Ludvig Holbergs moralske tanker

Ludvig Holbergs «Moralske Tanker», som er en videre utdypelse av noen av hans tidligere utgitte latinske epigrammer, ble trykt i 1744. I fortalen sier Holberg at skriftet omfatter et helt moralsk system i en blanding av skjemt og alvor. Han tilstår at hans moralisering er noe selsom, men han overlater til kritikere å etterforske om hans meninger er grunnet på den sunne fornuft. Her er det ingen dragning mot mystikk.Det er til moralske meditasjoner og teologi hans studier nå er knyttet, «ti jeg anser meg selv, i henseende til min alder og svakhet som en reiseferdig mann, der må forfatte sitt system, før han tar avskjed og begir seg på reisen».

Han kunne være skarp og harselerende i sin kritikk i dogmatiske spørsmål og når det gjaldt visse former for gudsdyrkelse og religions-forkynnelse, men ingen kan tvile på hans tro og ærefrykt for Guds majestet. Det var for ham om å gjøre å forene gudstroen med hans egen fornuft. Ut fra denne drøfter og forkynner han sin religion og moral. Han forkaster predestinasjon og mener man kan ikke fordømme en kineser eller muhammedaner, fordi han er født i Peking eller Konstantinopel.

Han drøfter ikke bare viktige og vesentlige livsspørsmål. Samtidens mote behandler han f.eks. også. I et fingert brev til en venn er det spørsmål om skjegg eller barbert hake. Hvorfor vil du gjøre deg latterlig, spør Holberg, og si at du holder skjegget ved like bare for å ikke likne mennesker. Det er anstendig å kle seg som andre, og uanstendig å iføre seg en drakt, som ingen andre bruker mer. – Jeg for min part, sier han, ville hvis det ble en alminnelig mote å feste en reverompe på ryggen, aldeles ikke betenke meg på å gjøre det samme. Det verste er skriver han til vennen, at du ved din fremferd enn ikke kan få borgerskap blant gjetebukker, ti du har skjegget, men ikke hornene, i det minste er de ikke like synlige (Holberg kunne aldri dy seg !), slik at du blant begge nasjoner bli betraktet som et monstrum.

«Moralske tanker» er små essays som i våre dager kan virke overlesset og omstendelige med unødig belastning av fremmedord. De er typiske for ham som bekjempet alle former for ekstreme standpunkter. Geistligheten kunne nok ikke godta Holbergs religiøse syn, men mange av hans lesere fant trøst og styrke ihans forsøk på å forene tro og fornuft.

Boken var trykt på Holbergs egen bekostning. Han var selv forhandler og solgte fra sin egen stue. Salget gikk så godt at en (ukjent) boktrykker uten «moralske tanker» rett og slett kopierte boken så nøyaktig skrift og oppsetting at en kjøper ikke kunne se forskjellen. Men Holberg oppdaget raskt tyveriet og for å slippe mer bryderi overlot han forlagsretten til en tredje boktrykker, som kjøpte satsen av tyven og utgav sin kopi. Det fins altså tre praktisk talt like utgaver. Piratutgaven ble solgt i så få eksemplarer at den er blitt en av de store sjeldenheter. Bare ti eksemplarer er kjent.For å identifisere den ulovlige utgaven trengs det bibliografiske hjelpemidler. Det har skaffet bokhistorikere meget hodebry å påvise fire trykkfeil og en nylig oppdaget nyanseforskjell ved M’en i titelen.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 29. april 1967, da i serien «Godbiter fra samlingene».)