Rousseau: Contrat social

Alt i 1744 hadde Jean – Jaques Rousseau påbegynt et større verk Les institutiones politiques, der han ville gi sine ideer om naturmennesket og idealsamfunnet en systematisk utforming. Arbeidet ble aldri fullført, bare et fragment ble publisert i 1762 under tittelen Du contract soscial; ou principes du droit politique. Samme året kom det andre store hovedverket hans, Emilie. I disse bøkene finner vi de tankene som ble nerven i Roussaus filosofi, og som preget det meste av det han skrev: mennesket er av naturen godt. Menneskesinnet er blitt fordervet i takt med framskrittet. Alle sosiale misforhold, mangelen på likhet, sedenes forfall – alt kommer fra sivilisasjonen.

Contrat social ble første gang utgitt i Amsterdam hos forleggeren Marc-Michel Rey. Det foreligger flere utgaver fra samme året, og hvilken av dem som egenlig er den første, er vanskelig å bestemme. To forskjellige utgaver rangerer begge som førsteutgaver, en i oktav og en i duodes-format. Den siste er tidlig registrert som spesiell verdifull. Universitetsbiblioteket har en utgave i duodes, med trykkangivelse Amsterdam 1762. Selv om det nok dreier seg om et 1700-talls trykk, er det lett å påvise at boken er en etterlikning av den originale. Det er nærliggende å tro at den er et resultat av et av de mange tillitsbruddene fra forleggerens side, og at den er opptrykt av Rey uten forfatterens vitende. For kuriositetens skyld kan det nevnes at til og med bibliofiler har latt seg narre, i det boken for ikke altfor lenge siden er blitt omsatt antikvarisk som første-utgave.

Av de mange senere utgavene av Contrat social er det grunn til å feste seg ved en fra 1795. I Graesse’s ekslusive bokfortegnelse (Trésor de livres rases et précieux. Dresden. 1865. ) er dette den eneste som er registrert ved siden av duodes-utgaven fra 1762. Den ble trykt hos Dido Jeune i Paris, og det aller meste av opplaget i kvart-format, men i tillegg fem eller seks eksemplarer i folio. En av disse sjeldne utgavene i originalbind eies nå av Universitetsbiblioteket, et verdifullt tilskudd til samlingene fra generalkonsul Erling Nielsen. 1795-utgavens tittelside minner noe om oktav-utgaven fra 1762, men er mindre prangende. I det hele er utstyret enkelt og nøkternt – kanskje et uttrykk for revolusjonstidens uromantiske holdning til litteratur i sin alminnelighet, og til Contrat social i særdeleshet.

Samtiden oppfattet Contrat social , og i enda høyere grad Emile, som et angrep på etablerte samfunnsmessige og religiøse verdier. Men for etterslekten er den blitt stående som et frihetens og likhetens manifest. Og til tross for at postulatet om menneskets naturgitte frihet kan være diskutabelt, er forestillingen om visse opprinnelige, allmenn-menneskelige rettigheter og plikter en grunntanke i nyere politisk historie.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 28. oktober  1972. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)