Diplom fra Shetland 1509

I en traktat datert 28. mai 1469 pansatte den danske kong Christian I det norske Vester-havsområdet Hjaltland (Shetland) til sin svigersønn kong Jacob III av Skottland for 8000 rhinske gylden. Beløpet var siste avdrag på Christians medgift til sin datter Margareths ved hennes giftermål. I en tidligere traktat 8. september 1468 hadde han på tilsvarende måte pansatt Orknøyene. Pantene ble aldri innløst, og dermed gikk denne delen av det gamle Noregsveldet endelig over til skotsk (seinere engelsk) herredømme. Øyene var den gang allerede under sterk engelsk innflytelse, men forbindelsen med Norge ble ikke straks avbrutt. Norske institusjoner og myndigheter fortsatte delvis å fungere, og norsk var iallfall på Shetland både tale- og skriftspråk i ganske lang tid.

Universitetsbiblioteket har i sin diplomsamling det visstnok siste bevarte brev på norsk språk fra Shetland, skrevet 24. november 1509 på et sted med det heilnorske navnet Medalbø a Sandnese (i dag Melby, Sandness). I brevet kunngjør 4 lagrettemenn i Woghum i Hietlande (nå Walls, Shetland) at de har vært til stede ved et forhør avholdt av lagmannen i Bergen, Guttorm Nilsson. Forhøret gjaldt presten sira Gregorius Ivarsson, og spørsmålet om han hadde «forbrutt sitt gods» til kongen eller biskopen. Dette svarer de nei på; presten får tvert imot attest for å ha vært «en god dande mann». Vi har ingen flere opplysninger om denne presten, og vet ikke hva han egenlig har vært anklaget for. Som historisk dokument gir brevet derfor ikke mange direkte opplysninger; men indirekte forteller det en god del. For det første ser vi at lagmannen i Bergen stadig har myndighet over Shetland. Dernest viser brevet at i alle fall skriftspråket der var like rent norsk som i Norge på samme tid. Likeens ser vi at navneskikken på øyene (i både personnanvn og stadnavn) stort sett er norsk. Av de fire lagrettemennene har den første et typisk engelsk navn: Thomas Rikardsson – men de tre andre er norske: Brynjolf Einarsson, Eirik Markusson og Jon Ivarsson.

Brevet har videre en nøyaktig 100 år yngre påskrift på dansk, og at det har vært «udi rette indlagt och leverid paa Thousnes» 23. oktober 1609. Det er uklart hvor (på Shetland?) stedet «Thousnes» lå eller ligger, og vi vet heller ikke hvilket formål det kan ha hatt å legge brevet fram for retten; men påskriften synes å vise at nordisk (dansk) språk fortsatt må ha vært brukelig på Shetland på denne tid.

Regelmessig forbindelse mellom Shetland og Bergen har vi flere vitnemål om f.eks. i Absalon Pederssøn Beyers Dagbok fra 1560-årene. Det er fristende å nevnte spesielt Absalons historie om latinskole-disippelen Niels hielt; «hjaltlending», med tilnavnet «Kylekop». Dette tilnavnet fikk han, ifølge Absalon, da han medvirket i et skuespill (skoledrama) som ble oppført på Domkirkegården. Den første bergenske «skuespiller» vi vet navnet på, kom altså fra Shetland.

(Artikkelen er tidligere publisert i Bergens Tidende, 13. desember 1980.)

Originaltekst med latinske bokstaver:

Allum monnum them sem thetta breff see edher heyra heil-/ sum vy Thomass
Rikardsson vppa Skatz … dum Bryniolff Einarsson/ Eirikur Markusson ock Ion
Iuarsson logretto menn i Voghim i Hiet-/ lande med guds kuedio ock vorom kunnigt
giorande med thessu voro/ oppno breffe at ver vorum thar ihia a steffno i
Medalbæ a Sandnese/ saum ock heyrdum vppa at heidarligin mann Gutthorm Nielsson
log-/ mann i Berghen spurde at alla tha menn vnga ock gamla sem thar voro/ eff
their hæffde nockurn tima heyrt eda vitad ath sira Gregorius Iuars-/ son haffde
nockrar thær sakir giort i sina daga at fforneffnder sira Gre-/ gorius Iuarsson
haffde fforbrotid sitt godzss laust ock ffast vid konung/ eda biscup. suarado
tha allir bæde vnger og gam[ler at th]eir heyrdo/ din ffedur och fforelldre
seiga at sira Gregorius Iuarsson var ein godur/ dande mann alla sina daga. ock
han (fforbraut) ecki sina peninga huorke/ vid konung eda biscop ock alldre
heyrdo their nockur klago maal eda/ akæro fforneffnd(h sira) Gregorius Iuarsson
vara tiltalad suo lenge sem / hann liffde. ock till sanninda her vm heingiæ vy
fforskriffade menn vor/ incigle ffyrir thetta breff sem giort var næsta dag
ffyrir sancte Kate-/ rine virgins et martiris, dag anno domini mo. do. nono