Sosial nettverksstøtte

Kriserammede defineres her som mennesker som opplever at deres verden snus på hodet på grunn av en krise- eller katastrofehendelse. Slike hendelser vil være når unge og voksne dør uten forvarsel ved ulykker, mord, selvmord, brann, eller naturkatastrofer eller på et stadium i livet da det ikke forventes, for eksempel ved barnedød. Men overlevende etter katastrofer vil selvsagt også ha stort behov for støtte fra gode venner og familie. For de nærmeste etterlatte /overlevende medfører nevnte hendelser både sjokk og traume. Sjokket knyttes til at dødsfall skjer brått og uventet, er omspunnet av dramatikk, og medfører opplevelse av mangel på kontroll. Traumet kan innebære sterke sanseinntrykk eller fantasier, og slik har hendelsen et potensial til å skape vedvarende psykososiale vansker hos de nære rammede.

Psykososiale vansker brukes her som et samlebegrep for den følelsesmessige og psykologiske smerten, de eksistensielle utfordringene og de sosiale belastningene som oppstår etter traumatiske hendelser. Krisereaksjoner og sorg etter traumatisk død medfører i varierende grad komplekse og sammensatte prosesser i individet, og for individet i samspill med andre mennesker (Dyregrov, 2003; Dyregrov & Dyregrov, 2007; Dyregrov, Nordanger & Dyregrov, 2000; 2003; Li, Precht, Mortensen & Olsen, 2003; Schaefer, Quesenberry & Wi, 1995; Tedeschi & Calhoun, 1995).

Sosial nettverksstøtte er et av de mest studerte sosiale fenomenene i de senere tiår, der betydningen for fysisk og psykisk helse er vektlagt. Betydningen av nettverksstøtte antas å skje gjennom å fremskynde mestring eller ved å lette en vanskelig situasjon i menneskers liv, gjennom en såkalt ”buffer-” eller ”recovery effekt” (Stroebe et al., 2005). Generelt har betydningen vært knyttet til at sosial nettverksstøtte har følgende positive effekt:

• fungerer som en buffer for stressfulle hendelser i menneskers liv (Cohen & Wills, 1985; Duran, Turner & Lund, 1989; Thoits, 1986)
• gir økt følelse av velvære (House, 1981; LaRocco & Jones, 1978)
• fører til bedre helse gjennom redusert forekomst av ulike sykdommer og hurtigere heling av sykdom (Williams, Ware & Donald, 1981)
• bedre mestring av kronisk sykdom og bedre psykisk helse
• bidrar til økt selvfølelse (Sherkat & Reed, 1992; Vachon & Stylianos, 1988)
• medfører generell reduksjon i arbeidsrelatert stress (Buunk & Verhoeven, 1991)

For en gjennomgang av nyere litteratur, se for eksempel Albrecht og Goldsmith, 2003; Berkman et al., 2000; Dalgard, Døhlie & Ystgaard, 1995; Sarason, Sarason & Gurung, 1997.

Sosial nettverksstøtte ved kriser og katastrofer skjer i et samspill mellom rammede og deres sosiale nettverk. En kan snakke om grader av nærhet eller ”sirkler” av nettverk, fra de aller nærmeste vennene og familien i den ”innerste sirkelen”, via mer perifere og bekjente, til de man bare er på nikk med i den ”ytterste” sirkelen. En persons sosiale nettverk er med andre ord summen av de mellommenneskelige relasjonene, ofte uformelle, som har betydning i menneskers liv (House & Kahn, 1985). Utgangspunktet for støtten er de rammedes behov, men også nettverkets intensjon om å hjelpe i den vanskelige situasjonen. For de kriserammede vil sosial nettverksstøtte kunne innebære støtte og trøst, sosial stimulering, informasjon, råd, deltakelse i rutiner og ritualer, og praktisk eller økonomisk hjelp. Nettverket består av nære eller mer perifere familiemedlemmer og venner, arbeidskolleger, skolekamerater, naboer, bekjente, eller andre etterlatte/kriserammede eller andre som har opplevd lignende.

Sitatet viser betydningen av sosial støtte, samtidig som det peker på nettverkets utfordringer ved å møte mennesker i sjokk, dyp sorg eller annen krise. Først og fremst er sosial nettverksstøtte viktig for kriserammede fordi de opplever at den er betydningsfull og verdsetter den høyt. Vår forskning viser at etterlatte ved traumatiske dødsfall mottar til dels massiv støtte fra familie, venner, arbeidskollegaer, naboer, medlever på skole, etc., spesielt i løpet av de første ukene etter dødsfallet. Gode venner og nær familie stiller opp døgnet rundt. Noen kommer med bøker eller dikt for å uttrykke sin medfølelse, andre gir informasjonsmateriell i form av brosjyrer og bøker. Atter andre er fysisk til stede for bare å holde rundt de etterlatte de første døgnene. De kan komme tidlig om morgenen for å være hos dem til de legger seg, for å hjelpe dem til å eksistere den første uvirkelige tiden (Dyregrov, 2003-2004; Dyregrov, Nordanger & Dyregrov, 2000; Dyregrov & Dyregrov, 2007, 2008; Nordanger, Dyregrov & Dyregrov, 2000). Støtten og omtanken oppleves som uerstattelig og helt vesentlig for å komme seg igjennom den første tiden. Støtten kan også bestå av blomsterhilsener, besøk, telefon og brev, eller at noen stiller opp for å hjelpe med barn og praktiske ting i hverdagen.

