- Vi får ikke den samme oppmerksomheten om de faglige suksessene våre

Den internasjonal dagen for kvinner og jenter innen forskning ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2015, og organiseres av FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur (UNESCO).

For å ta temperaturen på hvordan akademia oppleves - sju år etter vedtaket - har vi bedt tre kvinnelige forskere ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet beskrive situasjonen sett fra sitt ståsted.

De tre er professor Bodil Holst ved Institutt for fysikk og teknologi, professor Vigdis Vandvik ved Institutt for biovitenskap og professor Ingunn Thorseth ved Institutt for geovitenskap.

– FNs mål er “Full and equal access and participation for women and girls in science”, men hvordan ligger vi egentlig an i forhold til ditt fagområde?

Ingunn Thorseth: – Innen geofag ligger vi godt an når det gjelder unge forskere, men på seniornivå er vi dessverre fortsatt langt fra målet.

Vigdis Vandvik: – Mitt fagområde er økologi. Dette oppfattes jo gjerne som ett av de ‘myke’ realfagene, og flertallet av studentene er kvinner. Slik var det også i min tid, da jeg studerte på 80- og 90-tallet. Men samtidig ser vi at ‘saksegrafen’ lever i beste velgående innenfor vårt fag også.

Kvinnene faller fra i alle steg i karrierestigen. Og menn er overrepresentert der det teller mest, de får de morsomste jobbene, de viktige maktposisjonene, de har mest synlighet i media, og de sitter i førersetet der ressurser og muligheter fordeles. Menn leder og høster heder og ære, kvinner ‘får bidra’.

Kvinner forventes å gjøre mye mer av drittjobbene og omsorgsarbeidet, menn slipper unna med å være ‘dårlige på administrasjon’, ‘travle’ eller ‘viktige’. Menn intervjues om fag, vi intervjues om hvordan det er å være kvinne i forskningen.

Menn intervjues om fag, vi intervjues om hvordan det er å være kvinne i forskningen 

Bodil Holst: – Jeg har ikke tall på dette, og det er selvsagt enorme forskjeller mellom forskjelle land i verden. Sånn sett gir det ikke  mening å svare på spørsmålet i forhold til mitt eller andre fagområder generelt. Men vi kan se på Norge. Ved mitt eget institutt har vi bare tre kvinnlige professorer. Equal participation har vi i alle fall ikke på dette nivået - enda.

– Hvordan er situasjonen nå i forhold til da du bestemte deg for en karriere innen realfagene?

Vigdis Vandvik: – Det er jo mer fokus på mangfold. Det er bra. Samtidig så går veldig mye av fokuset ut på å ‘fikse’ kvinnene. Vi skal kurses, vi skal gjøre ekstra jobber, vi skal hjelpes til å realisere potensialet vårt. En fellesnevner her er at vi forventes å bruke tid og ressurser på disse ‘metaaktivitetene’. Og på å støtte hverandre.

Men vi får ikke like mye oppmerksomhet, de samme ressursene, til å realisere faglige planer, og vi får ikke den samme oppmerksomheten om de faglige suksessene våre.  Dette er frustrerende og demotiverende. Og:

Jeg synes ikke hverken jeg selv eller noen av de kvinnelige kollegene mine er noe dårligere egnet til å være universitetsprofessor enn de mannlige kollegene våre.

Ingunn Thorseth: – Det er mange flere kvinner som fullfører høyeregradsutdanning innen geofag i forhold til da jeg startet på studiet. Det også er langt flere kvinnelige professorer i dag. Da jeg startet var det vel ingen ved 'mitt' institutt.

Bodil Holst: – Igjen er det stor forskjell mellom landene. Dessverre viser statistikkene at den faktiske utviklingen ikke er noe å skryte av.

Mitt subjektive inntrykk er at det er generelt mer akseptert at kvinner studerer realfag. Men blir ikke lenger betraktet som en komplett raring. Kvinners kompetanse innen realfag er også mer akseptert.

