), men også ved å lage et mer strømlinjeforma programtilbud i sine hovedkanaler – dvs. å fjerne en del av de aller mest typiske allmennkringkastingstilbudene fra hovedkanalene og plassere dem i mer spesialiserte kanaler.

Stortinget har vedtatt retningslinjer for programvirksomheten i NRK – den såkalte NRK-plakaten.

For å kontrollere at de radio- og tv-kanalene som hadde konsesjonskrav til sitt innhold, har staten hatt ulike ordninger. Fram til 1996 var det ingen systematisk gjennomgang av om radio- og tv-kanalene fulgte opp sine forpliktelser – hvis det var for klare overtramp, kunne Departementet eller Medietilsynet komme med advarsler. I 1996 oppnevnte departementet Allmennkringkastingsrådet, som dels skulle klargjøre hvilke forpliktelser som lå i begrepet «allmennkringkasting», og dels å undersøke om NRK, TV 2 og P4 oppfylte disse forpliktelsene. I årsmeldinga for 1998 gjorde Rådet rede for sine forslag til kriterier for allmennkringkasting, men Kulturdepartementet valgte å aldri sette sitt stempel på disse kriteriene. Allmennkringkastingsrådet rapporterte om allmennkringkastingas stilling i fire radiokanaler og tre tv-kanaler i Norge. Rapportene lå tidligere på Medietilsynets nettsider, men det ser ikke ut til at de lenger er tilgjengelig på nettet. Allmennkringkastingsrådet blei nedlagt i 2004. Fra 2005 er det Medietilsynet som fører tilsyn med allmennkringkastinga i Norge, både NRK og TV 2, Radio Norge og P4. Peker til Medietilsynets allmennkringkastingsrapporter fra 2004 og utover ligger på Tilsynets nettsider (gå videre til «Det store mediebildet», så til «Allmennkringkasting»).

Så lenge radio og tv blei distribuer i analog form, var det mulig å fulldistribuere få kanaler (5-6 radiokanaler; 2-4 tv-kanaler) via vanlige sendere. For å få sende TV og FM-radio på jordbundet nett trengte kanalene konsesjon. Det er skjedd en overgang fra analog til digital distribusjon: Det analoge nettet for tv blei stengt i 2009, analog radio blei erstatta av DAB i 2017 for riksdekkende og en del lokale radiokanaler. Den digitale distribusjonen gjør det mulig å distribuere langt flere kanaler. Staten har derfor valgt å ikke lenger stille innholdskrav for å gi konsesjon. En del lokalradioer sender fortsatt på FM i 2017. «Oversikt over Lokalradiostasjoner som har fått fortsette på FM ut 2017, fins på Medietilsynets nettsider.»

Departementet og Stortinget har behandla flere spørsmål knytta til allmennkringkasting. I 2001 la Kulturdepartementet fram stortingsmeldinga I ytringsfrihetens tjeneste. Mål og virkemidler i mediepolitikken som blei behandla av Stortinget (kulturkomiteen og i plenum i Stortinget 25. april 2002).

EU er opptatt av å sikre at kommersielle foretak kan konkurrere på like vilkår i alle EU og EØS-land. Allmennkringkasterne er vel etablert i de fleste EU-land, og har spesielle rettigheter, f eks finansiering via lisens eller direkte over statsbudsjettet. På publikumsmarkedet konkurrerer allmennkringkasterne med de kommersielle selskapene, og de tar markedsdeler som de kommersielle selskapene dermed ikke kan selge til reklamekjøperne. I en del EU-land har dessuten de statlige allmennkringkasterne sjøl direkte inntekter fra reklame. På den annen side er det klart at allmennkringkasterne har en programprofil og et mangfoldig innhold som gjør dem spesielle når det gjelder spredning av kultur og samfunnsviktig informasjon. EU krever at nye tjenester som allmennkringkasterne setter i gang, må godkjennes av kontrollorgan utenfor kringkastingsinstitusjonen sjøl. Stortinget vedtok i 2009 en ny paragraf i Kringkastingsloven. § 6-1a om «Forhåndsgodkjenning av nye tjenester i allmennkringkastingsoppdraget» lyder slik: «Kongen i statsråd avgjør om det skal gis tillatelse til å innlemme nye tjenester i Norsk rikskringkasting AS' allmennkringkastingsoppdrag. Medietilsynet er ansvarlig for gjennomføringen av godkjenningsordningen og avgir rådgivende uttalelse til departementet. Medietilsynet kan ikke instrueres av Kongen eller departementet ved utarbeidelsen av sin uttalelse.  Kun tjenester som oppfyller demokratiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet kan godkjennes. […]» Kravet er altså at nye tjenester skal ha en betydning for samfunnet.

Regjeringa Solberg er opptatt av å legge forholdene til rette for «Begrense NRKs mulighet til å bruke sin robuste økonomi til å svekke frie institusjoners aktivitetsgrunnlag.» (Sundvolden-plattformen, til slutt i punkt 11). Samtidig er det tydelig at Kulturministeren ser verdien av NRK som allmennkringkaster. Linda Hofstad Helleland har lagt fram to stortingsmeldinger om kringkasting siden hun tiltrådte som Kulturminister i desember 2015,  begge blei lagt fram 16. desember 2016: Meld. St. 14 2016-2017 Kommersiell allmennkringkasting og Meld. St. 15 2016-2017 Eit moderne og framtidsretta NRK — Finansiering og innhaldsplikter.

Etter at TV 2 ikke lenger trenger konsesjon, kan kanalen flytte sitt hovedkontor fra Bergen og til og med slutte å sende nyheter. Meld. St. 14 drøfter hva staten kan gjøre for å sikre at i hvert fall en av de kommersielle kanalene er lokalisert utafor hovedstadsområdet og satser på nyheter. Ved behandlinga i Familie- og kulturkomiteen i Stortinget i mars 2017 (Innst.235 S 2016-2017) og i debatten i Stortinget (4. april 2017) blei Departementet bedt om å følge opp sine forslag.

Tidligere var radio- og tv-mottaking knytta til relativt spesifikke mottakerapparater. Med Internett og digitalisering av signalene, er det blitt mange veger mellom kringkastingsselskapene og sluttbruker, men kringkastingslisensen er bare knytta til tv-apparatet. I Meld. St. 15 2016-2017 drøfter Departementet ulike modeller for finansiering av NRK. Utgangspunktet for både Departementet og Familie og kulturkomiteen i Stortinget, var grunnlovens krav om at staten skulle legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale, dvs. en mediepolitikk som skal sikre mangfold og kvalitet i mediene (det såkalte «infrastrukturkravet i grunnlovens § 100). Ut fra dette blei det oppfatta som viktig å opprettholde en stabil finansiering som sikrer et uavhengig NRK. Det var utvikla seks mulige finansieringsmodeller. Flertallet på Stortinget gikk inn for at Departementet arbeider videre med en modell der alle voksne bosatt i Norge skal betale en avgift øremerket for NRK. Alternativet for flertallet er å finansiere NRK over statsbudsjettet. Arbeiderpartiet gikk imot finansiering over statsbudsjettet. I alle tilfeller skal Departementet utrede saka videre før det fremmes et endelig forslag overfor Stortinget (Innst. 232 S 2016-2017 og debatt i Stortinget 7. juni 2017). Stortingsmeldinga, komitéinnstillinga og debatten dreide seg også om endringer i NRK-plakaten.

Revidert av HØ 29/7-2017