Ritualer

Rundt begravelses- og syningsritualet kan voksne etterlatte ønske/gis råd om:

• hva man skal ta med seg av minner (bilder, fot-/håndavtrykk, hårlokker)
• hvordan kan rammene for syning og begravelse være (bl.a. hvem skal delta?)
• hvordan kan det pyntes (eks. personlig preg)
• hvilke sanger kan man bruke (dvs. kan man få lov til å bruke)
• hva kan avdøde ha på seg (kan være mer personlig enn den hvite skjorten)
• hva kan legges i kisten (eks. kjære minner knyttet til avdøde)
• hvordan dødsfallet kan annonseres (formen kan inkludere/ekskludere andres deltakelse)
• hvordan kan barn og unge ivaretas under syning (se under)

Gravferdsritualet (-liturgien) for Den norske kirke finnes i sin helhet på www.kirken.no og kan være til hjelp for rammede for personlig utforming. Det er viktig å informere sørgende om at i dag tillates og oppfordres det til en langt sterkere personlig deltakelse i utformingen, både mht. valg av sanger, tekster, utsmykking, etc., enn tidligere. Ivaretakelse av barn og unge gjennom ritualer knyttet til dødsfall, vil alltid kreve spesiell oppmerksomhet og nennsomhet (Se Dyregrov, 1997b, 2006, 2008). Det vil være spesielt viktig at barn og unge forberedes skikkelig på hvordan rommet og avdøde ser ut, forberedes på sensoriske inntrykk (kald, hard å ta på), eventuelle skader, samt forberedes på egne reaksjoner. Voksne bør på forhånd undersøke hvordan avdøde ser ut, og voksenpersoner som ikke er mest berørt bør ledsage og ivareta barna før, under, og etter syningen. Under syningen bør barn og unge få mulighet til å uttrykke sin sorg ved å si noe til avdøde, ta på eller holde rundt, eller legge bilder, brev, kosedyr eller andre personlige hilsener i kisten dersom de ønsker det. Noen ganger er det nødvendig å oppmuntre barnet/ungdommen til å gjøre dette. Voksenpersoner må også forberedes på at barn/unge kan trenge en forsiktig og trinnvis tilnærming, som gir mulighet til å til og fra; de kan trekke seg fort tilbake, men kan likevel ønske å komme tilbake til syningsrommet. Det er svært viktig at barn og unge får mulighet til å snakke med voksenpersoner om sine opplevelser i etterkant av syningen. NB! Det er svært viktig at ingen må presses til å delta i en syning (se Barn og unge). Se for øvrig – www.krisepsyk.no /Temasider – Barns deltakelse i ritualer etter dødsfall, og brosjyrene ”Gravferdsveiledning” og ”Veileder for obduksjon”, fra Landsforeningen uventet barnedød.

Begrepet spontanalter innebærer et ritual som er mer spontant enn planlagt, der berørte (etterlatte, overlevende, bekjente og ukjente) umiddelbart samler seg på et åsted etter en ulykke. Dette er en uformell og spontan markering i veikanten, på fortau, etc. som forteller omgivelsene at her har noen forulykket. Ikke minst forteller spontanalteret at det er noen som bryr seg og sørger, og ved å foregå i det offentlige rom inviteres samtidig alle som vil til å delta. Foruten handlingen ved å oppsøke ulykkesstedet, viser man delaktighet ved å tenne lys, legge ned skrevne ord, bamser/kosedyr, eller andre ting sørgende/nettverket vil kommunisere om relasjonen til avdøde eller støtte til etterlatte. Mens spontanalteret tidligere var et fenomen av og for unge, har dette i økende grad blitt et samlingspunkt for alle aldersgrupperinger. I den grad profesjonelle trer inn ved slike ritualer er det for å si noen ord, eller hjelpe de som samler seg til å ivareta de som er rammet. For eksempel kan politi gi kort informasjon i den hensikt å hindre ryktespredning, eller en prest eller ungdomsleder kan si noen få ord knyttet til avdøde eller til krisereaksjoner som virker samlende på gruppen som har samlet seg. Dersom noen fra Kriseteam eller hjelpeapparatet er til stede ved et spontanalter, vil de kunne merke seg dersom noen ser ut til å greie seg dårlig, og sikre at de blir ivaretatt av sitt sosiale nettverk. Åstedssamling forbindes gjerne i større grad med samlinger etter større katastrofer, som for eksempel Åsta- og Sleipner-ulykkene (Dyregrov & Straume, 2008). Slike samlinger er mer organiserte og lukkede, spesifikt rettet mot etterlatte, overlevende, personell, og andre som har vært direkte involvert i katastrofehendelsen (se Tiltak/Samlinger). Ved å ha sett selve åstedet for hendelsen i etterkant, vil en forstå bedre hvordan ulykken skjedde, og samlingen vil kunne gi rom for å uttrykke og bearbeide følelser. Man vil også kunne få ytterligere informasjon, treffe andre som var involvert i hendelsen, samt knytte kontakter for, og bli informert om videre oppfølging. Kommunale kriseteam eller hjelpeapparat knyttes ofte til samarbeid med ledelsen i selskap som har forulykket (eks. transportselskap som HSD, NSB, Jebsen rederiet). Selv om dette er ønskelig og positivt, savnes fortsatt klare retningslinjer for ansvar.