Kjære og kjente blir en viktig del av hverdagen i en tid da verden har rast sammen, og alt er snudd opp ned. Etter de første og mest uvirkelige ukene der de kriserammede kan streve for å holde seg oppegående rent fysisk, verdsetter de høyt at venner og naboer forsøker å få dem tilbake til sosiale aktiviteter, eller motiverer dem for en mer normal hverdag. De setter stor pris på arbeidskollegaer som oppsøker dem og forsøker å motivere dem til å vende tilbake til jobb, gjerne til en tilpasset og fleksibel arbeidssituasjon. En hører ofte etterlatte som sier at ”uten familie og venner hadde jeg aldri greid meg”, eller at støtten er ”alfa og omega”.

Men det er ikke bare de kriserammede som berikes når deres sosiale nettverk forsøker å støtte dem. Venner, familie, skolekamerater og arbeidskollegaer som står sørgende bi, får også gode og verdifulle erfaringer fra den nære relasjonen som utvikler seg (Dyregrov & Dyregrov, 2007). Spesielt kvinner, men også en del menn, peker på betydningen av å ha en person de kan snakke med om ”alt”. De verdsetter at venner kan lytte til deres fortellinger, opplevelse og tanker uten å kreve noe tilbake. De forventer ikke nødvendigvis noen svar eller noen råd. Det aller viktigste, i følge de kriserammede, er at nettverket ”bryr seg”, at de tar kontakt, lytter, viser empati, kan få prate om den som er død, og er tilgjengelig på egne premisser.

Først og fremst er det viktig å fastslå at det ikke fins en måte å sørge, eller takle en krise på som er riktig. Tvert imot er viktig at den enkelte sørgende og kriserammede må finne formen og tempoet som stemmer for en selv. Derfor vil nettverkets støtte oftest være best dersom de er flinke til å ta signaler og lytte til hva det er de kriserammede ønsker og trenger.

Men forskningen viser også at noen kriserammede får det vi kan kalle et ”forlenget” eller ”komplisert” sorgforløp, eller henger fast i en identitet som kriserammet over år (se Reaksjoner). Det er mange grunner til en slik utvikling etter alvorlige taps/krisehendelser. I denne sammenhengen kan det være nyttig å bringe inn helt ny forskning som viser at nettverksmedlemmer muligens kan medvirke til en slik utvikling gjennom det som kalles ”co-rumination” (Rose, 2002; Rose, Carlson & Waller, 2007). Mens ”rumination” betyr å gruble eller dvele (eng.), henspeiler co-rumination på at enkelte sørgende grubler sammen med andre personer etter betydelige tap. Dette, viser forskningen, kan i noen tilfeller bidra til å bibeholde vanskene de rammede sliter med etter taps/krisehendelsen (Rose et. al, 2007). Den innerste sirkelen av nettverket vil være de personene som vil kunne innta en slik posisjon. Slik sam-grubling har imidlertid både positive og negative sider. Det positive er at det utvikles en nærere og mer positiv relasjon mellom den rammede og nettverksmedlemmet, mens en negativ følge kan være at grublingen bidrar til økt depresjon og angst hos den rammede. Fordi angst og depresjon, som vi vet, bidrar til grubling, kan dette således bli en ond sirkel. I følge nyere forskning, har også jenter/kvinner langt større tendens til co-rumination enn gutter/menn (Rose et. al, 2007). Forskningsresultatene samsvarer med det vi vet fra før vet om at kvinner langt oftere ønsker å snakke om det vonde over tid, setter stor pris på å snakke om det som har hendt, og også har flere ”nære betrodde” i sitt nettverk. I enkelte tilfeller vil derfor velment støtte fra en god venninne kunne bidra til fastlåsing av sorg og plager hos en kriserammet, uten at partene er seg dette bevisst.

Vi ønsker å løfte frem dette fokuset fordi fagfolk kan la et lite varselslys blinke når kriserammede forteller at de snakker og snakker og deler følelser med venninner, om igjen og om igjen, uten at det fører til noen endring/bedring over lang tid. På samme måte kan sorggrupper uten mål og mening være uheldig dersom det eneste som skjer er gjentakelser uten fremdrift. Men, dette lille varskoet må ikke føre til at en ”heller barnet ut med badevannet”. Støtte fra nettverk, også i form av nære samtaler, er vanligvis av stor betydning for å komme videre for en kriserammet.

