Det Søsterlige Selskab

I «Det Nyttige Selskab»s arkiv, som er deponert i Universitetsbiblioteket, ble der på 1970-tallet funnet noen gamle manuskripter som er av interesse fordi de gir oss opplysninger om en merkelig forening som vi hittil har visst lite om :»Det Søsterlige Selskab for Tarvelighed og Huusflid». Bladet «Bjørgvin» inneholder noen få opplysninger om denne Bergens første humanitære forening, men først da kom en del av dens arkiv atter for dagen. Foreningen ble stiftet etter initiativ fra en av byens fornemme damer, hvis navn vi ikke kjenner, men som gikk under pseudonymet Ingri Haraldsdatter.

Hun fremsto første gang i en artikkel i «Bjørgvin» 13. Januar 1816. I denne gikk hun sterkt i rette med den tiltakende luksus og overdådighet i levemåte som hun mente å kunne spore innen alle lag av den bergenske befolkning, noe som måtte føre til landets ruin uansett hva Stortinget gjorde for å bringe dets vaklende pengevesen på en sikker fot. Pengene burde bli i landet, og ikke brukes til innførsel av kniplinger, musselin, taft, bånd, frynser, sjal, fjær m.m. fra utlandet. Istedenfor innførte mahogni- møbler burde man kjøpe møbler som var laget i Norge av hjemlig trevirke. Ingri Haraldsdatter oppfordret til sist sine medsøstre til å slutte seg sammen i tarvelighetsselskap for på den måte å motarbeide den tiltakende luksus.

«Det Søsterlige Selskab for Tarvelighed og Huusflid» ble stiftet på et møte i Logen søndag 3. Mars 1816. Det ble ledet av fire «Directricer», hvorav den ledende synes å ha vært Abigael Cathrine Klagenberg, gift med magistrat- president R. J. Klagenberg. I april 1816 hadde selskapet 62 medlemmer som alle tilhørte byens øvre sosiale lag.

Formålet var å fremme nøysomhetens sak i de høyere samfunnslag for derved å tjene som eksempel for de lavere. Selskapets program som ble funnet i 1974, hadde som grunnprinsipp «I Almindelighed at indskrænke Udgifterne, men dog i Særdeleshed udi ikke at bruge noget fra Udlandet, som kunde haves her, og til den Ende at virke ved Huusflid.» Medlemmene forpliktet seg til ikke å kjøpe innførte spesier, gryn, hollandsk smør, holstensk kjøtt, ost, brennevin, glass, koppertøy m.m. Når det gjaldt møbler, skulle man ikke innføre sjatoller, sofaer, divaner, bord og stoler, og som møbeltrekk skulle kun benyttes hjemmevevete lerreter. Til klededrakt skulle ikke brukes finere innførte stoffer, men hjemmetilvirkete stoffer av norsk ull. Kniplinger skulle erstattes med «de allerede brugelige strikkede sager». Om sommeren skulle damene bære stråhatter av norsk halm, og sko, strømper og hansker skulle være av innenlandsk opprinnelse.

Bakgrunnen for Tarvelighetsselskapet var den vanskelige finansielle stilling den nye norske stat var i umiddelbart etter atskillelsen fra Danmark i 1814, og selskapets program var det gamle merkantilistiske. Tarvelighetsselskapet ble møtt med ironi og spott av datidens bergenske mannssamfunn hvor kvinnene spilte en så tilbakeholden rolle. Å tre åpent fram og danne en forening var noe uvant og nesten utrolig. Interessant er det å merke seg at man innen selskapet fant de første

kvinnesaksforkjempere. Et av medlemmene skrev i «Bjørgvin» 20. April 1816, at «Mændenes nærvefulde Arme ere, bedre skikkede til at slaae en Væv tet, end Fruentimmernes». Kvinner burde kunne bli postmestre, konsumpsjonsbetjenter, organister m.m. Den 21. Desember 1821 ble det besluttet å oppløse selskapet. Dets arkiv ble overlatt «Det Nyttige Selskab»s tarvelighetskommisjon «som oppriktig ønsker at fortsætte Gienstanden af dette vort Søsterlige Selskab for Tarvelighed og Huusflid».

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 20. april 1974 da i serien; Godbiter fra samlingene.)