Selv om det kan være tungt å planlegge og gjennomføre minnestunder ved begravelse etter traumatiske hendelser, kan det være til stor hjelp for senere bearbeidelse at man har gjort det. Igjen er det et poeng at ved å inkludere sosiale nettverk, eventuelt også hjelpepersonell til et samvær etter begravelsen, så vil det ikke bare være til hjelp for disse personenes bearbeiding, men også gi muligheter for at disse ønsker og føler seg mer forpliktet til å støtte de etterlatte i tiden etterpå. Minnestunder kan være enkle, og kan godt settes i stand ved at deler av nettverket tar hovedansvaret for organiseringen i samsvar med etterlattes ønsker. Musikk, enkel bevertning og noen ord fra de som ønsker å si noe, kan være viktig for å avrunde begravelsen. Svært mange etterlatte uttrykker i ettertid at selv om de egentlig ikke kunne tenke at de ville orke en slik samling på forhånd, så er de i ettertid svært glade for at det ble arrangert. Minnestunden og tanken på alle som ønsket å delta ble et godt minne og en hjelp i den videre sorgbearbeidingen (Dyregrov, Nordanger & Dyregrov, 2000a). Se for øvrig www.kirken.no. Mange skoler har i den senere tid utviklet planer for ivaretakelse og ritualbruk ved kriser og katastrofer som rammer skolebarn/ungdom, studenter eller skolesamfunnet (Dyregrov, 2008) (se f.eks. Utdanningsnytt.no). En minnemarkering inngår oftest i slike planer ved siden av flaggheising, informasjons og omsorgstiltak. Som innehaver av kompetanse i forhold til psykososial oppfølging vil kriseteamet kunne være en rådgivende instans overfor skolen. Spesielt helsesøster vil kunne ha en sentral rolle både i kommunens kriseteam og i skolens kriseplaner. Sentralt innholdfor en minnemarkering:

• samling av alle elevene
• lystenning
• dikt ved elev
• minneord ved rektor og/eller klasseforstander
• sang/musikkstykke ved elev (eks. musikk avdøde var glad i)
• minneord ved elev (høyeste klassetrinn)
• elever kan pynte med lys og blomster
• avdøde skoleelevs foreldre, søsken og evt. nære venner fra andre skoler kan inviteres

For ivaretakelse av elever under minnestund: Se ”Barns deltakelse i ritualer etter dødsfall” – www.krisepsyk.no og ”Sorg og Omsorg i skolen”, begge av Atle Dyregrov.

En annen symbolsk markering som nærmest er blitt ritualisert på skoler etter elevers død, er at klassen/lærer setter et bilde på den døde elevens pult i klasserommet, henger opp en bildemontasje av eleven på veggen, etc. Dette oppleves meningsfylt både av elever, så vel som av de pårørende. Skoler og barnehager lurer ofte på hvor lenge bildet på pulten skal stå og hvor lenge pulten skal være tom. Mange velger å flytte bildet fra pulten over på veggen etter begravelsen, andre velger å la pulten stå tom ut skoleåret, men dette vil andre være uenige i. Det er viktig å diskutere slike valg i klassen, sammen med fagperson og/eller lærer som kan komme med forsiktige forslag. På arbeidsplasser er det også mye usikkerhet rundt dette; hvordan og hvor lenge skal en minnes den døde via symboler? Kollegaer setter ofte stor pris på at et bilde av den avdøde sammen med et lys og kanskje dødsannonsen, et dikt eller blomster får stå fremme til etter begravelsen og at bildet sammen med andre minner blir hengt opp på veggen.

Gruppesamlinger av pårørende eller etterlatte etter katastrofer er det vi kan kalle ”terapeutiske ritualer”. Disse vil ha en psykoedukativ og problemløsende tilnærming, en fast plan og struktur, være ledet av fagfolk, og er ofte forbeholdt en mer lukket krets enn ved ritualene som nevnt over (se Tiltak/Samlinger).