«Det methodiske Bogholderie»

Det er trolig ikke mange av dagens konsertgjengere som er kjent med at Musikselskabet «Harmonien» i sin spede barndom virket for – av alle ting – opplæring i det italienske bokholderi. Den 10. Oktober 1774 bekostet selskapet et lengre avertissement i Bergen Adressecontoirs Efterretninger. Det oplyses at oversettelsen av akademirektor i Perth John Mairs lærebok i metodisk bokholderi, som var blitt innlevert til byens boktrykker Dedechen, enda ikke på lenge ville bli ferdig fra pressen. Selskapet «der intet inderligere ønsker end at blive sine Landsmænd til nytte i en saa viktig bestræbelse», ville derfor begynne opplæring i bokholderi på sin tegnesal to ganger ukentlig à 4 timer, for voksne folk. Kurset må være vellykket for det ble senere avertert på nytt.

Kretsen omkring Musikselskabet «Harmonien» besto av embetsmenn, skolefolk og andre med tilknytning til kulturlivet og av en del kjøpmenn. Blant de siste var «Negotianten» Jesper van der Velde de Fine, mannen bak bokholderikurset og oversettelsen av John Mairs lærebok.

Universitetsbiblioteket eier to eksemplarer av «Det methodiske Bogholderie, eller en ordentlig Indretning af Kiøbmænds Bøger efter den italienske Maade». På tittelbladet står Bergen 1775, men boken ble antakelig først ferdig i 1776. Eksemplarene er forsynt med navnetrekkene til henholdsvis storkjøpmennene Dankert D. Krohn og Nicolaj Nicolajsen.

Boken som er på nesten 600 sider, er forsynt med en fortale av de Fine. «Jeg følte en ikke liden Glæde» skriver han, «da jeg her, i det Italienske Bogholderi holdt en offentlig Forelæsning, for at utbrede denne hos os næsten ubekjendte Videnskab, at mange dertil indfandt sig, og opnaaede derudi den forønskte Fuldkommenhed». Til slutt uttrykker han håp om at det må bli opprettet en handelsskole i byen.

Læreboken gir en omhyggelig innføring i bruk av memorialer, journaler , hovedbøker og andre regnskapbøker, behandler debitor og kreditor i utenbys og innenbys egenhandel, kommisjonshandel, partisipanthandel med mer. Bakerst finnes en oversikt over mynt- og måleenheter som da var i bruk verden over. Videre en lang liste over fremmedord i handelen. Her kan man foreksempel lese at Contor betyr Skriver-Stue, og Contorist Bogholder. Endelig finnes en tabell over porto takstene mellom de forskjellige byer i Danmark-Norge og en del byer i Europa.

John Mairs engelske og skotske original kom i mange utgaver. Når man sammenligner en av disse med de Fines oversettelse, fremgår det at de Fine har gjort en god del selvstendig arbeid med tilleggene. Fremmedordlisten er atskillig lengre enn originalens og tilpasset norske forhold. Språlet virker konsist og greit. De Fine må ha hatt et svært tidkrevende arbeid med dette pionertrykk – den første lærebok i bokholderi som ble utgitt i Norge.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 1. november 1986 da i serien; Godbiter fra samlingene.)