"Det er viktig å få henne til å forstå at jeg alltid er her for henne – uansett når og hvor eller hva det skulle være"

Sitatet over er hentet fra en bestevenninne som representerer den innerste sirkelen av nettverk som ofte ønsker å gjøre ”alt” for å støtte. Selv om nære venner og familiemedlemmer også fylles av sjokk og vantro når noen rammes av brå uventet død (som nevnt tidligere vil mye av det samme gjelde for mennesker som opplever andre former for kriser og katastrofer), stiller mange opp fra første dag. De fleste vennene, familiemedlemmene og arbeidskollegaene bruker svært mye krefter på å stå etterlatte bi de første dagene, tiden da de opplever at deres behov for støtte er aller mest prekært. Nærmeste nettverk tar oftest selv initiativ til kontakt, dersom de ikke ringes opp av de rammede. Gjennom erfaring over tid har de oppdaget at det er helt nødvendig at de er den aktive parten. I de fleste tilfellene hjelper det ikke å tilby sin hjelp og vente på telefon, i alle fall ikke i den første uken etter dødsfallet. De har sett at lite skjer uten at det er de som ringer og oppsøker de etterlatte, eller rett og slett bare tar over en del av oppgavene i hjemmet for en periode. Nærmeste nettverk har også, i motsetning til mer perifere venner og familiemedlemmer, oftere kontakt både på kort og lang sikt. Nettverksmedlemmer erfarer at det viktigste de kan gjøre, er å snakke om det som hadde skjedd, være fysisk tilstede, trøste eller stimulere sosialt. I tillegg gis praktisk hjelp, og støtte til gjenlevende barn, mens få opplever at det er nødvendig å gi økonomisk hjelp (Dyregrov & Dyregrov, 2007).

Nære nettverk som støtter over tid oppdager ofte viktigheten av at de sørgende får styre tempoet i sørgeprosessen, ta i mot, lytte og respektere de sterke følelsene og tristheten, og at nærheten må tilpasses den enkelte sørgendes behov. De lærer betydningen av å snakke om og dele minner rundt avdøde, bruke navnet, besøke graven og å huske minnedager knyttet til den døde og dødsfallet. Mange er flinke til å stimulere etterlatte til å ta opp sosiale aktiviteter, fortrinnsvis aktiviteter som de hadde satt pris på før dødsfallet inntraff for å stimulere dem til å ”fortsette livet”. Gjennom prøving og feiling lærer nære nettverk at de ikke må presse etterlatte for hardt eller gi for mange ”gode råd”, og at de har begrenset mulighet til å forstå etterlattes spesielle situasjon fullt ut.

Når man studerer nære venner og familiemedlemmers forsøk på å støtte etterlatte er det iøynefallende at nettverket så gjerne vil, men ikke alltid får det til. Dette skyldes i stor grad usikkerhet i møtet, noe som bunner i mange og sammensatte forhold. Og generelt ser man at det eksisterer større usikkerhet jo mer perifert nettverksmedlemmet står, og desto dårligere kontakt det er mellom etterlatte og nettverket. Disse delene av nettverket trekker seg ofte før de rekker å lære av sine feil fordi de er så usikre og opplever situasjonen så vanskelig.

Når nettverket lykkes med å formidle støtten slik at den oppleves hjelpsom, verdsettes sosial nettverksstøtte svært høyt. Men fordi dette ikke alltid er tilfellet, forteller mange etterlatte/kriserammede også om negative erfaringer med slik støtte. Mange møter manglende forståelse for sine reaksjoner, ofte knyttet til deres intensitet og varighet. Flertallet av etterlatte ønsker for eksempel bedre forståelse av hvor lang og intens en sorgprosess virkelig er. De beskriver hvordan de, av og til allerede etter få uker, opplever et press om å komme hurtigst mulig tilbake til normalen, fordi andre ønsker å høre at ting går bedre, og at alt er slik det var før. Særlig i det perifere nettverket er det en del som helst vil slippe å ta situasjonen helt og fullt inn over seg og ønsker seg fortest mulig tilbake til slik det var før dødsfallet.

Utfordringene som beskrives av etterlatte så vel som deres nettverk, handler om at forventet støtte uteblir, venner og familiemedlemmer trekker seg unna, ikke-hjelpsomme råd og støtte blir gitt, eller at støtte tar slutt altfor tidlig. Usikkerheten i møtet mellom nettverk og etterlatte oppsummeres gjennom en mengde spørsmål. Etterlatte spør seg: Hvem kan vi snakke med?, Hvordan skal vi opptre?, Kan vi si hva vi virkelig føler?, Skal vi forklare hva som skjedde?, Orker vi å forklare?, Hva vil de tenke om oss?, Hva om jeg møter noen som ikke vet hva som har skjedd?, eller Når er det passende å begynne å gå ut igjen, le og leve som normalt? Nettverket på sin side lurer på: Står vi nært nok til å nevne dødsfallet?, Kan eller bør vi snakke om det som har skjedd?, Tør vi nevne avdødes navn?, Skal vi ta det opp første gang vi ser dem?, Er det vi eller de som skal begynne å snakke om det som har skjedd?, Skal vi vise hvor trist vi synes dette er, eller vil vi trekke dem enda lengre ned da?, Når ønsker de å forsøke å leve som normalt igjen og å ha mindre fokus på tapet?, etc.

