Generalveimester Hammer

Stiftamtmann Bagger opplyser i 1740 at man neppe noe sted i det store Bergens stift kunne kjøre sammenhengende i vogn en halv fjerdings vei, dvs. vel 1,4 km. Utfra Bergen gikk der en del veier, de fleste av dem stier eller kløvveier, som knyttet byen til de omliggende bygder og til de fjernere liggende steder som Christiania, Stavanger og Trondheim. Men kløvhesten og båten var det de reisende mest benyttet seg av. «Hvo der agter Beqvemelighed høit og frygter Søen, ham er derfor at tilraade, ei at begive sig paa Reiser i Bergens Stift», uttalte sorenskriver G. P. Blom etter en reise i stiftet så sent som i 1823.

I 1787 ble major Johannes Christopher Hammer utnevnt til generalveimester i Bergens Stift, en nidkjær embetsmann som med kraft og dyktighet forsøkte å realisere intensjonene i den kongelige forordning om veiarbeidet i Bergens stift av 16. nov. 1792. Denne påla gårdsbrukerne 6 og husmenn med jord 2 dagers pliktarbeide på veiene. Fritatt for denne plikt var kystboerne og de som bodde høyt oppe i fjelldalene. De skulle til gjengjeld årlig betale 19 skilling til veikassen.

Hammer fant seg imidlertid i 1794, «pligtig» til å utgi en «Instrux og alminnelige Regler, hvorefter Landeveyene og Broerne udi Bergens Stift skal arbeydes». Den utgjør et lite trykk på fire blad og må sies å være meget sjelden, da den ikke finnes i noen bibliografi eller katalog over eldre norske trykk.

Hammers instruks til veibøndene er et verdifullt kildeskrift som gir oss detaljerte opplysninger om hvordan datidens veier ble anlagt og vedlikeholdt. Her fastsettes bl.a. veienes bredde til 6 alen (3.8m), det gis regler for grøfting, grusing, oppretting av rodestolper og grindenes utforming og lukkemekanisme. Brokarene skulle bygges av sten. Broene skulle ha forseggjorte rekkverk. På de fire endestolper skulle males eller utskjæres henholdsvis Kongens siffer med krone, broens navn og hva tid og av hvem den var bygget, «…hvilket alt, til Zirat for Broen, giøres saa smukt, som ethvert sted (uden for meget Bekostning) tillader «. Til slutt advares «…kaade ondskabfulde Mennesker, som ofte ruinerer og ødelægger de Træer, som ere plantede langs Veyene, saavel som Broer og deres Rækværker, Giærder, Grinder Miile- og Rodestolper» med forskjellige strenge straffer, militære med med spissrotgang, sivile med bøter fra 2 til 20 rd og barn under 15 år med ris og erstatningsplikt for deres foreldre.

Generalveimesteren kunne like så lite som de senere veisjefer unngå kritikk, men han visste å forsvare seg. Da teologisk kandidat og skoleholder ved Christi Krybbe Bernt Børretzen i 1794 angrep ham i sitt blad «Den Snakksomme Bergenser» fo å ha anlagt veier over åker og eng av beste slag og forårsaket nedrivning og flytting av hus, anla han sak. Det ble en langvarig prosess, der Børretzen ble dømt for injurier da han ikke kunne bevise sine påstander. Børretzen hadde ikke råd til å betale den idømte bot og saken endte til slutt med forlik i 1796. Han måtte offentliggjøre en unnskyldning til Hammer i sitt blad og erklærte sine påstander «fuldkommen giendrevne».

I 1801 ledet Hammer anlegget av Heggernes batteri. Han var i mange år et interessert og aktivt medlem i Det Nyttige Selskab inntil sin død i 1823.

Hammers årlige veirapporter vitner om faglig dyktighet mog sans for betydning av et godt beinett. !Ligesom gode Veie ialmindelighed vidne om et Lands Kultur, saaledes bære smukke Promenader og Naturens muligste Forskjønnelse omkring Kjøbstæderne isærdeleshed Præget af Indbyggernes gode Smag og Velstand», skriver han i et innlegg i «Adresseavisen» i 1805.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 6. mars 1982. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)