Marcus Thrane

Da den første norske arbeiderbevegelses pioner, Marcus Thrane, hadde sonet fire års tukthus for sin politiske virksomhet, levde han noen år som omreisende fotograf før han i 1863 satte kursen mot Amerika. Der ble han boende til sin død. Han livnærte seg som fotograf, journalist og foredragsholder, og ble i Chicago en av grunnleggerne av den norsk-amerikanske presse.

Marcus Thrane hadde foruten sin begavelse som politisk agitator allsidige kunstneriske evner. I sin ungdom dro han utenlands, og da pengene slapp opp, slo han seg fremved å synge og spille. Han skrev dikt og skuespill og malte.Selv var han likevel sikker på at hans kall ikke var som kunstner, men som handlende menneske.

I Amerika fortsatte han sin politiske aktivitet, men lot også den annen side av sin natur kom til utfoldelse. Han virket som musikk- og teaterkritiker, og opprettet en dramatisk klubb i Chicago hvor norske amatører opptrådte. Danske og norske skuespill ble oppført, og selv skrev han noen ganske vellykkete ting. Han arrangerte også musikken og ledet oppførelsene.

Som rimelig kan være, tok han kunsten i agitasjonens tjeneste. Blant annet ble et stykke med titel «De skinnhellige» oppført i Fritenkerforeningen og senere spilt på engelsk med stor suksess. Av andre skuespill kan nevnes «Gjæst Baardsen», «Folkets røst» og et sosialistisk drama «Den store Conspiration» som forresten ikke ble oppført.

I Universitetsbiblioteket i Bergen finnes et manuskript fra Amerika-tiden med tittel «Dannelse fremfor alt. Originalt lystspill i 5 akter av Marius». Dette stykket hører imidlertid til i den lettere genre uten antydning av tragikk bak det muntre og uten sosiale tendenser av alvorlig karakter.

Kort fortalt er handlingen denne: Skipsreder Pettersen, en self-made mann, har en datter, Marthe, med sosiale ambisjoner. Hun setter» dannelse (dvs. overflatedannelse) fremfor alt» og holder på å glemme sin ungdomskjærlighet, Jacob, til fordel for en ung laps. Da Jacob kommer hjem etter en del år til sjøs som velholden kaptein, overhører han at Marthe ikke lenger vil ha ham, da han ikke er fin nok. Knust prøver han å drukne seg, men blir reddet av en student som lover å hjelpe han og gjøre ham til engelsk gentleman på 10 dager. Det lykkes fortreffelig, og i et selskap hos Pettersen imponerer han alle ved de floskler og klisjeer studenten har proppet ham med, og vinner Marthe som ikke har kjent ham igjen.

Moralen er ikke vanskelig å skjønne. Stykket gjør narr av overfladisk salongkonversasjon og utenpåklistret lærdom.Thrane fører en lett penn og kan innimellom forme fornøyelige og treffende replikker. Pussig virker det at det flere steder dukker opp amerikanske ord midt i det pureste riksmål, særlig siden handlingen foregår i Norge. Stykket som har innlagt sang og musikk kan ha gjort seg godt på en amatørscene selv om opplegget er nokså tradisjonelt.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 7. januar 1961. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)