Beskrivelsene av de kriserammedes og nettverkets utfordringer ved nettverksstøtte viser at partene opplever to sider av samme fenomen. De peker på det positive ved nettverksstøtte, samtidig som opplevelsen av en ikke-optimal situasjon står sentralt, og partene innser at dette hovedsaklig er basert på usikkerhet. På tross av at venner og familie ønsker å støtte, finner de det vanskelig og krevende. De er redde for å være påtrengende og strever med å finne et passende nivå for initiativ og passende uttrykksformer for støtten. De er usikre på om de sier eller gjør noe upassende. I tillegg opplever de som støtter over tid at det er slitsomt, og de er redde for at de til tider kanskje har vært for passive. Dette er i tråd med de rammedes opplevelse av nettverket, som på sin side opplever at de trenger støtte, men er usikre på hvem de kan forvente støtte ifra. I tillegg er det mange som mangler energi til selv å ta initiativ overfor sitt nettverk. Kriserammede må takle skuffelser over forventet støtte som uteblir, feilslåtte råd, og at mange forsvinner når de har størst behov for dem. Noen opplever at både venner og familie svikter, ut fra de forventningene de hadde til dem (Dyregrov, 2003-2004, 2006, 2007). Venner, familiemedlemmer, naboer eller arbeidskollegaer som ikke trekker seg bort, men forsøker og ønsker å støtte, ser mange konstruktive løsninger på utfordringene ved nettverksstøtte. Det samme gjør de kriserammede. I krysningspunktet for hva partene peker på, kan det skimtes en nøkkel til optimalisering av nettverksstøtte.

Når nettverk som har støttet kriserammede over tid blir spurt om hva som kan gjøres for at støtten skal bli enda bedre, peker de på forhold hos dem selv, ved de rammede, og på samspillet mellom dem. De ønsker å støtte, men er avhengige av å ha de rammede som guider for å kunne støtte på deres premisser. Dessuten erfarer de at det er en tidkrevende prosess å forstå og å lære seg slike samspill. De lærer gjennom erfaring, og de rammedes tilbakemeldinger på støtten er avgjørende for læringsprosessen (Dyregrov, 2005, 2006; Dyregrov & Dyregrov, 2007).

De sosiale nettverkene peker også på at forbedret støtte dessuten krever at de selv må ta initiativ overfor de som er rammet. Initiativ til sosialt samvær, støtte, trøst og praktisk hjelp må i hovedsak komme fra nettverket. De som har observert hvordan sorgen og traumet tapper kriserammede for krefter, forstår de at de ikke kan forvente en ”fifty-fifty” kontakt der man tar initiativ omtrent annenhver gang. Venner og familiemedlemmer innser at de må tørre å ta initiativ, med risiko for å bli avvist. De peker på betydningen av å være tilgjengelig for de rammede, spesielt de første uvirkelige dagene, og motstå fristelsen til å vike unna. De forstår betydningen av å være tålmodige, være oppmerksomme og forsøke å sette av tid, også når det har gått en tid etter hendelsen. Ikke minst må alt dette gis individuelle tilpasninger og utforminger i samspill mellom rammede og nettverk. Dette krever dialog der nettverksmedlemmene selv må tørre å være mer åpne og direkte overfor de rammede.

Samtidig som nettverket retter kritiske blikk mot seg selv, tror de at situasjonen også krever at kriserammede kommer dem i møte. Andre studier viser at tydelige og direkte rammede utløser en bedre og mer individuelt tilpasset nettverksstøtte (Dakof & Taylor, 1990). Nettverksmedlemmer ber om at rammede forsøker å ta oftere kontakt, unngår å isolere seg og er mer aktive overfor sine sosiale nettverk. Det oppleves som stor hjelp at de er åpne og gir flere signaler på hvilken type støtte de ønsker, hvem de ønsker seg støtte fra, og aller helst også tilbakemelding på hva de synes om handlinger/utsagn som er ment som støtte. Selv om nettverket vet at slike ønsker går på tvers av det de observerer av utmattelse og energiløshet hos de rammede, så ber de om deres forståelse for at uten slike tilbakemeldinger blir nettverket selv ganske hjelpeløse. Dette innebærer at åpenheten inkluderer samtale om selve den situasjonen man er i, som støtteperson og som kriserammet. Man må tydeliggjøre når det er viktig å lytte, og når den som støtter, skal opptre grensesettende. Dessuten er det viktig å snakke om og akseptere at venner og familiemedlemmer heller ikke alltid er på topp eller klarer å ta i mot smerte og fortvilelse. Som hjelp til å klare dette, påpeker nettverksmedlemmer viktigheten av å møtes ofte gjennom hyggelige sosiale aktiviteter i hverdagen. De ønsker at kriserammede, i stedet for å trekke seg tilbake, sier klart ifra når en forstyrrer, har sagt eller gjort feile ting eller uteblir, slik at de kan lære av det og derved handle annerledes. Den rammede personen kan prøve å forklare hvordan den som støtter skal oppføre seg, og signalisere hvordan de ønsker kontakten. Venner og familiemedlemmer som har støttet kriserammede over tid, hevder at veiledning og råd fra profesjonelle vil kunne medvirke til å gi dem trygghet i situasjonen og derved bidra til å optimalisere nettverksstøtte etter kriser og katastrofer. Støtte fra fagfolk vil også kunne bidra til å forebygge utbrenning og for stor slitasje på nettverket.

