Knud Leem og samene

Da Knud Leem i 1767 ga ut sin «Beskrivelse over Finnmarkens Lapper», hadde han allerede lenge stått som den betydeligste kjenner av samisk språk og kultur i Danmark-Norge. Han var en ivrig tilhenger av Thomas von Westen og hans misjonsvirksomhet i Finnmark, og hadde selv virket som misjonær blant samene i over 10 år. Om hans virksomhet som prest vet vi lite.

Det er som språkforsker og etnograf han gjorde den største innsatsen, idet han benyttet den tiden han var i Finnmark til å gjøre språklige og etnografiske studier. I 1748 ga Leem ut den første samiske grammatikk på norsk: og i 1752 ble ham professor og styrer av det nyopprettede Seminarium Lapponicum i Trondheim. Men da Leem ga ut sin samiske grammatikk hadde han også ferdig manuskriptet til en beskrivelse over Finnmark. Collegiet i København ønsket imidlertid at han skulle ta bort alt det topografiske stoffet,og dessuten oversette verket til latin. Særlig oversettelsen virket avskrekkende på Leem, og arbeidet ble liggende uttrykt i henimot 20 år.

Først i begynnelsen av 1760-årene tok Missionscollegiet opp igjen planen om å få verket utgitt, og i dette arbeidet ble biskop Gunnerus den drivende kraft. Etterhvert som kapitlene nå forelå oversatt, ble de sendt til København forsynt med anmerkninger av Gunnerus. I 1767 kom så verket ut.

Utgaven var trykt i kvartformat med hver side delt i to spalter, den ene med dansk, den andre med latinsk tekst. Dessuten fulgte som tilllegg 100 kobberstikk og E. J. Jessens avhandling: «Om de norske Finners og Lappers hedenske Religion».

Stilistisk sett virker nok boken noe underlig på nåtidens lesere. Setningene er lange med hyppige innskudd og parenteser. Til stadighet avbryter forfatteren seg selv ved enten å rose kongen eller Thomas von Westen eller med innskudd om sin egen uverdighet særlig som prest og misjonær. Men dette var i tidens ånd , og kunne vanskelig være annerledes. Men om boken hva stilen angår kan virke underlig på en moderne leser, så svekker ikke dette det inntrykk en får av forfatterens grundige kjennskap til samene.

I 23 store kapitler tar han samene for seg og beskriver deres liv og levesett trekk for trekk. Han beskriver samenes klær fra innerst til ytterst, deres mat og deres redskaper. Beskrivelsen av samenes boliger er for eksempel så inngående at man kunne bruke den som byggebeskrivelse. Intet har forekommet Leem uvesentlig av samenes liv, han beretter om deres fiske og fangstmetoder, om deres sykdom så vel som om deres manerer. Tilslutt tar han for seg samenes trolldom og overtro.

For Leem har hovedsaken vært å gi et korrekt bilde av samene. Han var oppmerksom på at mye av det som var skrevet om dem tidligere, var feilaktig og nedsettende, og han lar ingen anledning gå fra seg til å slå ned på disse uetterrettlighetene. De 100 kobberstikkene som fulgte med boken, øket i høy grad dens verdi som etnografisk verk. Tegningene har riktignok ingen verdi kunstnerisk sett, men de var heller ikke tenkt som noen kunstnerisk utsmykking av boken. Det som gjør dem verdifulle er at de er saklige og i detalj slutter seg til bokens tekst. Det var da også den gjennomførte saklighet, både i tekst og bilder som gjorde boken populær i samtiden, og som har gjort den til et betydelig etnografisk kildeskrift helt opp til våre dager.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 3. desember 1955. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)