Bergens gullsmedlaug

Mens håndverkerlaugene hadde en rik blomstringstid ute i Europa allerede i det 12. og 13. årh., gikk det flere hundre år før de fikk ordentlig fotfeste i Norge. I første rekke skyldtes dette de hanseatiske håndverkernes privilligerte stilling, som gjorde et nasjonalt laugsvesen umulig.

Privilegiebrev av 1568
Typisk var for forholdene i Bergen. Her hadde det vært tilløp til norsk laugsdannelse allerede ved slutten av 13. årh., men den klarte ikke å hevde seg i konkurranse med tyskernes mektige laugsorganisasjon «de fif Amten». Først etter at Christoffer Valkendorf hadde oppløst tyskernes Amten i 1558 kunne et virkelig nasjonalt laugsvesen utvikle seg.I første omgang førte oppløsningen nærmest til kaos, idet en hel mengde av de tyske håndverkerne forlot Bergen, samtidig som de norske, sto igjen uten noen organisasjon. Men det var jo ikke dette Valkendorf ville oppnå. I statens interesse hadde han knekket tyskernes Amten fordi de ikke ville underordne seg landets lov og rett, men han hadde ikke derfor noe imot at håndverkerne organiserte seg, når det bare skjedde under statens kontroll. Det ble da også nettopp han som skulle gi konfirmasjonsbrev til det første norske laug, nemlig Gullsmedlauget.

Som kongelig kommisær besøkte han Bergen i 1568 og anerkjente da ved et skinnbrev de laugsartiklene gullsmedene selv hadde satt opp. Lauget besto av 11 mestere, mange av dem var tyskere, men det var vel og merke tyskere som hadde brutt med Lübeck og var naturaliserte nordmenn.

I all sin knapphet forteller laugsartiklene meget om laugenes struktur og viser at de ikke bare tok seg av håndverkernes nærings- interesser, men at de også var selskapsklubber og hjelpekasser. Fornøyelige er de artiklene som behandler øldrikkingen under sammenkomstene. Den som sølte så mye øl at han ikke kunne skjule det med foten, måtte bøte med 4 sh. Hvis en drakk så mye «at han giffuer thett op igjen» skulle han betale 8 sh., mens det kostet 16 sh. for den som måtte ut og kaste opp og etterpå var så frekk at han kom inn igjen og fortsatte å drikke. De tre siste artiklene behandler sømmeligere ting, idet det meget vakkert tales om at en ikke skal forlate en laugsbror når «Gud kaster thennom nogen straff paa mett kranckheidt, armodt eller annen wløcke», men hjelpe ham så langt lauget formår.

Valkendorfs konfirmasjonsbrev er bare ett av de mange verdifulle aktstykker i Gullsmedlaugets arkiv, som inneholder alle forhandlingsprotokoller og papirer like fra stiftelsesåret 1568 til laugets oppløsning i 1869. Det er 300 års norsk håndverkshistorie en kan lese ut fra disse verdifulle dokumentene, som sammen med andre yngre laugsarkiver oppbevares i Universitetsbiblioteket.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 16. november 1957. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)