Bjørnson og Geelmuydens enke

Verdenslitteraturen kjenner mange eksempler på stridigheter mellom dikter og forlegger. Et av de mest kjente i norsk litteraturhistorie er konflikten mellom Bjørnson og Geelmuydens enke i Bergen om utgiverretten til «Arne».

En side av «Arne» med Bjørnsons rettelser.
Kaptein H. J. Geelmuydens enke hadde overtatt sin manns anonse-privilegium og drev forlagsvirksomhet ved siden av. Hun kjøpte først «Halte-Hulda» av Bjørnson og i 1858 gikk hun også med på å forlegge «Arne». Skriftelig kontrakt ble ikke satt opp, men man ble muntlig enige om et honorar på 132 spd., mens fruen skulle ha forlagsretten til et visst antall år. Fruen hevdet senere at det var avtalt 14-15, mens Bjørnson holdt på 10 år.»Arne» ble ferdigtrykt i august 1859, og allerede et par måneder etter begynte konflikten, da Bjørnson foreslo å utgi en forbedret utgave av fortellingen. I den anledning sendte han fru Geelmuyden et rettet eksemplar. Hun var imidlertid ikke interessert, og dikteren forsøkte da å få henne til helt å gi fra seg «Arne». Han hadde nemlig planer om å utgi sine samlede fortellinger hos Hegel i Kjøbenhavn.Men fru Geelmuyden lot seg ikke bevege av hverken bønner eller trusler, og saken ble nå liggende i dødvanne helt til 10-årsperioden holdt på å løpe ut i 1868. Infamt nok tar fruen nå initiativet selv eller foreslår å utgi denne fatale annen utgave som Bjørnson hadde forelått 10 år tidligere. Dikterens svar er så saftig at han må gi brevet følgende overskrift: «Læs dette helt igjennem, det er ikke ondt.» Han skriver at «Arne» skal komme ut hos Hegel året etter, og at han vi kunngjøre sin «mislige kontrakt » med henne over hele Skandinavia, dersom hun utgir sin annen utgave. Men fru Geelmuyden var ubøyelig, og nå gjør Bjørnson alvor av sin trussel: i «Aftenbladet» for 25. februar 1869 kunne man lese hans «Circulære til Nordens Boghandlere», der han oppfordrer dem til å boikotte fru Geelmuydens annen utgave.

Sirkulæret vakte stor oppsikt, men den almene oppfatning var at dikteren hadde gått for langt – fru Geelmuydens juridiske rett til «Arne» var ubestridelig, selv om man moralsk kunne fordømme hennes påholdenhet. Imidlertid bevirket sirkulæret at salget av annen utgave gikk tregt, og det var vel dette som gjorde at fru Geelmuyden endelig ga seg: i mai 1871 reiste hun selv til Kjøbenhavn og solgte «Halte-Hulda» og «Arne» direkte til Hegel for 1000 danske riksdaler. Så var da endelig «Hexen ihjælslaat! bøgerne fri!» som Bjørnson skrev til Hegel.

Bjørnsons brever til fru Geelmuyden og det rettede eksemplar av «Arne» tilhører universitetsbiblioteket.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 30. mars 1957. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)