Venner og familiemedlemmer som støtter over tid, vil bli konfrontert med rammedes kraftige krisereaksjoner, deres sårbarhet, sensitivitet, engstelse og fortvilelse. Dessuten er kriserammedes spesielle omsorgsbehov krevende for nettverket. Behovet for å ha noen hos seg den første tiden er stort og avhjelpes ofte av nære nettverk. Dette er ikke bare tidkrevende, men stiller store krav til psykisk styrke og utholdenhet hos de som skal fylle slike oppgaver. Kriserammede trenger hjelp til å få orden på kaoset, samtidig som de er avhengige av at andre tar hensyn til deres store sårbarhet. Nettverket må gi aksept og forståelse, kombinert med at de forsøker å orientere de rammede mot virkeligheten. Som hjelp til realitetsorienteringen trengs informasjon – noe nettverk ikke alltid har tilgang på, uten i samarbeid med profesjonelle hjelpere. Noen ganger er etterlatte/rammedes behov for støtte og hjelp være så store at ingen, eller ingenting, kan lindre dem. Avmakt vil da kunne prege nettverket.

Medlemmer av nettverket kan også oppleve personlige utfordringer, som å måtte takle egen dødsangst, eller egen angst for å miste noen. Noen kan oppleve at de ikke har et avklart forhold til dette før de står i nærkontakt med et traumatisk dødsfall. En nær venn eller et familiemedlem står da ikke bare svært tett på etterlatte i deres vanskelige situasjon, men de har også ofte kjent den personen som brått mistet livet. De vil derfor i tillegg kunne oppleve egen personlig sorg, og kjenne på noe av den samme smerten som etterlatte gjør. Samtidig må de skyve denne til side for å støtte etterlatte.

En del nettverksmedlemmer utsettes for sterke sanseinntrykk, dersom de finner den døde, er til stede på dødsstedet, eller støtter nærmeste etterlatte gjennom syning eller ritualer (for eksempel i forbindelse med stell av den døde). Noen kan reagere med katastrofeangst og redsel for selv å miste noen av sine nærmeste, og må takle egen angst sammen med andre nærstående sin smerte. Av og til kan situasjonen lede til konflikter, og stadig opplever familie og venner utilstrekkelighet i forhold til etterlattes lidelse og nød. Noen situasjoner og veivalg vil utvilsomt også medføre etiske dilemma for nære nettverk. Ikke desto viktigere blir det å finne balanse mellom personlig innlevelse og involvering, og overinvolvering som resulterer i utbrenthet. For å frigjøre de store potensialene og ressursene som ligger i sosiale nettverksrelasjoner etter brå død, bør fagfolk og offentlige ressurser mobiliseres for partene. Selv om nettverkets behov for støtte til nå har vært lite kjent, vil det være hensiktsmessig for hjelpeapparatet å betrakte støtte til sosiale nettverk som en oppgave for å fylle lovpålagte arbeidsoppgaver, jfr. ”Lov om helsemessig og sosial beredskap” (LOV 2000-06-23 nr 56) og ”Lov om helsetjenesten i kommunene” (LOV 1982-11-19 nr 66).

Etter kriser og katastrofer i lokalsamfunnet er det i Norge en økende bevissthet om at mobilisering av sosial nettverksstøtte for kriserammede er en sentral oppgave for fagfolk i det kommunale hjelpeapparatet. Fordi nettverksstøtte trengs hurtig, og de rammede ikke alltid selv er i stand til, eller tenker på, å mobilisere nettverket, er det viktig at fagfolk har et overordnet ansvar for å sikre dette. Det er ulike grunner til at nettverksstøtte rutinemessig bør sikres, eller mobiliseres. For det første har slik støtte kvaliteter som profesjonell hjelp aldri kan eller skal erstatte. Videre bør støtten utnyttes for å hindre profesjonalisering av de vansker som ikke trenger profesjonell hjelp. Fagfolkene en tenker på i denne sammenheng kan inkludere mange ulike faggrupper, oftest de som kommer i kontakt med kriserammede like etter hendelsen. De aller mest sentrale er prest, politi, lege, eller kommunale kriseteam. Gjennom relativt begrenset, men målrettet støtte til støttenettverk, vil fagfolk kunne bidra til mer optimal nettverksstøtte, som også inkluderer et lengre tidsaspekt. Slik innsats vil svært sannsynlig avlaste offentlige/kommunale hjelpeinstanser for arbeidsoppgaver på sikt. Viktigste støttetiltak fra fagfolk overfor nettverket vil være:

