En varm hilsen fra Sandemose

I årene fra 1951 til 1955 ga Aksel Sandemose på eget forlag ut tidsskriftet Årstidene, brev fra Kjørkelvik. Det var et enmanns-tidsskrift, der Sandemose sjøl sto for det meste av innholdet, artikler om allmenne og politiske spørsmål, litterære essays, skisser og samtidsskildring. Sandemose hadde fra først av regnet med å leve av kontingent-inntektene. Men prosjektet gikk dårlig økonomisk, og gjelden hopet seg opp. Det tok mange år å rydde opp i økonomien, og først etter Sandemoses død ble den siste gjelden avviklet på en tilfredsstillende måte.

Som forlegger hadde Sandemose plikt til å levere et «feilfritt og fullstendig eksemplar» til visse offentlige bibliotek, blant annet Universitetsbiblioteket i Bergen. I januar sendte så biblioteket en rekvisisjon på Årstidene til Sandemose. Han var lite imøtekommende i første omgang, økonomisk presset som han var. Men som vi skal se, ble tonen etter hvert hyggeligere, og biblioteket en attraksjon rikere. Sandemose hadde sendt ut et bilag til Årstidene som en hilsen til abonnentene ved årsskiftet 1954-55. Det var en billedmontasje med to illustrasjoner fra rettssalen: En karikaturtegning av Daumier fra Paris omkring 1840, og et fotografi av Knut Skarland, datert Oslo 1954. Bildene viser på en satirisk måte en konfrontasjon mellom anklager og forsvarer «efter rettsmøtet» – som tittelen lyder.

Denne illustrasjonen til juristeriet sendte så Sandemose som svar til biblioteket med følgende påskrift: «Jeg ber Universitetsbiblioteket i Bergen dra til helvete. Aksel Sandemose». I rammen under illustrasjonen var tilføyd med maskin: «Årstidene har ingen kapital. Vennligst betal for 1954 når De ser Dem i stand til det. A.S.» Litt ergerlig over den «varme» hilsenen, tok daværende overbibliotekar Hallvard S. Bakken i bruk kraftigere prosa enn han hadde for vane. I sitt svarbrev skrev han blant annet: «Hva faen er det den fyr innbiller seg, tenkte jeg. (En offentlig tjenestemann bare tenker slikt.) Men så satte jeg meg ned og forsøkte å finne ut hva som kunne ha irritert Dem. Jeg kom til at det måtte være formalismen, for ellers prøver biblioteket selvfølgelig å opptre korrekt. Jeg tenkte på Deres bøker, som har ergret og gledet meg som bøker skal.»

Illustrasjonen ble ellers slått opp på veggen til en påminnelse, og kontingenten for Årstidene, til sammen kr. 60.-, ble sendt omgående. Etter få dager kom hefte 1-10 av Årstidene. Resten fulgte i løpet av kort tid. Som gave fikk biblioteket dessuten den vesle boken: Agnes min deilige sommerfugl, som da var umulig å få kjøpt. Samtidig sendte Sandemose et langt, humoristisk brev, som viste at han ikke hadde det ringeste å utsette på Universitetsbiblioteket i Bergen. Innerst inne hadde han ingen ting imot at det ble hvor det var, skrev han. Men han hadde ikke regnet at svaret han hadde sendt, skulle bli en kjærkommen attraksjon i samlingen, og var nå i villrede om han skulle sende regning også for dette. Sitt bøse utfall forklarte han med at han «samme dag hadde fått en helt gjennom ubehagelig post», og tenkte at en eller annen skulle det gå ut over. Det hører med til historien at biblioteket sendte oppgjør med neste bestilling til Sandemose, og at han ble oppfordret til å sende nota med alt han senere måtte komme til å gi ut.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 7. april  1984. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)