Nordahl Grieg

Det er fem og tyve (1968) år siden han døde, kaptein Nordahl Grieg. Skutt ned i et bombefly over Berlin en mørk desembernatt. En brennende sluttstrek på et dramatisk liv. En av de unge døde.

«Nordahl Grieg var en stridens, ikke bare en krigens mann – og meget mere enn det. Han var først og fremst dikter, en stor lyriker.

Stor beundring, men også strid vakte han allerede med «Skibet gaa videre» bygget på sett og hørt fra en reise rundt Kapp det gode Håb (som hans debut het). Det var dengang kraftig kost og føltes av mange som en sjikane mot våre sjøfolk og særlig deres liv på land.

Jeg stod på Stortorvet i Oslo og snakket med en eldre bekjent som i sin ungdom hadde vært til sjøs. Nordahl Grieg kom forbi og hilste. «Hvem var det ?» «Nordahl Grieg» – Ham skulle jeg ha lyst til å rundjule».

Nordahl Grieg hadde utferdstrang – og hjemlengsel. Reiste som krigskorrespondent til Kina og skrev et av sine store dikt om Vann hjemme i Norge. Oppholder seg i Sovjet i to år og blir fast i troen. Skriver skuespillet «Vår ære og vår makt» med sterk sosial tendens og en umiskjennelig hjemlig lokalkoloritt. Dramaet ble ble en av den Nationale Scenes store prestasjoner, hvor ikke bare forfatter, men også teatersjef og skuespillere i et sjeldent intimt samarbeid hadde sin andel i den kunstneriske suksess. Men stykkets sterkt understrekte tendens og adresse vakte hos mange samme følelse som hos mannen på Stortorvet.

Fra tid til annen kom heldigvis vakre kjærlighetsdikt som alle kunne glede seg over.

Nordahl Grieg var en søkende sjel. En pasifist, men en pasifist som for fremtidig freds skyld godtok kamp med våpen. Det undret mange av hans fjernere bekjente som ikke var klar over dette, at han var å finne på nøytralitetsvakt i Finnmark kort før krigen. Fronten var jo mot øst. Da krigen kom til Norge meldte Nordahl Grieg seg til tjeneste, var med på den berømte gulltransporten, deltok i kampene nordpå og fulgte Regjeringen til England.

Ingen som hørte ham i radio glemmer hans inntrengende appell eller diktet «17. mai 1940»:I dag står flaggstangen naken…»Han var senere en tur på Island inspirerte og lot seg inspirere. Også på Jan Mayen. Herfra er diktet «Øya i Ishavet, som illustrasjonen viser:

Mørk står en øy av hav
ensom og kall og bar.
Dette er Norges land.
Dette er alt vi har.

Han skrev på papir påtrykt «Kgl. Norsk Legasjon» (som han strøk over) og «med hilsen til alle kamerater på Jan fra N. G.».

Diktet ble limt opp på en papplate og hengt opp i mannskapsbrakka. Besetningen hadde det til daglig merke. Da krigen var slutt ble diktet, noe medtatt, bragt hjem til Norge. Nå er det i UB’s eie.

Forfatteren som hadde vært opptatt av sosiale problemer i verdensformat er blitt fedrelandsdikter og kongebeundrer, pasifisten – kriger og offiser i den norske hær.

Her er vårt land: en øy.
Blæsten går stri og kall.
Drømmer kan ikke gro.
Drepe er alt vi skall.

Dette er en nødvendighet
nå skal nordmenn senere kunne leve i fred.

For vi har tapt vårt land,
tapt det fra hav til fonn.
Og skal vi vinne det,
skjer ikke dét ved ånd.

Slik at en annen slekt
åpen og varm og fri
kan, mellom løv og korn
slippe å bli som vi.

Nordahl Griegs tidlige død etterlot det store spørsmålet: Hvor hadde han stått i dag ? Det kan ingen svare på. Men vi tror at han tok mange udiktede kvad med seg i fallet mot Berlins ruiner. Det vil lenge i vår bevissthet bevare en nimbus om hans navn.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 7. desember 1968. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)