• hjelp til å sikre kort- og langsiktig nettverksstøtte
• individuelle støtte- og avlastningssamtaler
• veiledning og informasjon
• kurs og informasjon til lokalsamfunnet

Mobilisering av nettverket, gjennom at venner og familie får vite om det som har skjedd, og får vite at de er ønsket, har lenge vært ansett som en oppgave for profesjonelle hjelpere ved krisehendelser. Før prest, lege, politi eller annet hjelpepersonell fra det kommunale hjelpeapparatet forlater en kriserammet person, spør de som oftest om vedkommende har noen gode venner eller familie de kan kontakte som kan være hos dem. For å sikre alle nødvendig støtte er det viktig at hjelpeapparatet tar ansvar for en viss kartlegging av hvilket sosialt nettverk de kriserammede har. I noen tilfeller har de rammede selv tatt initiativ, andre ganger får de hjelp til dette, og av og til må kommunens hjelpeapparat gi tilsyn dersom de rammede ikke har noe nettverk å spille på. Men som oftest stiller noen nære personer opp, i alle fall den aller første tiden. Av og til må de som kommer tidlig til den rammedes familie ta den første telefonen til deres nærmeste venner eller familie, for å sikre at de rammede ikke overlates til seg selv når fagfolkene forlater huset. Størst utfordringer oppstår når enkelte familier ikke har sitt nettverk der de bor, ikke har et nettverk, eller er på kant med det nettverket de har. Da må kommunale instanser i større grad tre inn og gi støtte som normalt ville kunne utføres av sosiale nettverk.

Fagfolk som er involvert i hjelpetiltak for rammede ved kriser og katastrofer kan gi viktige innspill til medlemmer av sosiale nettverk om hvordan de best kan organisere kort- og langsiktig støtte. De kan gi venner og familie råd om at det er lurt å planlegge hvem i vennegjengen som skal stille opp på hvilke dager, for å gjøre hva, i forhold til hvem, i familien. Slik kan for eksempel mor og far få støtte av sine bestevenner, mens naboen tar seg av barna og arbeidskollegaen informerer arbeidsplassen.

Gjennom råd om å fordele seg slik at ikke alle venner og familiemedlemmer kommer på en gang og bare i begynnelsen, kan støtten fortsette over tid. Helt konkret innebærer dette at dersom etterlatte trenger å ha noen hos seg de første nettene, kan for eksempel vennepar sove der på skift, og avløse hverandre etter en tydelig plan, en plan som også er kommunisert til de etterlatte. Etter den første uken reduseres ofte kontaktbehovet noe og ”vaktene” kan spres over noe mer tid, slik at det går lengre tid mellom hver gang de samme enkeltpersonene er involvert. En slik organisering er på mange måter ressurssparende, ved at en kan ta et tak når det er ens tur, og hente seg inn igjen når en vet at andre har ansvaret. Dessuten bevisstgjøres nettverk om tidsaspektet ved sorg, samtidig som etterlatte blir tryggere på at de ikke blir overlatt til seg selv etter kort tid.

Råd, veiledning, og samtalestøtte fra profesjonelle som vet noe om å møte mennesker etter kriser og katastrofer vil kunne fungere som et redskap for å optimalisere nettverksstøtten. Mange nære venner og familiemedlemmer som står midt oppi det aller verste etter traumatisk død, forteller at de har hatt behov for individuelle støttesamtaler fra fagfolk. Slik hjelp kan tilbys av fagfolk som kommer i kontakt med nettverk gjennom den rammede familien, eller via fagfolk som nettverksmedlemmer har eller tar kontakt med. Dette kan være prest, egen fastlege, eller andre som nettverket har tillit til. Ofte kan en enkeltsamtale være tilstrekkelig. En slik samtale kan handle om nettverksmedlemmets egne reaksjoner på det som de har hørt, sett, eller tenkt gjennom sitt møte med den kriserammede. Den kan dreie seg om skyldfølelse for ikke å strekke til eller gjøre nok, eller for at ens eget barn lever, mens venninnen mistet sitt.

Fagfolk kan også gi bekreftelse på at støtten nettverket gir virker fornuftig, og om en forholder seg hensiktsmessig til de rammede og det som har skjedd. Dette kan være tilstrekkelig til at nettverk, i sin usikkerhet, tør å fortsette, og har tillit til sin magefølelse for hva som er god støtte. For en del nettverk kan det være en utfordring å balansere hensynet til en hardt kriserammet opp imot ivaretakelse av egen familie. Dette er særlig aktuelt dersom de unge selv hadde et nært forhold til avdøde. Nettverk som støtter etter barnedødsfall kan ha godt av å snakke med fagfolk dersom redselen for egne barn er stor, for å unngå at det tapper dem unødig for krefter.

