Byron-brev

Bergen er neppe det sted hvor man skulle vente å finne et Byron-brev, og at Universitetsbiblioteket er i besittelse av en slik godbit, kan vi takke den bergenske boksamler, bankfullmektig O.I. Larsen for. Han testamenterte i 1929 til Bergen museum sin verdifulle boksamling på 1500 bind, og en betydelig samling brev og manuskripter fra innen- og utenlandske forfattere. Tidligere hadde han skjenket museet en fin Holberg-samling.Den engelske dikter Georg Gordon, 6. Lord Byron er i en nyere litteraturhistorie karakterisert som «den personifiserte diktermyte, på en gang aristokrat og frihetshelt kunstner og levemann». Etter et kortvarig og mislykket ekteskap, forlot han for alltid England i 1815 og levde i eksil i Sveits og senere i Italia. I 1824 døde han i Hellas, hvor han deltok i den greske frihetskamp mot tyrkerne.

Lord Byron etterlot seg et stort antall frittalende, åndfulle og vittige brev. Den store utgaven av brevene som nå er som ble utgitt i 1977 vil omfatte ca. 2000 brev i alt. Av brevene i de seks bind som hittil er utkommet (1977) ser vårt brev ut til å være det eneste som befinner seg i Norden.

Da Byrons grandonkel døde i 1798 arvet 10-åringen både tittel og familieeiendommer. Noen år senere begynte han på den berømte kostskolen Harrow. Miljøet på en slik skole kunne være ganske hardt, og Byron fikk sikkert til å begynne med lide for sin klumpfot, men han «sloss med ære» for sin posisjon. Han hadde lett for å få venner, og ble senere beskytter for yngre gutter som siden mintes ham med takknemelighet.

Vårt brev datert 21. Februar 1812, er ganske kort , og kan neppe sies å være noen litterær sensasjon , men det viser Byrons karakteristiske hjelpsomhet. Det er adressert til en ung elev ved Eton Colege, John Cowell, som Byron hadde møtt noen år før.

Kort tid før, hadde Byron skrevet til Cowell, og bedt ham om å ta seg av sønnen av sin sakfører og venn som nå skulle begynne på Eton. Byron må ha fått et velvillig svar, for i vårt brev takker han Cowell for at han er er villig til dette, og tilføyer at han gjerne vil treffe ham igjen en gang det måtte passe, og at han gjerne ville høre fra ham igjen en gang han ikke måtte ha noe bedre å ta seg til. John V. Cowell fikk god grunn til å ta vare på sitt brev, for bare noen få uker senere utga dikteren de første sanger av «Childe Harolds Pilgrimage» som med ett slag gjorde ham til Englands mest berømte dikter på den tid.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 12. mars 1977, da i serien; Godbiter fra samlingene.)