Den Bergenske Kontrollør

Den 1. September 1832 kom det første nummer av en ny avis ut i Bergen. Den bar navnet Den bergenske Kontrollør, og skulle de følgende par år forarge noen av de store i vår by, men glede dens mange små. Avisens utgiver var Ramus Hille, en «læg Mand, der verken hadde lært Latin, Græsk, eller Hebraisk» og som ikke hadde «andet at støtte mig til end de simple fornuftsgaver det algode Forsyn har behaget at tildele mig». Hille møtte megen motgang i livet. Hans ansøkninger til Kongen om en skikelig levevei, så han kunne forsørge kone og ti barn, møtte avslag. Han måtte nøye seg med en beskjeden stilling som fullmektig. Dette kan forklare den skarpe tone som går gjennom hans blad.

Den bergenske Kontrollør utkom en gang i uken med åtte små sider i oktavformat. Hille ville skape «et organ for enhver beføiet Klage over vilkaarlige og ondskapsfulle Handlingers Udøvelse, saavelsom og over enhver Mangel på paa god Ordens Vedligeholdelse, uden nogen Persons Anseelse». Med en forfriskende freidighet gikk han løs på alt som han syntes var galt i det bergenske samfunn. Ingen kunne være trygg for hans nærgående spørsmål: Hva Tid kan man vente at see Bergens Byes Gader, Smuge og Gaarder døbte? Hvis Pligt er det til at have Opsyn med Brolægningen? Hvad Tid ble de nu brugelige Sange forfattede og forbedrede som Byens saakaldede Vægtere deels udbræge paa en jammerlig Maneer?»

Han truet med å offentliggjøre navnene på dem som mishandlet sine tjenestepiker, og han advarte sine medborgere mot å falle i klørne på byens fryktede ågerkarl,» den lille Gregorius». Hille lovpriste Grunnloven av 17. Mai, og hvert år oppfordret han borgerne til å feire denne dag selv om dette ville vekke Carl Johans uvilje. De embetsmenn og borgere som ikke flagget denne dagen ble uthengt i avisen som expatrioter, strebere efter fete embeder og svenske ordener. Hille anså embetsmennene for å være nasjonalt upålitelige.

Ved stortingsvalget i 1832 agiterte han forsiktig for valg av håndverkere og bønder, men kom ikke selv med forslag, «thi at nævne Nogen offentlig er upassende, aldenstund Valget bør være frit for al Tvang». Angrepene i avisen var alltid anonyme. Det var Trofast, Jeronimus, Per Næsevis, Mikkel Lætfod m. fl. som førte sverdet, og den angrepne nevntes ikke alltid ved sitt rette navn. Som regel ble det overlatt til leseren å finne ut hvem en siktet ti, noe som sjelden bød på vanskeligheter.

Avisen tilfredsstilte sikkert den bekjente bergenske sladderaktighet og nysgjerrighet, men gav utgiveren liten inntekt. Han klaget over at bladet gikk» lig en Budstik fra Mand til Mand» og at abonnentene hadde «tilladt Uvedkommende at læse det i deres eget Hus». Adresseavisens annonsemonopol og de ugunstige vilkår datidens Bergen bød den fremspirende presse, tvang avisen til å gå inn i august 1834. Noen år senere døde Rasmus Hille som en meget fattig mann.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 26. juni 1965, da i serien; Godbiter fra samlingene.)