Som også foreslått av nettverk, kan kommunale kriseteam samle grupper av nettverk når disse tydelig utgjør et ”team” rundt rammede familier. De kan komme sammen og få reflektere med en utenforstående med krisekunnskap som strukturerer samtalen og trekker tråder mellom nettverksmedlemmenes erfaringer. Dette kan skje som en engangsforeteelse, og som en ressursutnyttelse for begge parter. Fagfolk kan støtte dem på at det er bra det de gjør, lytte til eventuelle traumatiske opplevelser de har hatt og gi råd. Samtidig kan nettverk gi innspill til fagfolk på observasjoner eller tanker om de rammedes behov.

Ved krise- og katastrofehendelser har innsatspersonell erfart at langtidsvirkninger og utbrenthet kan reduseres ved trening og forberedelse forut for, og god oppfølging i etterkant av slikt arbeid (Dyregrov, 2002; Kristoffersen, 2008). Det er gode grunner til å anta at det samme gjelder nære sosiale nettverk som skal støtte de rammede. Ettersom de fleste nettverk mangler erfaring med brå død, vil kunnskap om krisehendelser være viktig for å skape en referanseramme for støtten. Fagfolk vet hva som er gode faglige rammer, og hvilken kunnskap om krisehåndtering som vil være viktig ballast for å forebygge at man brenner seg ut gjennom krisearbeid. Råd om å ta vare på seg selv og få nok søvn og atspredelse er viktige for å forhindre at nettverksmedlemmer sliter seg ut sammen med de rammede. Kriseteam, annet helsepersonell eller prester kan informere vennegrupper om generelle reaksjoner etter traumatiske hendelser, og vurdere om deres egne reaksjoner på situasjonen er vanlige eller foruroligende. Andre har behov for å diskutere om de kunne ha gjort ting annerledes, eller om de bør være mer eller mindre ”påtrengende”. Det er imidlertid grunn til å understreke at profesjonelle hjelpere bare bør fungere somstøtte for støttenettverk, slik at dette aldri kommer i konflikt med deres forpliktelser overfor de kriserammede. En prest eller helsepersonell kan selvfølgelig ikke dele eller diskutere med nettverket det de har fått vite om konkrete rammede gjennom sitt yrke. I så fall må det gjøres i overensstemmelse med de rammede selv.

Gjennom kunnskap og informasjon, kan fagfolk vektlegge betydningen av at nettverket bearbeider egne opplevelser. For å forebygge overinvolvering og utbrenning, vil de også ha behov for å utvikle mestringsstrategier for å møte andres kriser. Samlet vil slike tiltak utgjøre viktig støtte. I tråd med sosiale nettverks egne ønsker for støtte, peker vi på at fagfolk kan støtte nettverk gjennom:

• anledning til å reflektere over og oppsummere sterke inntrykk og tanker
• kunnskap om å møte mennesker etter kriser og katastrofer
• råd og veiledning i forhold til egne mestringsstrategier

Kurs i lokalsamfunnet vil kunne være et virkemiddel for å optimalisere nettverksstøtte på samfunnsnivå. Åpne kurs i lokalsamfunnet vil fylle behov for kunnskap, og bevisstgjøre ”mannen i gata” som et bidrag til et varmere samfunn. Slik generell folkeopplysning vil kunne fokusere på krisereaksjoner, betydning av nettverksstøtte, og forbygging og håndtering av stress og kunne gjøre mennesker bedre i stand til å støtte nære og mer perifere medmennesker den dagen de trenger det. Kunnskapen bør ta utgangspunkt i at kriserammedes reaksjoner er normale reaksjoner på ekstreme hendelser. Dette vil kunne bidra til at nettverk blir mindre overveldet eller engstelige for reaksjoner de møter, og gi bedre forståelse for den enkeltes situasjon. Kursene kunne bygges over samme lest som kurs for innsatspersonell ved krisehendelser (Dyregrov, 2002). I praksis er det kanskje mest realistisk at slike ”kurs” kommer i etterkant av konkrete hendelser. Noen sentrale temaer kunne være:

• Generelt om stress (årsaker og virkninger på vanlige mennesker)
• Stressfaktorer i forbindelse med kritiske hendelser og katastrofer
• Forskjellen mellom stressbelastninger i hverdagslivet og akutt stress ved kriser
• Reaksjoner og symptomer som kan opptre under og etter støtte
• Betydningen av sosial nettverksstøtte for kriserammede
• Viktigheten av empati/involvering, opp mot faren for overinvolvering og utbrenning
• Kommunikasjons-/støtteprosesser mellom kriserammede og sosiale nettverk
• Samspill og organisering av støttenettverk
• Generelle råd for stressmestring (forebygging og håndtering av stress)
  

