Den Norske Tilskuer

Den 6. Mars 1817 utkom i Bergen et nytt politisk ukeblad som bar navnet «Den norske Tilskuer». Utgivere var Eidsvollmennene sogneprest Jonas Rein, amtmann Christian Magnus Falsen og premierløytnant Herman Foss. Bladet var i oktavformat og utkom uregelmessig. Abonnementet kostet 1 spd. årlig. «Den Norske Tilskuer» skulle virke for samfunnets interesser, og lovet å ta inn alle bidrag som hadde landets «Gavn, Videnskabeligheds og og Smags Fremme til Formaal». Det skulle inneholde «originale Bidrag og Oversættelser, sigtende til at oplyse saavel represæntative Regjeringsformers Natur i Alminelighed og vor Grundlov i Særdeleshed». Dertil skulle bladet bringe korte statistisk-økonomiske og historiske artikler, moralske avhandlinger, dikt og satirer.

Gjennom hele bladet går en strøm av ekte kjærlighet til ferdelandet og dets frie grunnlov. Det appelleres til allmenånd og offervilje, og advares mot egoisme trangsyn og politisk sløvhet som kan virke ødeleggende på de muligheter til fremgang som den frie forfattning gir. Intet av det redaksjonelle stoff er signert, men utfra det kjennskap vi har til utgivernes interesser og forutsetninger kan vi stort sett finne ut hvem som skrev de enkelte artikler. Det var naturlig at Falsen, Grunnlovens far, kom til å ta seg av forfatnings- og unionsspørsmål samt av andre av politisk, økonomisk eller historiske art. Reins bidrag var poetiske: elegien «Alderdommen» en reformasjonskantate med koral diktet: Kiærlighed til Fedrenelandet» m.m. Etter få år måtte han trekke seg tilbake fra bladet på grunn av dårlig helbred. Foss var allsidig orientert og skrev en rekke artikler fra europeisk åndsliv.

Falsens bidrag har stor interesse også for vår tid. De gir et godt bilde av den stemning som rådet innen en viss gruppe liberale embetsmenn i årene etter 1814, og forklarer delvis den politisk kursforandring som Falsen snart kom til å foreta. Falsen var regjeringsvennlig, men han trodde på forsiktige reformer, men gikk imot den ytterligående del av opposisjonen i Stortinget som han anså som en fare for «Konstitution og Frihed». Han aksepterte unionen med Sverige, men han sto vakt om Grunnloven og var kompromissløs i sitt krav om Norges likestilling i unionen. Derfor krevet han eget norsk koffardiflagg, at Norges navn skulle stå foran Sveriges på norske mynter og lover m.m. Falsen gikk også inn for dannelse av politiske partier som middel mot politisk likegyldighet. Ellers foreslo han å gi statsrådene adgang til Stortingets forhandlinger, selv om han dermed brøt med Montesquieu’s maktfordelingsprinsipp som han hadde gått så sterkt inn for på Eidsvoll i 1814. Dermed ville han sikre enigheten mellom statsmaktene. Ellers finner en i bladet spor av hans økende motvilje mot bonde- politikken som til slutt munnet ut i hans forslag til grunnlovsforandringer i 1821.

«Den norske Tilskuer» holdt en saklig akademisk tone, og nedlot seg aldri til personlige angrep eller sladder. Derfor ble den også regnet som sin samtids betydeligste norske presseorgan. Men den vant liten utbredelse og i 1821 tok den avskjed med sine lesere. Med verdige ord ønsker den at Norge aldri må savne menn som har evner og mot til i rette tid tolke publikums tarv med alvor og sindighet.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 27. april 1968 . Da i serien; Godbiter fra samlingene.)