For å sette det på spissen: Man er ikke lenger overrasket over at kvinner kan bidra på fornuftig vis. I forhold til forskningsfronten spiller det også en rolle at det har vært flere store gjennombrudd. Vi har flere rollemodeller, fordi kvinner står bak flere store gjennombrudd.

– FN slår fast at det eksisterer en skjevfordeling i alt fra tildeling av forskningsmidler, karrieremuligheter og publikasjoner i anerkjente tidsskrift. Hva er de viktigste tiltakene som kan settes inn for å bøte på dette?

Vigdis Vandvik: – Opplæring av de som tar beslutningene, og av organisasjonen som helhet. Vise fram tall og eksempler på skjevheter og feil behandling i ulike typer prosesser til alle, og på alle nivåer fra studenter via teknikere og administrative til ledere.

Sende ledere, støttefunksjoner, og menn generelt på kurs, slik at de før økt oppmerksomhet på og kan ta over ansvar for at ressursene og støttefunksjonene fordeles rettferdig. Gi kvinner og minoriteter en større andel av ressursene til faglige aktiviteter, redusere byrden med metaaktiviteter.

I dag er konkurransen om finansiering altfor stor. 

Bodil Holst: – I land der ting ellers fungerer ganske bra, kan ett tiltak være å være mindre aldersfiksert når det gjelder ansettelser. Både i midlertidige og faste forskerstillinger. Det er nå engang slik at kvinner føder barn.

Vi bør ikke slakke på kravene om vitenskapelig eksellens, men bør åpne for mer 'skjeve' karriereveier. 

Ingunn Thorseth: – Gjøre det mer attraktivt for kvinner å satse på en forskningskarriere ved å legge bedre til rette for å også kunne ha en familie med barn uten å være 'overmenneske'.

I dag er konkurransen om finansiering altfor stor, og samtidig øker også kravet til å levere fremragende undervisning.

– FNs tall avdekker at kun 12 prosent av medlemmene i de ulike lands vitenskapsakademier er kvinner. Overrasket? 

Alle: – Nei!

– MatNat har startet GenderAct-prosjektet for arbeide systematisk med å utjevne våre egen skjevheter. Hvor viktig er dette arbeidet og hva kan vi alle bidra med for at prosjektet skal forbedre situasjonen?

Ingunn Thorseth: – Arbeidet er viktig for at vi skal kunne øke vår innsikt i - og bevissthet om - hvilke faktorer som påvirker denne situasjonen.

Samtidig: Hvilke tiltak som kreves for at flere kvinner skal velge en forskerkarriere. En økt bevissthet og erkjennelse hos oss alle vil være et viktig steg i riktig retning. 

Vigdis Vandvik: – Det er viktig. Jeg håper dette prosjektet kan vri oppmerksomheten over fra å ‘fikse kvinnene’ til å heller forbedre organisasjonen og arbeidsprosessene våre.

En effektiv, transparent, og inkluderende organisasjon med gode støttefunksjoner og rettferdig fordeling av goder, byrder, oppgaver, og oppmerksomhet er i alles interesse. Det vil også gi den beste forskningen og undervisningen. 

Mange kvinner har en tendens til å tro at bare de gjøre en bra jobb, så vil alt gå bra.

Bodil Holst: – Jeg med i ressursgruppen for GenderAct og mener selvsagt at dette prosjektet er viktig. Gjennom workshops hjelper jeg kvinnlige forskere til å skrive forskningssøknader. Jeg forsøker samtidig å gi et usminket innblikk i hvordan den akademiske verden fungerer.

Jeg mener mange kvinner har en tendens til å tro at bare de gjøre en bra jobb, så vil alt gå bra. For 20 år siden deltok jeg selv på en lignende workshop. Da var jeg postdoktor i Tyskland, og fant tilbudet meget nyttig. Det er trist at det fortsatt er behov for slike workshops, men slik er det, avslutter Holst.

Kvinnelige forskere ved Universitetet i Bergen er sterkt underrepresentert på Wikipedia. Her kan du se intervjuobjektenes sider:

• Bodil Holst
• Vigdis Vandvik
• Ingunn Thorseth