Selv om det er helt sentralt at all støtte gis på de rammedes premisser, dvs. i tråd med deres behov og ønsker, kan fagfolk gi nettverk noen generelle råd for hva som vil være nyttig nettverksstøtte:

• Emosjonell støtte (trøst, omfavnelser) – må gis med empati og innlevelse
• Støttesamtaler – må innebære mer lytting enn prat, ”følge etter” den rammede
• Råd – må ha fokus på om den rammede har behov for det, om nettverket har kompetanse til å gi det, og at det ikke forhindrer likeverd mellom partene
• Informasjon – kan ofte være ønsket av etterlatte, for eksempel om dødsmåte, krisereaksjoner, kunnskap om støtte- og hjelpetiltak, adresser til hjelpere, pårørendeforeninger, etc.
• Sosiale aktiviteter – aktiviteter for å gi pusterom fra sorgen m/utgangspunkt i ting som tidligere var lystbetont er alltid god støtte dersom det tilbys nennsomt
• Praktisk hjelp – bør være bredspektret i forhold til familiens behov (hus, mat, barn, økonomi, jus/politi, begravelsesbyrå, kontakt til hjelpeapparatet/skole/arbeidsplass)
• Rutiner – hjelp med å opprettholde vanlige daglige aktiviteter (spise, drikke, sove, husarbeid, arbeid, skole, fritidsaktiviteter, etc.) er svært viktig støtte
• Ritualer – å stimulere til og delta i minnesamvær, begravelse, og andre kollektive handlinger i tilknytning til dødsfallet, den døde eller ulykken, kan være viktig tidlig støtte

Medlemmer av sosiale nettverk kan selv bidra til å forhindre at de overinvolverer seg eller brenner ut når de støtter kriserammede. En viktig huskeregel er at desto mindre mulighet en har til å oppfylle kravene man setter til seg selv, desto større slitasje opplever man. Noen generelle strategier for stressmestring (Børte & Bloch Thorsen, 2002; Dyregrov, 2002; Dyregrov & Dyregrov, 2007; Roness & Mathiessen, 2002) og råd for egenmestring i møte med kriserammede vil være å:

• få i stand klar kommunikasjon og gi tydelige tilbakemeldinger
• justere målsetting og krav til seg selv
• være tydelig på egne grenser
• hente støtte og eventuelt veiledning fra andre
• ta ansvar for kunnskap og faglig påfyll
• ha et liv utenfor, ikke la støtteforholdet bli altoppslukende
• gi seg selv gode friminutt, pauser og avspenning
• drive fysiske og lystbetonte aktiviteter
• trene på indre dialoger som skaper avstand om ”nærheten” blir for stor (eks. ”det er ikke mitt barn”, ”det er ikke meg”)
• ta vare på egen familie og egne sosiale relasjoner
• verne om egen selvfølelse
• stoppe – eller ta pause før en er utslitt

Venner og familie kan støtte hverandre gjennom å:

• dele tanker, opplevelser og inntrykk
• få aksept og støtte til å bruke tid og krefter overfor de rammede
• lære og reflektere på egne initiativ gjennom å lytte til hva andre gjør
• snakke om tilkortkommenhet og usikkerhet, og om eventuelle behov for å ta pauser
• få inspirasjon til å støtte etterlatte over tid
• gi hverandre feedback på viktigheten av det en gjør

Feedback og åpen kommunikasjon mellom rammede og nettverk er noe av det viktigste for å bedre nettverksstøtten ved traumatiske hendelser. Derfor kan den rammede selv være en ressurs for nettverk gjennom sin måte å opptre på, spesielt ved å gi feedback til nettverket. Fordi rammede gjennom sin væremåte kan bidra til optimalisering av nettverksstøtten, kan fagfolk som kommer i kontakt med begge parter gjennom sitt arbeid gi følgende råd til de rammede:

• prøv å gi gode signaler på hvordan du har det
• gi ønsket støttenettverk anledning til å være med i sorgprosessen eller vanskene du gjennomlever
• kommuniser hvordan du ønsker å bli støttet/ hvordan du ønsker at nettverket skal opptre overfor deg
• gi nettverk tilbakemelding om hva de gjør som er bra og ønskelig
• foreslå/gi innspill til eventuelt andre måter de kan støtte på
• ha forståelse for at venner og familie ønsker å støtte men er usikre og derfor trenger din veiledning

Til slutt vil vi presisere at selv om støtte fra fagfolk kan være nyttig, må det aldri bli en hemsko for at nettverk stoler på seg selv og sine muligheter til betydningsfull støtte ut fra egne selvstendige vurderinger. Målet for støtte til nettverksmedlemmer er å gjøre dem trygge på at de duger, og at de tør å stille opp for kriserammede og være nær. Målet er ikke å komme dit at nettverk venter på det kommunale teamet, før de tør å støtte i redsel for å gjøre noe feil. Tvert imot, vi støtter utsagnet fra en nær venn som sa det slik:

Jeg tror at om man ikke gjør alt helt riktig bestandig, så er det viktigste at man gjør noe.